Skoleelever som behager Gud
SKOLER er nyttige institusjoner. Skoleelever tilegner seg verdifulle kunnskaper innenfor en rekke områder. I mange skoler får de opplæring i praktiske fag. For unge mennesker som ønsker å behage Gud ved å leve i samsvar med Bibelens rettferdige prinsipper, representerer det imidlertid også en fare å gå på verdslige skoler i dag.
Ved stadig flere skoler er det elever som bruker narkotiske stoffer. I frikvarterene blir det røykt hasjisj og omsatt forskjellige slags tabletter. Seksuell umoral er også alminnelig, og det hender ikke sjelden at skolepiker blir gravide. For unge kristne representerer skolene også andre farer, som kan få alvorlige konsekvenser for deres forhold til Gud. De må derfor være på vakt hvis de ønsker å ha utbytte av skolen og forhindre at de blir ødelagt av verdslig innflytelse.
Det rette motiv
Det kan være forskjellige grunner til at unge mennesker ønsker å få en verdslig utdannelse. Noen studerer ved et universitet for å sikre seg et godt betalt arbeid. Andre skaffer seg en god utdannelse for å forbedre sin sosiale stilling. Hvilken innstilling bør unge mennesker som ønsker å behage Skaperen, Jehova Gud, ha?
Unge kristne er klar over at det finnes kunnskap og erfaring som er mer verdifull enn den noen verdslig skole kan tilby. Det er kunnskapen om Jehova og hans hensikter og erfaring i å dele denne kunnskapen med andre. Når unge kristne ønsker å skaffe seg utdannelse, har de derfor et helt annet motiv enn de fleste av sine klassekamerater. De har ikke ambisjoner i retning av å skaffe seg en betydningsfull økonomisk eller sosial posisjon i denne verden. Nei, de ønsker å skaffe seg en utdannelse som gjør dem bedre skikket til et liv i innvigd tjeneste for Gud.
Fordeler og praktisk nytte
Unge kristne bør derfor gå samvittighetsfullt inn for skolearbeidet. En av fordelene ved dette er at det øker deres evne til å tenke og resonnere. De vil oppdage at de alltid vil ha stor nytte av å kunne lese og skrive godt. Det er likeledes verdifullt å kunne regne nøyaktig og hurtig, ha almenkunnskaper om menneskelige forhold og i historie, geografi og naturfag og beherske andre språk enn sitt morsmål.
Det er absolutt en fordel å ha en god, grunnleggende utdannelse. En slik utdannelse vil hjelpe unge kristne til å forstå andre mennesker som de snakker med eller tjener. (1 Kor. 9: 19—23) Apostelen Paulus’ tale på Marshøyden er et godt eksempel på hvordan bibelkunnskap kan anvendes sammen med andre ting en har lært. På grunn av sine omfattende kunnskaper kunne Paulus ved denne anledningen avlegge et grundig vitnesbyrd om Guds hensikter. — Ap. gj. 17: 22—31.
Når en skaffer seg en utdannelse, er det forstandig å tilegne seg kunnskap og erfaring som en kan få bruk for når en skal tjene til livets opphold. Dette er i samsvar med det eksempel apostelen Paulus satte. Han sa: «I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for.» — Ap. gj. 20: 34.
Hvis en på skolen kan få opplæring i et håndverk eller yrke, kan det være meget nyttig. En kan kanskje få undervisning i maskinarbeid, søm, matlagning eller maskinskrivning. Det er mange former for arbeid som unge kristne kan lære seg å utføre for å bli i stand til å forsørge seg selv, men de bør naturligvis alltid se det som sin viktigste oppgave å undervise andre i Guds Ord.
Vær på vakt
Bestrebelsene for å få størst mulig utbytte av skolegangen bør imidlertid ikke få en til å glemme at en til enhver tid må være på vakt overfor farer. Bibelen kommer med denne berettigede advarselen: «Far ikke vill! Dårlig omgang forderver gode seder.» Den sier også: «Utukt og all urenhet og havesyke må ikke engang nevnes iblant eder, således som det sømmer seg for hellige, heller ikke skamløs ferd og dårlig snakk eller lettferdig tale, som alt sammen er utilbørlig, men heller takksigelse.» — 1 Kor. 15: 33; Ef. 5: 3—5.
Selv om en kristens klassekamerater ikke er umoralske eller narkomane, er det ikke dermed sagt at de er gode omgangsfeller. Det kan hende at de forteller uanstendige vitser, snakker om dårlige ting og ikke nøler med å fuske eller være uærlige på andre måter. En kristen behøver ikke være sammen med slike mennesker, men kan i stedet velge å være sammen med dem som respekterer det som er anstendig og rett. Han bør alltid vokte seg for å delta i gjøremål eller være sammen med mennesker som kan få ham til å bryte Bibelens prinsipper.
Men det er også andre farer som unge kristne må være på vakt overfor, farer som kan føre dem inn på helt andre veier enn den deres Mester, Jesus Kristus, gikk på, og som kan få uheldige følger for deres forhold til Gud.
Politikk
Jesus deltok ikke i noen form for politikk. Han sa om sine sanne etterfølgere: «De er ikke av verden, liksom jeg ikke er av verden.» I samsvar med det han selv sa, tok han de nødvendige skritt for å unngå å bli tvunget til å ta imot en politisk stilling. — Joh. 17: 16; 6: 15.
Hvordan er situasjonen i skolene i dag? Er det fare for at unge kristne skal bli engasjert i politikk? Det ser ut til at elevene i nesten alle skoler blir det. Dette har ført til demonstrasjoner, opptøyer og voldshandlinger forskjellige steder i verden. Enten politiske oppfatninger gir seg utslag i slike episoder, eller den politiske aktivitet antar mer fredelige former i et klasserom, blir det øvd press på unge kristne for å få dem til å engasjere seg i politikk.
Hva bør unge kristne gjøre? De vil at deres oppførsel skal være i samsvar med Guds Ord og det eksempel Jesus Kristus satte. Det som bør bety mest for dem, er ikke hva andre elever mener, eller hva lærerne sier, men hva Skaperen, Jehova Gud, mener og sier.
Hva er for eksempel hensikten med at det velges tillitsmenn i klassen? Hensikten er å lære opp unge mennesker til å delta i det politiske liv. Ønsker en kristen å bli lært opp til det? Ønsker Jesus Kristus, som sa: «Jeg [er ikke] av verden», at hans sanne etterfølgere skal bli opplært til å delta i denne verdens politiske liv?
Det faste standpunkt unge kristne inntar til slike spørsmål, gjør ofte inntrykk på lærere og elever og bidrar til at de vinner deres respekt. En ung deltager ved et kristent stevne i Asahikawa i Japan fortalte følgende:
«Det andre året jeg gikk i gymnaset, valgte klassen meg inn i klasserådet. Jeg forklarte da at Jehovas vitner som kristne ikke kan delta i politisk virksomhet. De kom med mange innvendinger, men til slutt gikk de motvillig med på at jeg skulle få slippe.
«Ikke lenge etterpå henvendte klasseforstanderen min seg til meg og sa at han gjerne ville høre om min tro. Han trodde ikke at det var noen forbindelse mellom troen på Gud og et menneskes livsførsel. Han sa at det bare er svake mennesker som tror på Gud. Jeg stolte imidlertid helt og fullt på Jehova og forkynte for ham. Til slutt sa han: ’Jeg skulle gjerne vite alt om din tro’, og ga meg med glede et bidrag for en del bibelsk litteratur.»
Sanger og seremonier
I noen skoler er det alminnelig å synge sanger som forherliger mennesker, institusjoner eller nasjoner, eller å hilse et eller annet nasjonalt symbol. De kristne finner glede i å synge sanger og gjøre andre ting til Jehova Guds pris, men hvordan stiller de seg til å ære mennesker, nasjoner eller institusjoner?
Sanne kristne følger det eksempel som ble satt av tre trofaste, hebraiske tjenere for Gud, nemlig Sadrak, Mesak og Abed-Nego. Herskeren i Babylon på den tiden, kong Nebukadnesar, stilte opp et stort bilde av gull og lot følgende befaling utgå til alle som var til stede: «Så snart I hører lyden av horn, fløyte, sitar, harpe, lutt og sekkepipe og alle andre slags strengelek, skal I falle ned og tilbe det gullbilde Nebukadnesar har stilt opp. Og den som ikke faller ned og tilber, skal i samme stund kastes i den brennende ildovn.» — Dan. 3: 5, 6.
De tre hebreerne nektet å ære dette bildet, som staten krevde at alle skulle tilbe. De nektet ikke fordi de var opprørske, men fordi de hadde en tro som gikk ut på at de måtte gi all ære og pris til Jehova Gud.
Etter hvert som nasjonalismen tiltar rundt omkring i verden, kommer mange unge kristne opp i lignende situasjoner. Hva kan de gjøre hvis de på grunn av sin kristne samvittighet ikke kan hilse symboler eller synge sanger som forherliger nasjonen eller den skolen de går på?
Når en vet at slike situasjoner vil oppstå, vil det være riktig å klargjøre sitt standpunkt for klasseforstanderen eller overlæreren i god tid. Det vil gjøre inntrykk på læreren at en forklarer saken med sine egne ord. En fornuftig lærer som respekterer andres overbevisning, vil sørge for at eleven slipper å delta i slike seremonier. En opplevelse som en ung kristen i Sapporo i Japan hadde, viser hvordan en kan opptre i slike situasjoner.
«Det andre året jeg gikk på en høyere skole, ble det holdt et idrettsstevne hvor det fant sted en flaggheisningsseremoni. Vi fikk rede på dette i forveien, og så snart timen var over, gikk jeg til lærerværelset, fortalte læreren om mitt standpunkt og sa hvorfor jeg ikke kunne delta i flaggheisningsseremonien. Læreren ble nokså overrasket og sa at dette var ikke å tilbe flagget, men bare et spørsmål om å vise respekt for det.
«Jeg sa at det nærmet seg tilbedelse å ta av seg hatten eller på andre måter vise flagget ære, og at jeg bare kunne gi slik ære til Jehova Gud. Da vi hadde snakket om det en stund, sa læreren at jeg skulle få slippe. Under idrettsstevnet deltok jeg ikke i seremonien, men bare i løpene. Etterpå fikk jeg anledning til å forkynne ut fra Bibelen for mine klassekamerater om grunnen til at jeg ikke deltok i seremonien. Jeg var veldig glad for at læreren respekterte mitt standpunkt.»
Kroppskultur
Idrett er nyttig for utviklingen av kroppen, men det er av mye større betydning at en øver opp sinnet og lærer seg å verdsette åndelige ting. Som Bibelen sier: «Den legemlige øvelse er nyttig til lite [litt, NW], men gudsfrykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» — 1 Tim. 4: 8.
I noen land forekommer det at undervisning i judo, boksing eller andre brutale idretter er obligatorisk. Hvordan bør en kristen stille seg til dette? Han ønsker å følge sin samvittighet, som er oppøvd i samsvar med Bibelen. En ung kristen som gikk på en høyere skole i Fukui i Japan og siden ble pioner (heltidsforkynner), hadde en opplevelse som viser hvilke velsignelser en kan få del i når en følger sin kristne samvittighet.
«Jeg gikk på forhånd til gymnastikklæreren og forklarte at kristne ikke kjemper mot hverandre, og at jeg derfor heller ville lese i judotimene. Han ga imidlertid ikke tillatelse til det. Jeg holdt da fram det som står i 2 Timoteus 2: 24, at ’en Herrens tjener må ikke stride, han må være mild imot alle’, og i Esaias 2: 4, at ’de skal ikke mer lære å føre krig’. Men han ville fortsatt ikke godta mitt standpunkt og sa at alle måtte være med på gruppeundervisningen i judo, og at jeg ikke kunne ta eksamen hvis jeg ikke deltok.
«Jeg hadde imidlertid bestemt meg og forklarte mitt standpunkt en gang til. Jeg fikk læreren til å lese artikkelen ’Dere unge, bevar deres ulastelighet i skoleårene!’, som sto i Vakttårnet i 1964 (i nummeret for 1. desember på norsk). Læreren forsto da at det ikke var noe opprørsk ved min innstilling, og foretok så en del undersøkelser. Til slutt sa han: ’Du skal få slippe. Bare ta på deg judokledningen, så greier det seg’. Men da ville det se ut for andre som om jeg fikk undervisning i judo. Det smakte av kompromiss. Jeg sa derfor at jeg ikke kunne bære kledningen. Læreren forlangte først at jeg skulle ha den på, men da han forsto hvilket fast standpunkt jeg hadde inntatt, sa han ikke mer om det. Jeg fikk veldig dårlig karakter i gymnastikk, men dette hindret ikke at jeg fikk min eksamen.»
Forberedelser med tanke på evig liv
Unge kristne som går på skolen, må nøye vokte sine skritt hvis de skal kunne behage Gud. (Sl. 16: 8) Hvis de gjør dette, kan de ha stor nytte av en verdslig utdannelse når de bestreber seg på å bruke sitt liv til ære for Skaperen, Jehova Gud. Unge mennesker i dag som sørger for at det er et likevektig forhold mellom den verdslige opplæring og den langt viktigere bibelske opplæring de får, kan i likhet med den unge Timoteus legge seg opp «en god grunnvoll for den kommende tid, at de kan gripe det sanne liv». — 1 Tim. 6: 19.
Ufullkomne mennesker kan i løpet av sitt korte liv på 70 eller 80 år bare tilegne seg en svært begrenset kunnskap. Men de som griper «det sanne liv» og begynner på evigheten, vil finne ubegrensede muligheter til å øke sine kunnskaper. Det er anstrengelsene vel verdt ikke bare å skaffe seg en god, verdslig utdannelse, men også å skaffe seg kunnskap om og forståelse av Guds hensikter, noe som fører til evig liv. — Joh. 17: 3.