Proteinmangelen — kan den avhjelpes?
DET anslås at en tredjedel av verdens befolkning, over en milliard mennesker, ikke får nok protein. Utallige millioner av barn i utviklingslandene dør på grunn av proteinmangel før de er så gamle at de kan begynne på skolen. De som lever opp, har ofte pådratt seg varige skader — både mentale og fysiske.
Eksperter som studerer ernæringssituasjonen i verden, er enige om følgende: «Hvis ikke situasjonen bedrer seg vesentlig, kommer matmangel og hungersnød — og med dette sosial uro og politiske omveltninger av hittil ukjent omfang — til å feie over utviklingslandene.»
Betydningen av protein
Protein er en livsnødvendighet for alle mennesker. Det er en av de viktigste bestanddeler av muskler, knokler, brusk og hud. De kjemiske prosesser som finner sted i kroppen, er avhengige av enzymer, som er noen av de viktigste proteinlignende stoffer. Proteinene er derfor nødvendige for at kroppen skal kunne vokse og vedlikeholde de forskjellige vev.
Kroppen framstiller sine egne proteiner ved å binde sammen aminosyrer — små enheter som inneholder karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen — i lange, tredimensjonale kjeder. Flesteparten av de over 20 aminosyrene framstiller kroppen vår selv, men åtte av dem er den avhengig av å få gjennom den maten vi spiser. Kroppen bryter ned proteinet i maten til aminosyreforbindelser, og disse blir så bundet sammen igjen til nye proteiner, som er som skreddersydd til spesielle formål.
Hvis kosten er proteinfattig eller inneholder for lite av noen av de åtte uunnværlige eller «essensielle» aminosyrer, vil kroppen lide på grunn av proteinmangel. Slik mangel gjør voksne mennesker apatiske og hindrer kroppen i å bygge seg opp etter skader og sykdom. Virkningene på barn er omtrent de samme, men alvorligere. En mildere form for proteinmangel gjør dem spesielt utsatt for infeksjoner i luftveiene og for mage- og tarmlidelser. Større proteinmangel kan medføre varige mentale eller fysiske skader og til og med døden.
Proteinmangelen sies å true millioner av menneskers framtid. Dette er ille nok, men ettersom kløften mellom tilbud og etterspørsel når det gjelder protein, stadig blir større, frykter en for at en enda større proteinkrise er i anmarsj.
Jorden har kapasitet nok
Har jorden kapasitet til å produsere nok mat til sin nåværende befolkning? En autoritet som De forente nasjoners organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) hevder at jordens produksjonsevne er stor nok til å ernære mange milliarder flere mennesker enn det finnes på jorden i dag. Jorden kan derfor uten tvil brødfø alle nålevende mennesker. Hva er det da som er i veien?
I en rapport til De forente nasjoners økonomiske og sosiale råd het det at proteintilførselen vanskeliggjøres av sosiale og økonomiske forhold. En mener at den nåværende proteinproduksjon er tilstrekkelig til å dekke verdens behov. Maten når bare ikke fram til dem som trenger den. Som den kjente antropologen dr. Margaret Mead uttalte: «Det fundamentale problem er av etisk art.»
Resultatet av de sviktende etiske vurderinger er blant annet at det er overskudd i én del av verden samtidig med at folk mangler mat i en annen del; det er for mye mat ett sted, mens barn sulter andre steder. Jordbruket er blitt kommersialisert. Det er blitt et skille mellom mat som ernærer mennesker, og mat som enkelte mennesker og land har som sin inntektskilde. Det produseres ikke lenger mat bare, for å ernære folk. Matvarer er blitt spekulasjonsobjekter.
Det er tydelig at problemet i virkeligheten skyldes den nåværende, urettferdige verdensordning. Jorden kan produsere rikelig med nærende mat, men på grunn av selviskheten i den nåværende tingenes ordning, som er sterkt splittet i politisk henseende, når ikke maten, fram til dem som trenger den.
Forsøk på å bedre en vanskelig situasjon
Menneskene har ikke kunnet løse det fundamentale problemet. De har ikke klart å fjerne den nåværende, selviske verdensordning og har derfor forsøkt «det nest beste» — det vil si, de har forsøkt å bøte på situasjonen på en rekke forskjellige måter. Fiskeflåtene er for eksempel blitt utbygd. Den gjennomsnittlige fiskefangst i verden har økt med omkring seks prosent pr. år. En frykter imidlertid at selv en så beskjeden økning som 4,7 prosent pr. år fra 1967 vil føre til fullstendig tapping av dette proteinforrådet innen 1985, noe som vil få katastrofale følger for havfiskerier og ferskvannsfiskerier.
En har også forsøkt å bedre situasjonen ved å forbedre metodene for behandling av fisken. Målet er en mer fullstendig utnyttelse av denne verdifulle proteinkilden. Deler av fisken som vanligvis ikke blir spist, kan omdannes til proteinrikt mel, med eller uten smak eller lukt av fisk.
Det blir satset på forskjellige produkter i et forsøk på å redusere proteinmangelen. Fabrikanter forsøker å forbedre sine metoder for framstilling av mel og proteinkonsentrater av jordnøtter, soyabønner, bomullsfrø og andre oljerike frø etter at oljen er blitt utvunnet. De gode resultater en allerede har oppnådd med soyabønner, er et eksempel på at det går an å framstille billig vegetabilsk protein.
Proteinkonsentrat av soyabønner er et fint, hvitt pulver som kan brukes til å berike bakverk, supper, drikker og puddinger. En blanding av maismel, tørrmelk, vitaminer, mineraler og soyamel er et nærende, proteinrikt næringsmiddel som kan brukes til slike formål.
Vegetabilske proteinkonsentrater blir benyttet i forskjellige sunnhetsdrikker, både varme og kalde. I Hongkong konkurrerer en slik drikk med vanlige leskedrikker om populariteten. Ettersom soyaprotein kan kombineres med omkring 100 forskjellige smaksstoffer ved framstillingen av denne drikken, kan den tilpasses folks smak på de forskjellige steder i verden.
Vegetabilsk protein blir også spunnet til fibre for at det skal minne om kjøtt. Proteinfibrene blir blandet med fett, vegetabilske smaksstoffer og stabiliserende stoffer. Disse kjøttlignende produktene kan skjæres i skiver eller terninger eller males opp. Ved hjelp av dem kan en drøye ut ekte kjøtt.
Det forskes ikke bare for å framstille nye produkter av eksisterende protein, men også for å finne nye og uvanlige proteinkilder. Det framstilles nå protein av jordolje, naturgass, sagmugg, sukkerrør, gress og kokosnøttkjøtt. Det er ikke meningen at disse produktene skal spises av mennesker som de er. En lar i stedet visse mikroorganismer, for eksempel ulike typer av gjær, bakterier og sopp, få nyttiggjøre seg disse tingene og framstille protein av dem. En tenker seg at protein som er produsert av mikroorganismer på denne måten, i første omgang skal benyttes til fór for dyr, som så eventuelt kan tjene som føde for mennesker. Forståelig nok kunne det by på problemer å få folk til å spise tørkede mikroorganismer direkte.
«Den grønne revolusjon»
Et annet forsøk på å bedre situasjonen har resultert i «Den grønne revolusjon». Menneskeheten får størsteparten av sine proteiner og kalorier, omkring 70 prosent, fra kornprodukter. Det har vært mulig å øke kornproduksjonen i imponerende grad som følge av en kombinasjon av planteforedling, bruk av kunstgjødning og pesticider og bedre lagringsmuligheter.
«Den grønne revolusjon» anses å være av så stor betydning at en ledende planteforedler, som har bidratt til utviklingen av høyproduktive kornslag, ble tildelt Nobels fredspris i 1970.
De nye hvete- og risslagene har i mange land ført til en stor økning i produksjonen av kornprotein. På bare to år økte risavlingene på Ceylon med 34 prosent, og i løpet av seks år har India mer enn fordoblet sin produksjon av hvete. Japan, som er et av de tettest befolkede land i verden, har fått et overskudd av ris. Helt til for seks år siden importerte Filippinene en million tonn ris i året, men i 1970 var landet selvforsynt og håpet å kunne begynne å eksportere ris, noe som likevel viste seg å være overdreven optimisme.
Det har imidlertid vært uttrykt bekymring for at den utbredte avhengighet av noen få høyproduktive kornslag kanskje kan bli årsak til en katastrofe av kolossale dimensjoner. Hvis disse få, grunnleggende kornslagene skulle bukke under for sykdom, kunne det få katastrofale følger, ettersom en ikke ville ha nok av andre kornslag å erstatte dem med i tide.
Meldinger fra Filippinene viser at denne dype bekymring ikke er ubegrunnet. «Filippinene frykter ny rismangel» var en av overskriftene i New York Times for 14. februar 1972. Underoverskriften lød: «Dødbringende virus blant årsakene til den vedvarende mangelen.» I artikkelen het det:
«Filippinene, det land hvor Den grønne revolusjon begynte, synes å gå fra den ene riskrisen til den andre. Etter at de høyproduktive rissortene var blitt utviklet i 1966, var Filippinene selvforsynt med ris og hadde til og med et lite overskudd fram til 1970. I fjor [1971] var det nødvendig å importere store mengder ris, og nå forutsier et statlig statistisk byrå at landet vil få stor mangel på ris igjen i år og til neste år.
Ifølge Domingo Panganiban, en ekspert ved det nasjonale råd for ernæring og jordbruk, er årsakene til rismangelen tyfoner, manglende kapital, problemer med lov og orden og et dødbringende plantevirus som kalles tungro.»
En kan altså ikke stole på at «Den grønne revolusjon» kan gjøre slutt på matmangelen. Det er mulig at den i stedet vil føre til enda større hungersnød. Til tross for den økning i produksjonen som har funnet sted, har de som sulter, ikke fått nok protein og næring. I noen land går nemlig helt opptil 20 prosent av kornavlingene tapt på grunn av dårlige lagringsforhold!
Det er derfor behov for noe langt mer enn en ’grønn revolusjon’ — det er behov for en ny tingenes ordning som ikke styres av nasjonalisme og selviske, kommersielle interesser. Bibelen framholder at Gud kommer til å innføre en slik verdensordning i vår generasjon.
Bedre utnyttelse av de tilgjengelige ressurser
Hva kan den enkelte i mellomtiden gjøre for seg selv og sin familie for å dekke behovet for protein? En kan gjøre mye hva dette angår. Kjøtt smaker godt, men vi trenger det ikke for å få de nødvendige proteiner. Mange får en god del av de proteiner de trenger, fra fisk.
Egg, melk og ost inneholder høyverdige proteiner. Har du anledning til å skaffe slike næringsmidler? Ellers er det rikelig med protein i grønnsaker. Bibelen forteller at for cirka 3800 år siden ble en nærende velling som var laget av proteinrike linser, byttet med en førstefødselsrett! (1 Mos. 25: 29—34) Slike belgfrukter som linser, bønner og erter er gode proteinkilder som mange kunne utnytte mer effektivt. De fleste planteprodukter mangler likevel en eller flere av de essensielle aminosyrer. Denne mangelen kan en imidlertid ofte oppveie ved å spise slike produkter sammen med andre grønnsaker eller annen proteinholdig føde som tilfører det som mangler. Hvis en blander bare litt av et næringsmiddel med høyverdig protein, for eksempel egg eller ost, i en rett som består av bønner, maniok eller melbananer (som er vanlig kost i mange land), oppstår det en aminosyrebalanse som gjør at alt protein i maten kan utnyttes effektivt. For å oppnå dette må en imidlertid spise de proteinholdige næringsmidlene sammen.
En god måte å tilføre maten mer protein på er å gjøre bedre bruk av soyaprodukter. Soyamel kan brukes i mange retter, og soyabønner kan en tilberede selv. For at resultatet skal bli godt, bør soyabønnene være noenlunde ferske, og de bør ligge i vann før de kokes. Kokte soyabønner minner om nøtter og er litt seige; dette får noen til å tro at de bare er halvkokt, men de skal være på den måten. Soyabønner kan brukes i salater eller serveres som en grønnsakrett.
I land hvor det kan være vanskelig å skaffe nok proteinrik føde, kan foreldre gjøre mye for å gjøre bedre bruk av de tilgjengelige næringsmidler med tanke på barna. I disse landene er det vanligvis når barna er blitt avvent, at de får alvorlige proteinmangelsykdommer. Morsmelken inneholder i alminnelighet nok protein, men det gjør ikke den maten barna får etter at de er avvent. Maniokrot utgjør en viktig del av avvenningsdietten i mange land, men slik kost er rik på karbohydrater og fattig på proteiner. Hvis moren ga barnet en stuing av de unge, små bladene sammen med maniokroten, ville imidlertid proteinproblemet nærmest være løst, for bladene, som i alminnelighet ikke blir spist, inneholder nok protein til å gi kosten en riktig sammensetning!
Tenk over disse tingene hvis det er lite protein i den maten du spiser. Finn ut hva du kan spise for å tilføre kroppen mer protein. Din families og din egen gode helse avhenger i høy grad av at du vet hva som er proteinrik mat.
Selv om vår vakre jord har kapasitet til å dekke alle nålevende og enda flere menneskers behov for mat, kan vi ikke vente at maten skal bli likelig fordelt så lenge denne tingenes ordning består. Årsaken er dens selviske og kommersielle natur. Bibelen viser at den nåværende tingenes ordning vil fortsette å være like urettferdig inntil dens ende kommer. Men som nevnt vil Guds nye ordning bety overflod av mat for hele menneskeheten. Guds profet har forutsagt det med disse ord: «Herren, hærskarenes Gud, skal . . . gjøre et gjestebud for alle folk, et gjestebud med fete retter, et gjestebud med gammel vin, med fete, margfulle retter, Herren har talt.» — Es. 25: 6—8.