Den store elven i Sentral-Afrika

Av «Våkn opp!»s korrespondent i republikken Zaïre

DEN bukter seg nesten lydløst mellom frodige, tropiske vekster. Dens brune, bølgende overflate reflekterer lyset fra den sterke afrikanske solen. Det er ikke en urskogslange vi tenker på, men en elv som er den nest lengste på det afrikanske kontinent og den sjette lengste i verden.

Dette er den mektige elven som mange kjenner som Kongo. I 1971 ble navnet forandret til Zaïre (uttales «za-ir») av republikken Zaïre. Zaïre er så langt fra noen klukkende bekk. Hvert sekund strømmer det ut over 40 millioner liter vann fra den seks og en halv kilometer brede munningen. Det er bare Amasonas i Brasil som er vannrikere.

En tur oppover elven

For at du skal bli bedre kjent med dette naturens underverk, vil jeg foreslå at du blir med meg på en tur oppover elven. Vi skal reise nesten 4800 kilometer, og du vil få se hva som fascinerte Livingstone og Stanley i det 19. århundre. Ja, dette området er et paradis for oppdagelsesreisende.

Før vi begynner på reisen, vil jeg be deg legge merke til hvor kraftig strømmen i elven er her ved munningen. Idet elven renner ut i det blå Atlanterhavet, etterlater den seg svært lite slam, og den har derfor ikke bygd opp noe stort delta, men den har tvert imot gravd ut et cirka 1200 meters gjel i kontinentalsokkelen, og det brune vannet fra den kan ses 1500 kilometer fra land.

Når vi har tilbakelagt turens første etappe, har vi kommet 130 kilometer innover i landet til havnebyen Matadi. Her må vi gå fra borde, for Crystalfjellene danner en naturlig barrière i elvens løp. De frådende vannmassene går her i noen og tretti stryk som har navnet Livingstonefallene. Bare på de cirka 320 kilometerne fra hovedstaden, Kinshasa, til Matadi senker elveleiet seg nesten 250 meter. En del av vannkraften blir nå utnyttet av et kraftverk, men disse strykene forklarer også hvorfor en visste lite om elvens øvre løp for bare litt over 100 år siden. I dag er det jernbaneforbindelse mellom disse to stedene.

Like ovenfor de første strykene kommer vi til regjeringssentret, Kinshasa, en ganske moderne by som er anlagt på en lav sandskråning. På den andre siden av elven, som her er svært bred, ligger den travle byen Brazzaville, hovedstaden i republikken Kongo. Kongos grense følger elven flere hundre kilometer.

Med elvebåt

Annen etappe av reisen skal vi tilbakelegge ved hjelp av en av de gruntgående elvebåtene. Vi går ned på bryggen tidlig om morgenen for å gå om bord. Båten blir lastet, for disse båtene frakter ikke bare mennesker (første, annen og tredje klasse), men også varer og alle slags kjøretøyer. Lektere blir også fortøyd til sidene eller forut og akter for å skyves eller trekkes til fjerne bestemmelsessteder. Mange importerte varer, for eksempel brenselolje og manufakturvarer, blir sendt den lange veien oppover elven, og på tilbaketuren har båtene med seg varer fra bekkenområdet — gummi, trematerialer, kaffe, kokosnøtter og jordbruksprodukter.

Vi kaster loss og begynner å bevege oss jevnt og sikkert mot strømmen, som nå er svakere. De urskogkledde øyene ute i elven og den vanskelige strømmen stiller store krav til den dyktigste kaptein og det mest erfarne mannskap. Hovedelven er seilbar for lastebåter i en lengde av 2700 kilometer, men en har anslått at 12 800 kilometer er seilbare når en regner med bielvene. Noen ganger er elven mellom 16 og 24 kilometer bred.

Landet uforandret

Så mye vakkert vi ser på veien! Vi får mer og mer følelsen av at vi legger det som vi kaller sivilisasjonen, bak oss. Bare elvebyene Mbandaka og Kisangani og noen få andre, mindre byer som kommer til syne i urskogen, minner oss om at landet har tatt noen skritt inn i det 20. århundre. Mesteparten av landskapet har holdt seg uforandret i tidens løp.

«Mbote!» «Jambo!» Dette er de vanlige innfødte hilsener vil blir møtt med når vi kommer til forskjellige anløpshavner på veien. Hver gang vi passerer en landsby, kommer grupper av nakne barn springende ned til elvebredden og smiler med kritthvite tenner og roper begeistret. I bakgrunnen ser vi noen hus som er tekt med leire eller palmeblad. Hvert hus er omgitt av en velstelt hage, hvor det vokser mais, maniok, ananas og bananer.

Ser du den gamle mannen som står i den lille kanoen der borte? Han står kanskje og lurer på hvor han best kan skaffe seg aftensmat. Og over ham flakser et par grå papegøyer med strålende røde halefjær mens de skriker hest til hverandre. Idet vi runder et nes, glir en krokodille lydløst ned i vannet på jakt etter bytte.

I dag er vi så heldige at vi får se en gruppe flodhester som vasser glade og fornøyde omkring i det gjørmete vannet. Og litt lenger borte svømmer én. Bare øynene og ørene er synlige over vannskorpen. Når vi ser den svømme uanfektet omkring der borte, kommer vi til å tenke på hva Jehova sa til Job om flodhesten: «Selv om strømmen går stri, blir den ikke redd.» — Job 40: 18.

En mengde forskjellige dyr og fugler holder til omkring dette store elvebassenget ved ekvator. Skogen og bunnvegetasjonen ved elvebreddene er så tett og frodig at det er ganske dystert der selv midt på dagen når solen er skarpest.

Kjøpmenn på elven

Men hva er det som kommer der? Det ser ut til å være en konvoi av piroger eller kanoer som tilhører lokelene, en av de over 200 stammene i Zaïre. Disse folkene har i hundrevis av år bodd i kanoene sine eller i hytter langs elven. De er kjøpmenn og seiler i faste ruter på elven og selger mat og mange andre slags varer til de reisende.

Noen av dem fortøyer de små båtene sine til siden av den hurtiggående elvebåten for å gjøre handelen lettere. Se på den pirogen der borte. Du kan se at selve pirogen rett og slett er en lang, rett, uthult tømmerstokk. Det har sikkert tatt mange timer å bearbeide den. De fleste av dem drives framover ved hjelp av en padleåre, men noen av de større typene har påhengsmotor og raser bortover den brune vannflaten som en torpedo. Det kan være hele 40—50 mennesker om bord. Disse båtene er faktisk store «elvebusser». I et land hvor det finnes få større broer, er det å reise med kano en dagligdags ting for mange.

Stanley Falls

Når vi har kommet til Kisangani, like nedenfor Stanley Falls, har vi tilbakelagt over 1600 kilometer med elvebåt, men likevel har vi ennå ikke kommet halvveis oppover elven. Etter å ha tatt inn ny last vil båten snu her, for veien videre oppover elven er stengt av de sju strykene som utgjør Stanley Falls. Til og med her, så langt oppe, har elven en vannføring på cirka 18 millioner liter pr. sekund, sju ganger så stor som vannføringen i Niagarafallene i Nord-Amerika.

Men kom her, så skal jeg vise deg noe som du ikke vil ønske å gå glipp av. Ved disse fallene bor wageniaene, som fanger fisk på en usedvanlig måte. De trosser den strie strømmen og fester et nettverk av stenger i sprekkene i fjellet, og til disse fester de kjegleformede kurver som er laget av tre og lianer og kan ha en åpning som er nærmere to meter i diameter. To ganger om dagen inspiserer wageniaene kurvene og tar med seg fisken som blir fanget i dem og blir holdt fast av den strie strømmen. Uten tegn til frykt padler de inn i virvelstrømmene og dukker rett ned i de frådende vannmassene. Vi kan se musklene i de ibenholtsvarte kroppene deres stramme seg når de samler fangsten.

Videre til elvens øvre løp

Vi legger Stanley Falls bak oss og fortsetter oppover elven, men nå reiser vi nesten rett sørover. Hele elveløpet, som minner om en kjempemessig krumsabel, går først mot nordøst, svinger så mot øst og deretter mot sør ved ekvator.

Ettersom elven blir tilført regnvann på begge sider av ekvator til forskjellige tider, er det ikke en slik kolossal forskjell mellom den høyeste og den laveste vannstand i den som i mange andre store elver. Forholdet mellom høyeste og laveste vannstand er 1 til 3, sammenlignet med 1 til 20 for Mississippis og 1 til 48 for Nilens vedkommende.

Ovenfor Stanley Falls har elven vært kalt Lualaba av dem som bor i området. Den strekker seg videre til det indre av Zaïre og når nesten til Lubumbashi (tidligere Elizabethville). Elven har imidlertid sitt fjerneste utspring i den nordøstlige delen av Zambia.

Den store elven i Sentral-Afrika! Dette er virkelig en passende benevnelse på den mektige elven Kongo, som nå har fått navnet Zaïre etter et land som er svært avhengig av den for å få dekket sine daglige behov. En blir aldri ferdig med å utforske den. Den er et av de mange vitnesbyrd om Skaperens store visdom og dynamiske makt.