Er vi for menneskelige til å overleve?

«ENKEL, intellektuell ærlighet tvang oss til å innse at vi mennesker, hvor merkelig det enn kan synes, kan være i ferd med å ende våre dager, at vi ikke vil klare å overleve ganske enkelt fordi vi er for menneskelige.» Dette skrev en av Amerikas ledende skribenter og redaktører, R. H. Rovere, i slutten av 1960-årene.

I mai 1971 ga omkring 800 australske vitenskapsmenn uttrykk for en lignende frykt, og det samme gjorde «Romaklubben», en gruppe vitenskapsmenn og industrifolk, i januar 1972. Omtrent samtidig uttalte britiske vitenskapsmenn i tidsskriftet Ecology at «vi kan komme til å rote så mye at vi utsletter oss selv». Og professor Marmor sier at «aldri før i historien har menneskenes egen eksistens vært så usikker».

Hva er årsaken til at menneskets fortsatte eksistens nå synes å være truet? Noen hevder at det er menneskets biologiske natur som har skylden, at den menneskelige hjerne og fysikk er slik at mennesket er dømt til å forgå. Andre hevder at det er slike «hellige kuer» som det frie næringsliv, nasjonalismen og krigene som er de virkelige årsaker. De «hellige kuer» har utvilsomt med saken å gjøre, og det samme må sies om overbefolkningen i visse områder, forurensningen og rovdriften på naturressursene — de faktorer som de australske vitenskapsmenn henviste til.

Menneskene kan ikke selv tenke ut en løsning på problemet, for det er altfor stort til at mennesker kan løse det. Noen har trukket den slutning at mennesket går mot sin egen utslettelse, slik hundrevis av andre skapninger på jorden har gjort eller gjør; og sant å si er det lite som tyder på at menneskene kommer til å forandre sin måte å være på. Men la oss ikke glemme hvordan mennesket ble til. Vi skapte ikke oss selv, og det finnes ikke fnugg av bevis for at vi har utviklet oss fra laverestående livsformer eller skapninger. Mennesket ble satt på jorden av hele universets Skaper. Overlatt til seg selv kunne nok menneskeslekten dø ut, men Skaperen kommer ikke til å tillate at det skjer.

Gud skapte jorden og menneskene, og han er interessert i hvordan det går med den og oss. Hans Ord sier at han ikke skapte jorden «til å være øde», men «dannet den til bolig for folk». Og i sitt Ord sier Gud ikke bare hvilken hensikt han har med jorden, men gir oss også følgende forsikring: «Således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.» — Es. 45: 18; 55: 11.

Kan vi så si at menneskene er «for menneskelige» til å overleve? Hvordan kan det være tilfelle, når mennesket ble skapt ’i Guds bilde og etter Guds lignelse’? Det første menneske, Adam, kunne ha levd evig under paradisiske forhold, for det var bare hvis han var ulydig mot Gud, at han måtte dø. Mennesket hadde derfor mentale, fysiske, følelsesmessige og moralske forutsetninger for å leve evig. — 1 Mos. 1: 26, 27; 2: 16, 17.

Hva er så grunnen til at verden er i slik en dårlig forfatning? Hvordan skal en forklare at menneskeheten etter alt å dømme står i fare for å bli utslettet? Det er to hovedårsaker til dette, og de har nær tilknytning til hverandre. Den ene er at menneskene var ulydige mot Gud og valgte å gå sine egne veier. Dette siste hadde de hverken rett til eller forutsetninger for. (Jer. 10: 23) Det var akkurat slik som det står: «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» (Pred. 7: 29) Fordi menneskene gikk imot sin Skapers og Konstruktørs uttrykte vilje, måtte de komme opp i vanskeligheter. Det er noe som vil skje med enhver som forsøker å bruke en komplisert maskin på en måte som er i strid med produsentens bruksanvisning. — Hos. 8: 7.

Den andre årsaken til at menneskehetens framtid synes så dyster, er at «denne verdens fyrste», som er usynlig, har bedratt nesten hele menneskeheten. På den ene side hindrer han oppriktige mennesker i å gjennomføre sine edle hensikter, og på den annen side hjelper han selviske mennesker ved å fremme deres hensikter og planer. Han er ingen annen en «denne verdens gud», «høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn». Han er «den store drage . . . den gamle slange, han som kalles djevelen og Satan». Uten Gud er menneskene brikker i hans spill. — Joh. 12: 31; 2 Kor. 4: 4; Ef. 2: 2; Åpb. 12: 9.

Selv om selviske mennesker i sin blindhet setter sin egen fortsatte eksistens i fare, kan vi være sikre på at menneskeheten vil overleve, for Skaperen er mer interessert i dette enn menneskene selv er. Akkurat som en vis og kjærlig far ofte er mer interessert i sine barns ve og vel enn de selv er, betyr spørsmålet om menneskehetens fortsatte eksistens mer for den store Skaper enn det gjør for menneskene selv. Men her er det slutt på likhetspunktene, for jordiske fedre kan ofte være helt hjelpeløse i slike situasjoner, men Skaperen, Jehova Gud, kan og vil gjøre noe, og det vil vi få se i aller nærmeste framtid.

Hva kommer han til å gjøre? Hans Ord sier i en profeti angående vår generasjon: Den tid har kommet da han «skal ødelegge dem som ødelegger jorden». De som nå ødelegger jorden, vil selv bli ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. — Åpb. 11: 18; 16: 14, 16.

Gud har også lovt at han vil gjøre jorden til et sted hvor det er godt å bo: ’Jorden vil bli full av Herrens kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn’. ’Menneskene skal ikke mer lære å føre krig, men de skal sitte hver under sitt vintre og sitt fikentre’ og ’hverken død, sorg, skrik eller pine skal være mer’. Skaperen har til hensikt å gjøre jorden til et sted som er til ære, og ikke til vanære, for Ham. — Es. 11: 9; Mika 4: 1—4; 1 Kor. 15: 25, 26; Åpb. 21: 4.

Menneskene er ikke «for menneskelige» til å overleve, og menneskets biologiske natur har ikke hele skylden for de bedrøvelige forhold i verden. Halvannen million kristne vitner for Jehova som lever sammen i fred og enhet selv under dagens vanskelige forhold, utgjør et bevis for dette. Blant dem har fellesskapet erstattet stridighetene og broderkjærligheten erstattet selviskheten. Det er de som vil utgjøre grunnvollen for Skaperens ’nye jord, hvor rettferdighet bor’. — 2 Pet. 3: 13.