«Ditt Ord er sannhet»

Assyria — et militaristisk verdensrike

MILITARISMEN inntar en fremtredende plass i verden i vår tid. Det er en alminnelig oppfatning at en nasjons sikkerhet avhenger av dens militære styrke. Kolossale pengesummer blir brukt til våpen og opprettholdelse av militære styrker. Noen steder er det til og med de militære som har makten i landet.

Militarismen er naturligvis ikke av ny dato. Blant de verdensriker som hadde makten i gammel tid, inntar Assyria en fremtredende plass som et militaristisk verdensrike. Det var en tid da navnet «Assyria» slo folk med redsel. Byer, riker og nasjoner falt for dets framrykkende hærer. I det åttende århundre før Kristus sa den assyriske kongen Sankerib skrytende gjennom sin talsmann Rabsake: «Har vel noen av folkenes guder reddet sitt land av kongen i Assyrias hånd?» — 2 Kong. 18: 33.

Assyrerne ga sine krigsfanger en meget grusom behandling. Noen ble brent eller flådd levende. Andre ble spiddet på spisse staker som ble stukket opp gjennom underlivet og inn i brysthulen. Andre igjen ble blindet eller fikk nesen, ørene og fingrene kuttet av. Andre fanger ble ledet i snorer som var festet til kroker som var blitt stukket inn i nesen eller leppene deres.

Det at det ble kjent hvordan assyrerne behandlet dem som gjorde motstand, ga dem uten tvil militære fordeler. Mange byer overga seg av frykt for å bli offer for assyrernes grusomhet. Med forholdsvis få anstrengelser nådde derfor assyrerne sitt viktigste mål, å kunne kreve inn skatt fra de underkuede folkene. De tillot til og med slike skatteskyldige nasjoner å utøve en viss myndighet. I visse henseender minner dette om den handlemåte som blir fulgt av mektige nasjoner i vår tid, som ikke går til krig så lenge deres økonomiske interesser i andre land er sikret.

Gamle assyriske opptegnelser som er blitt funnet, omtaler i første rekke militære bedrifter. Kongene skrøt uten å skamme seg over sin krigføring og over de sadistiske former for tortur som de benyttet seg av, og det var ofte scener fra kriger som var motivet i de relieffer som smykket deres storslagne palasser. Sir Austen Layard sa i forbindelse med noen arkeologiske funn:

«Det indre av det assyriske palass må ha vært like storslagent som det var imponerende. . . . [I den første salen] var kriger, beleiringer, seirer, krigsbytte og religiøse seremonier framstilt på veggene i form av alabastskulpturer malt i praktfulle farger. Under hvert bilde var det innskrifter som beskrev det som ble framstilt, og bokstavene var fylt med skinnende kobber. Over skulpturene var det malerier som framstilte andre begivenheter — kongen som omgitt av sine evnukker og krigere mottok sine fanger, inngikk forbund med andre monarker eller utførte en eller annen hellig plikt. Disse maleriene var omgitt av fargerike, kunstferdig utsmykte friser. Det symbolske tre, vingede okser og forskjellige uhyrer gikk stadig igjen i utsmykningene. I den øvre enden av salen var det en kjempemessig avbildning av kongen, som tilba den fremste guddommen, eller som mottok det hellige beger av sin evnukk. Han var omgitt av krigere som bar hans våpen, og av prester eller gudeskikkelser.»

Som det framgår av denne beskrivelsen, var krigføring og religion knyttet nøye sammen. Den assyriske kongen var yppersteprest for den assyriske hovedguden, Assur, og krig var det fremste uttrykk for den nasjonale religion. Kong Tiglatpileser I sa angående sin krigføring: «Min Herre, Assur, ansporet meg.» Den assyriske kongen Assurbanipal skrev i sine annaler: «I samsvar med den befaling jeg fikk av Assur, Sin, Shamash, Ramman, Bel, Nabu, Ninib, Nergal, Nusku og Istar, Ninives gud, gikk jeg inn i landet Mannai og dro seierrik gjennom det.» Kong Sargon ba alltid gudinnen Istar om hjelp før han dro ut i krig. De assyriske hærer marsjerte bak standarter med gudebilder, sannsynligvis tre- eller metallsymboler som var festet til stenger. Tegn og varsler ble tillagt stor betydning. Disse tegnene ble tydet ved at en så på offerdyrenes lever, gransket fuglenes flukt og merket seg planetenes posisjon.

Prestene høstet gagn av de assyriske kongenes seirer og oppfordret dem derfor i virkeligheten til å gå til krig. Legg merke til hva W. B. Wright sier i sin bok Ancient Cities: «Kamphandlinger var landets inntektskilde, og prestene hisset ustanselig til krig. De fikk stort sett sitt underhold fra krigsbyttet, som de uten unntak fikk en fast prosentdel av før andre fikk noe, for denne røverslekten var usedvanlig religiøs.»

På bakgrunn av dette er det lett å forstå hvorfor Bibelen omtaler den assyriske hovedstaden, Ninive, som «blodstaden». (Nah. 3: 1) Jehova Gud viste lenge denne byen, ja, hele det assyriske verdensrike, stor overbærenhet. Men gjennom sine profeter pekte han på at den tid ville komme da Ninive ville bli et øde sted. Profeten Sefanias skrev således under inspirasjon om hva Jehova ville gjøre: «[Han] gjør Ninive til et øde, tørt som en ørken. Der skal hjorder hvile; alle slags villdyrflokker.» — Sef. 2: 13, 14.

Dette gikk i oppfyllelse da Nabopolassar, Babylons konge, og mederen Kyaxares beleiret og inntok Ninive. Byen ble tydeligvis brent, for mange assyriske relieffer viser tegn på å ha blitt skadd av ild og røyk. De babyloniske krøniker sier angående det som skjedde med Ninive «Det store byttet fra byen og templet fjernet de og [gjorde] byen til en ruinhaug.» I og med at hovedstaden, Ninive, ble ødelagt, fikk også hele det mektige assyriske verdensrike en lite ærefull ende. Den dag i dag er Ninive et øde sted. Om våren beiter hjorder i nærheten av eller oppe på ruinhaugen Kujundsjik, en av de to ruinhaugene som viser hvor den gamle byen lå.

Hvor tydelig understreker ikke det assyriske verdensrikes fall Guds Ords sannferdighet, og også den kjensgjerning at militær styrke ikke utgjør noen virkelig beskyttelse! Selv om prestene støttet opp om Assyrias militarisme, kunne ikke det frelse riket. På lignende måte kan heller ikke det at de religiøse ledere i vår tid velsigner og godkjenner mennesker og nasjoner som har pådratt seg blodskyld, forhindre at disse mennesker og nasjoner blir krevd til regnskap for sine grusomme handlinger av universets suverene Overherre, Jehova Gud. La oss derfor være fast besluttet på å følge en handlemåte som Gud godkjenner, for i det ligger det virkelig sikkerhet og beskyttelse. Som det så fint sies i Ordspråkene 18: 10: «Herrens [Jehovas, NW] navn er et fast tårn; til det løper den rettferdige og blir berget.»