Livet på lagunen

Fortalt til «Våkn opp!»s korrespondent i Ghana

JEG står av og til om natten på den gamle broen og betrakter de ebriéiske fiskerne som drar ut på en nattlig fisketur i sine kanoer. Når jeg ser dem padle av gårde under broen og forsvinne i natten, ønsker jeg en gang iblant at jeg kunne følge med dem og enda en gang tilbringe natten på lagunen. For jeg er også en ebrié, og lagunen var en gang hele mitt liv.

Nå bor jeg i Abidjan, en livlig og blomstrende by her i Elfenbeinskysten. Men jeg lengter ofte etter å komme bort fra støvet, støyen og betongveggene i byen og ut i min pirog, min kano, og igjen gli ut gjennom sivet ved kanten av lagunen.

Jeg har tilbrakt mange vidunderlige netter sammen med min far ute på vannet. Lagunen lå der så fredelig, omgitt av sanden og havet på den ene siden og den grønne jungelen på den andre. De eneste lydene vi hørte, var den rolige skvulpingen av vannet og en fisker som nå og da ropte til sin kamerat. Noen ganger forvandlet fullmånen alt til sølv — den gjorde sølvdråper av vannet, som glitret på sølvgarn med sølvfisker, og tvers over det sorte vannet laget den en sølvvei for båten vår.

Forskjellige fiskemetoder

Vi benyttet mange forskjellige metoder når vi fanget fisk. Far og jeg pleide å dra ut når det begynte å bli mørkt. Noen kilometer fra landsbyen satte vi garnene. Vi trakk oss tilbake et lite stykke og ventet i om lag ti minutter. Så begynte vi å slå på vannet med padleårene, og fisken, som ble skremt, svømte da ut av hulene sine og inn i garnene. Etter en eller to ganger hadde vi vanligvis fått så mye fisk som familien trengte for dagen.

Kastegarnet er svært populært. Det er rundt og forsynt med blylodd eller små steiner rundt kantene. Etter at vi hadde kastet manioksmuler, som tjente som åte, på vannet og markert stedet med noen stenger som vi stakk ned i lagunens sandbunn, pleide vi å trekke oss tilbake en liten stund og så gli fram og kaste garnet over det stedet hvor karpene hadde samlet seg rundt agnet.

Det er en kunst å kaste dette store garnet mens en står i en liten kano. Mange nybegynnere tilbringer mye av tiden nede blant fiskene i stedet for å fange dem. Men det er spennende å høre den hvinende lyden av garnet når det blir kastet ut over vannet, og se det falle rundt fisken i en vakker bue.

Landsbyboerne drar ofte ut i grupper på ti eller 20, ettersom de da kan bruke større garn og fange virkelig store fisker. Noen kan veie så mye som 50 kilo.

Når en fanger fisk med hendene i mangrovesumpene, er det mange landsbyboere som deltar. De forlater båtene sine omtrent 20 meter fra det bestemte stedet, svømmer så raskt mot mangrovetrærne og kaster samtidig opp slam fra bunnen med hendene. Karpene, som ikke kan svømme i muddervannet, blir innestengt i hulene sine blant mangrovetrærnes røtter, og fiskerne kan ta dem med bare hendene. Men det er litt nervepirrende å stikke hånden inn i det mørke hullet og håpe på at det bare er en karpe en finner!

Befridd for den frykt legender skaper

Nå ville jeg kunne nyte mørket og stillheten på lagunen, men jeg må bekjenne at jeg mange ganger var redd når jeg var ute med min far. I mangrovesumpene var jeg for eksempel ofte redd, for vi trodde at de kunne være et tilholdssted for eiendommelige uhyrer som kunne skape seg om til en krokodille eller en svær fisk som lå der og ventet på den intetanende fiskeren.

Det fantes også en legende om Akou, som ble ansett for å være en kjempemessig ildånd dekket med langt hår fra hodet og helt ned til føttene. Jeg fikk lære at hvis jeg hørte en eiendommelig plystring ved middagstider eller ved midnatt, kunne det bety at Akou nærmet seg, og at jeg da måtte hoppe opp på et trestykke for å beskytte meg.

Alle disse historiene virket skremmende på en liten gutt. Men for en tid siden begynte jeg å studere Bibelen og lærte å kjenne sannheten angående slike historier, og jeg kan nå le av at jeg var så redd den gangen. Nå vet jeg at hvis jeg hører en eiendommelig plystring ved midnatt, så er det sannsynlig at en eller annen er på vei hjem etter å ha vært ute og festet og drukket mer enn han burde, av bangui, den palmevinen som lages her. Og hvis landsbyens trollmenn og spåmenn har forsøkt å få kontakt med onde ånder, så vet jeg at jeg som en tjener for Jehova vil være beskyttet. — Sl. 23: 4; Jak. 4: 7.

Selv om jeg savner det enkle livet i landsbyen, har jeg mye å være takknemlig for. Jeg er blitt befridd for mange trellbindende, overtroiske forestillinger, og jeg kan nå bruke min tid på en mer gagnlig måte. Her i Abidjan ble jeg kjent med Bibelens sannhetsord, og her finnes det fremdeles mange mennesker som ikke har lært dets oppmuntrende budskap å kjenne, og jeg er derfor glad for at jeg kan være her og hjelpe dem. Men en fiskers liv er på mange måter et lykkelig liv, så hvem vet? Kanskje jeg en dag kommer til å ha en båt igjen og dra ut for å skaffe mat for dagen, slik som jeg gjorde før. Men nå er jeg fornøyd med å stå på broen og se på.