Menneskenes språk

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Laos

EN AV de ting som har skapt stor splittelse blant menneskene, er at de taler så mange språk. Språkforskerne kjenner omkring 3000 forskjellige talte språk.a Hvis en også regnet med alle dialekter (lokale former av et språk), ville tallet naturligvis bli mye høyere. Selv ekspertene er imidlertid i noen tilfelle uenige om hva som er et eget språk, og hva som bare er en dialekt. Mennesker som taler det forskerne betegner som dialekter av samme språk, kan nemlig være ute av stand til å forstå hverandre.

En gang talte imidlertid alle mennesker det samme språk. Jehova Gud, menneskets Skaper, sørget selv for at menneskene begynte å tale forskjellige språk, og han gjorde det for å hindre dem i å gjøre noe som var i strid med hans hensikt. Han stanset byggingen av Babels tårn, som var til vanære for ham, og tvang dem som bygde på det, til å spre seg ut over jorden. — 1 Mos. 11: 1—9.

De fleste språk hører hjemme i omkring ti store språkfamilier (også her oppgir de forskjellige autoriteter forskjellige tall). Alle språk i samme familie har utgått fra et gammelt grunnspråk, som i mange tilfelle er utdødd.

Mange er naturligvis klar over at fransk, italiensk, spansk, portugisisk og flere andre språk er former av latin som har gjennomgått store forandringer, men de er ofte ikke oppmerksomme på at også latin bare er et medlem av en språkfamilie. I likhet med mange andre språk i Europa og India skal latin ha utgått fra det nå utdødde indoeuropéiske grunnspråk.

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange grunnspråk Jehova lot oppstå i Babel, for det ser ut til at noen språk, for eksempel japansk og baskisk, ikke kan sies å tilhøre noen kjent familie, og det er dessuten mange språk som nå ikke tales lenger. Det var muligens relativt få grunnspråk. I tidens løp skilte også folkegrupper som talte det samme språk, lag og hadde ikke kontakt med hverandre på århundrer. Etter hvert begynte de å uttrykke seg på forskjellige måter, og slik oppsto det to eller flere språk der hvor det en gang hadde vært bare ett.

Ethvert levende språk er i konstant forandring. Den som kan engelsk, behøver bare å lese den bibeloversettelsen som er kjent som King James Version, for å bli klar over hvor mye det engelske språk har forandret seg i løpet av omkring 360 år, trass i den stabiliserende virkning som trykte skrifter og gode kommunikasjoner har på et språk. Gradvis ville derfor folkegrupper som hadde mistet kontakten med hverandre, bli ute av stand til å forstå hverandre. De språk som på denne måten har oppstått, har imidlertid beholdt tilstrekkelig mange felles trekk til at slektskapet mellom dem kan påvises.

Den indoeuropéiske familie

La oss se litt nærmere på en bestemt språkfamilie. Omtrent halvparten av verdens befolkning taler et språk som tilhører den indoeuropéiske familie. Det er for eksempel ingen tilfeldighet at tallordet tre er så likt på russisk (tri), tysk (drei), fransk (trois), norsk (tre), nederlandsk (drie), irsk (trí), gresk (treís), litauisk (trys), sanskrit (trí), albansk (tre) og så videre. Alle disse språkene skal ha utgått fra det utdødde indoeuropéiske grunnspråk.

Mange av dem kan snarere betegnes som barnebarn enn som barn av dette gamle moderspråket, for de har etter sigende utgått fra nå utdødde språk som selv hadde utgått fra det indoeuropéiske grunnspråk. Walisisk, bretonsk, gælisk og flere andre språk har for eksempel utgått fra et gammelt keltisk språk som igjen utgikk fra det indoeuropéiske grunnspråk. Russisk polsk, serbisk, tsjekkisk og andre språk har utgått fra en gammel slavisk språkform. Engelsk, nederlandsk, tysk og så videre har et felles, germansk opphav.

Klassifisering av språk

Først i nyere tid, omkring slutten av det 18. århundre, begynte språkforskere å utforske de levende språks historie og slektskapet mellom dem. Før den tid hadde en vært mest opptatt av å sammenligne den måten ordene ble skrevet på i forskjellige språk, men det er også mange andre ting som viser om to språk er beslektet. Selv om to språk har få ord felles, kan den måten setningene blir bygd opp på, vise at de tilhører samme familie.

La oss bruke lao og kinesisk som et eksempel på dette. Det er vanskelig å finne mange ord som disse språkene har felles, men de har tre andre viktige trekk felles. For det første kan et ord på begge språk ha forskjellig betydning alt etter hvilken tone det blir uttalt med. Det laotiske ordet mu betyr for eksempel venn i lav tone og gris i stigende tone.

For det andre består de fleste ord i begge språk av bare én stavelse eller av énstavelsesord som er satt sammen.

Det tredje viktige likhetspunktet er at når en på disse språkene snakker om flere forskjellige ting, må en for hver av dem bruke et ord som viser hvilket slag tingen er av. En laot kan ikke si ’tre piker’, men må si ’pike tre personer’ for å vise at det er snakk om mennesker. Disse tre trekkene ved kinesisk og lao tyder på at språkene tilhører samme familie.

Det skriftsystem som benyttes, tillegges derimot ingen stor betydning når en skal avgjøre om ett språk er beslektet med et annet språk. Engelsk og vietnamesisk skrives begge ved hjelp av det latinske alfabet — dette alfabetet ble innført i Vietnam i det 17. århundre — men språkene er meget forskjellige. Japanske og kinesiske skrifttegn er forholdsvis like, og det får noen til å tro at språkene er beslektet. De tilhører imidlertid to helt forskjellige språkfamilier. Engelsk og russisk skrives derimot med forskjellige skrifttegn selv om språkene er fjerne slektninger innenfor samme familie.

Å lære et nytt språk

Du forstår kanskje nå hvorfor noen språk er lettere for oss å lære enn andre. Et fremmed språk som tilhører samme familie som vårt morsmål, vil vanligvis ha mange lyder, ord og setningsmønstre som vi er fortrolige med. Jo fjernere slektskapet er, desto mer fremmed vil språket virke. Til å begynne med klarer vi kanskje ikke engang å uttale forskjellige lyder riktig, og rekkefølgen av ordene virker snodig på oss.

La oss nå sammenligne de norske tallordene fra én til ti med de tyske: eins, zwei, drei, vier, fünf, sechs, sieben, acht, neun, zehn. Hvis du tenker på at «z» på tysk uttales «ts» og at «v» uttales «f», ser du at de er svært lik de norske tallordene. Nå tar vi de samme tallordene på lao: Nung, song, saam, si, ha, hok, tsjet, bpæt, gao, sipp. De ligner overhodet ikke på de norske tallordene. Og hvor mye mindre hadde de ikke lignet hvis det hadde framgått av skriften at hvert av dem skal uttales med en bestemt tone, som en må huske i tillegg til ordet!

Vi skal se litt på ordstillingen. På norsk heter det: «Hvor mange døtre har De?» På tysk ville en si: «Wieviele Töchter haben Sie?» Her er setningsbygningen nøyaktig den samme på begge språkene. På lao heter det imidlertid: «Tjao mii luk sao tsjak kon?» Dette betyr, bokstavelig oversatt: «De har barn av hunnkjønn hvor mange personer?» Setningsbygningen er helt annerledes enn på norsk.

I mange tilfelle er det slik at et bestemt ord i et språk ikke tilsvarer et enkelt ord i språk som tilhører andre familier. Det er derfor vanskeligere å oversette til språk av andre familier enn til språk av samme familie. Når bladet Vakttårnet blir oversatt til thai, er det ett og samme ord som blir brukt for å gjengi de tre engelske ordene for sympati, empati og hensynsfullhet. Det finnes ikke ord på thai (eller lao, som er nær beslektet med thai) som kan gjengi disse språklige nyansene. På den annen side må en på norsk greie seg med det ene ordet bære, mens en på lao og thai kan velge mellom flere forskjellige ord, som betyr «å bære i hånden», «å bære på skulderen», «å bære på bærestang», «å bære i armene» eller «å bære på ryggen».

For å gjøre det lettere for dem som vil lære seg fremmede språk, er det blitt utviklet nye undervisningsmetoder. En av dem blir ofte kalt «den direkte metode». Eleven lærer å bruke enkle setninger og setningsmønstre helt fra begynnelsen av. Han lærer grammatikk i tilknytning til de setninger han allerede forstår, i stedet for å lære seg grammatikken først og pugge en mengde gloser uten å kunne uttale eller forstå den enkleste setning.

I det første århundre av vår tidsregning ga Gud noen mennesker den mirakuløse evne å kunne tale språk som de aldri hadde lært. Ingen nålevende mennesker har fått en slik gave fra Gud. I våre dager er det heller ikke behov for en slik gave. De som ønsker å være med på å forkynne det gode budskap om Guds rike på nye steder, må gå inn for å lære seg det språk som blir talt der. Det pleier imidlertid ikke å vare lenge før rettferdselskende mennesker gir akt på budskapet, og snart er det stedets egne innbyggere som utfører størsteparten av forkynnelsen. Slik er det innenfor alle språkfamiliers utbredelsesområde. Det forenende sannhetsord triumferer således over språkforvirringen og dens splittende virkning, til glede for dem som ønsker å være med på å prise Jehova, som ga menneskene språkets gave.

[Fotnote]

[Oversikt på side 9]

(Se den trykte publikasjonen)

INDOEUROPÉISK

HINDI SANSKRIT

PERSISK

GAMMELPERSISK

ARISK

ARMENSK

ALBANSK

BALTO-SLAVISK

BALTISK LITAUISK

SLOVAKISK

SLAVISK

POLSK

BULGARSK

RUSSISK

GERMANSK

GRESK

NYGRESK

OSKISK

LATIN ITALISK

RUMENSK

ITALIENSK

PORTUGISISK

SPANSK

FRANSK

KELTISK

BRITANNISK

BRETONSK

WALISISK

SKOTSK

IRSK

GOTISK

GAMMELTYSK

URNORDISK

ISLANDSK

DANSK

NORSK

SVENSK

ANGELSAKSIS

ENGELSK

TYSK

NEDERLANDSK