En overraskende forandring

DE FORENTE staters forhandlinger med Peking og Moskva var i seg selv bemerkelsesverdige. Men en enda mer forbausende forandring hadde allerede gått forut for dette. Hvilken forandring var det?

Tenk deg ti eller 20 år tilbake i tiden. Husker du hvordan hele den vestlige verden regelmessig rettet voldsomme angrep mot kommunismen og fordømte den som «gudløs, ateistisk bolsjevisme»?

Hvem var det som førte an i denne fordømmelsen? Det var kristenhetens kirkesamfunn, særlig de i den vestlige del av verden. Det har imidlertid inntruffet en overraskende forandring. Tenk over følgende, så vil du forstå hvor stor denne forandringen har vært:

Den religiøse «kalde krig» mot kommunismen

I 1937 utstedte pave Pius XI en encyklika (Divini Redemptoris) hvor han sa: «Ettersom kommunismen i sitt innerste vesen er ond, må enhver som ønsker å redde kristendommen og sivilisasjonen fra ødeleggelse, avholde seg fra å bistå den i gjennomføringen av et hvilket som helst prosjekt.» — New Catholic Encyclopedia (1967), bind IV, side 924.

Dette var i virkeligheten en offisiell krigserklæring fra Vatikanet mot kommunismen. Hva fulgte etter dette?

Under den annen verdenskrig brøt Nazi-Tyskland plutselig sin pakt med Sovjetunionen og gikk til angrep på russerne den 22. juni 1941. Den romersk-katolske biskopen i Eichstätt i Tyskland sendte da ut et hyrdebrev hvor han kalte den tyske invasjon «et korstog, en hellig krig . . . for troen og kirken». — The Catholic Church and Nazi Germany (1964) av Guenter Lewy, sidene 230, 231.

Og i Italia omtalte erkebiskop Constantini «Bolsjevik-Russland» som dette «endeløse land hvor Satan ser ut til å ha funnet sine redskaper og sine beste medarbeidere», og han ba Gud velsigne de italienske og tyske soldater som «i denne avgjørende time forsvarer vårt frihetsideal mot den røde barbarisme». — Pius XII and the Third Reich (1966) av Saul Friedländer, side 79.

Den tyske invasjonen slo som kjent feil, og krigen endte med seier for de allierte, deriblant Sovjetunionen.

Men den katolske kirkes motstand ble nå enda sterkere. Da det etter krigen viste seg at Italia hadde det største kommunistparti utenfor Sovjetunionen, kom Vatikanet med en ny kunngjøring. I 1949 bestemte det at ikke bare de som var medlemmer av kommunistpartiet, men også enhver som ’inntok en velvillig holdning til kommunistpartiet’, skulle bli ekskommunisert.

Selv om denne bestemmelsen aldri ble håndhevet fullt ut, fortsatte det å komme en stadig strøm av fordømmelser fra de religiøse ledere langt inn i 1950-årene. I 1955 hyllet De forente staters daværende visepresident, Richard Nixon, den katolske kirke som «et av de største bolverk mot kommunismen». De protestantiske kirkesamfunnene ga uttrykk for en lignende fiendtlig innstilling overfor verdenskommunismen, selv om den ikke var så påfallende.

En ny holdning

Plutselig, i 1963, satte det inn med «tøvær». Dette året begynte «oppvarmingen» av det iskalde forholdet mellom Vatikanet og kommunismen.

Et betydningsfullt tegn på dette «tøværet» var pave Johannes XXIII’s encyklika Pacem in Terris (Fred på jorden). I denne encyklikaen erklærte han at en ikke kunne vente inntil ideologiske uoverensstemmelser og politisk maktkamp var blitt bilagt, eller inntil religionen hadde seiret over ateismen, før en tenkte på å få i stand verdensfred.

Til stor bestyrtelse for de konservative elementer fulgte paven opp dette ved å motta den daværende kommunistleders, Krusjtsjovs, datter og svigersønn i audiens.

Året etter, den 15. september 1964 — bare 15 år etter at Vatikanet hadde utstedt det dekret som gikk ut på at alle som ’inntok en velvillig holdning til kommunismen’, skulle bli ekskommunisert — undertegnet det en større avtale med kommunistregimet i Ungarn. Roma tillot nå at katolske prester i Ungarn avla en lojalitetsed overfor det kommunistiske styre i Ungarn.

Flere ’fredsfølere’ gikk ut. Våren 1966 fortsatte «tøværet» da pave Paul VI mottok Sovjetunionens utenriksminister, Andrej Gromyko, i audiens. Bladet Newsweek fortalte om audiensen og sa at paven «møtte Gromyko med et strålende smil i døren til biblioteket og hilste ham med utstrakte armer». I de etterfølgende år fortsatte Vatikanet å forhandle med kommunistiske land.

I forbindelse med toppmøtene i Peking og Moskva i 1972 ga ikke kirkens ledere uttrykk for noen som helst misbilligelse. Det hadde således inntruffet en forbausende forandring. De kommunistiske «røde barbarer» var plutselig blitt respektable og kunne godtas. Den «gudløse» kommunisme, som framholder at religion er «opium for folket», blir ikke lenger betraktet som en alvorlig hindring for et vennskapelig samarbeid.

I likhet med de religiøse lederne har også de politiske lederne i den vestlige del av verden endret sin holdning. I sin tale til det russiske folk i fjernsynet i Moskva understreket president Nixon for eksempel at Sovjetunionen og De forente stater ikke lenger burde betrakte hverandre som ’bitre fiender’, men som ’fredelige konkurrenter’.

I en felleserklæring ga begge land uttrykk for at «uoverensstemmelser med hensyn til ideologi og sosiale systemer [som naturligvis innbefatter religiøse systemer og standpunkter] . . . ikke er noen hindring for den gjensidige utvikling av normale forbindelser».

Tidligere uoverstigelige hindringer ser ut til å være overvunnet. Oppmerksomheten blir nå rettet mot en européisk sikkerhetskonferanse, som verdensmaktene er blitt enige om å holde i 1973. Og den franske avisen Le Monde (25.-26. juni 1972) nevnte at lederen for det vatikanske diplomati, monsignore Casaroli, har uttalt at «Vatikanet overveier å delta», og at det allerede har anbefalt hva som bør tas opp på denne konferansen. Vatikanet har blant annet foreslått at det bør foretas en likevektig reduksjon av de væpnede styrker i NATO- og Warszawapakt-landene.

Hva vil de kommende måneder bringe? Har det vi har sett, bare vært vanlig politisk manøvrering, eller holder det på å skje noe betydningsfullt? Det er grunn til å tro at det siste er tilfelle.

[Bilde på side 8]

Pave Johannes XXIII undertegnet den 11. april 1963 encyklikaen «Pacem in Terris» og innledet derved «tøværet» i Vatikanets holdning til verdenskommunismen

[Bilder på side 8]

«Tøværet» fortsatte da pave Paul VI mottok Sovjetunionens utenriksminister, Andrej Gromyko, i audiens