Hvordan treenighetslæren fikk innpass i kristenheten

HELT siden det annet økumeniske Vatikankonsil ble holdt, er en splittelse innen den romersk-katolske kirke blitt stadig mer åpenbar. På den ene siden står de som ikke ønsker forandringer, og på den andre siden står de som er utålmodige fordi det ikke blir foretatt flere forandringer. Som det sies i en av, jesuittenes publikasjoner: «For noen katolikker er forandringene altfor vidtrekkende og foregår altfor hurtig, og det virker som om de vil bli enda mer vidtrekkende og foregå enda hurtigere. For andre er forandringene for små og blir gjennomført altfor langsomt, og de har ikke noe håp om at tempoet skal bli større.»

Den katolske kirkes første økumeniske konsil eller kirkemøte ble holdt i Nikea i år 325 e. Kr., og det dannet også opptakten til stor strid innen den katolske kirke. Hva dreide denne striden seg om? Stridsspørsmålet den gangen var treenighetslæren.

En moderne historiker skriver om denne situasjonen: «To grupper teologer øvde så stor innflytelse at de praktisk talt splittet kristenheten i to leirer, som i 200 år [og mer!] var teologiske og politiske rivaler. Det var den ’ortodokse’ gruppe, som ble ledet av Athanasios, en erkediakon fra kirken i Alexandria, og arianerne, som hadde fått sitt navn etter Areios, en diakon i den samme kirke. . . . Athanasios’ tilhengere trodde på treenighetslæren; arianerne hadde en unitarisk oppfatning.» Det vestromerske rike, hvor Roma var hovedstad, sto nesten samlet på Athanasios’ side, mens den gresk-påvirkede, østlige del av Romerriket, hvor Konstantinopel til slutt ble hovedstad, stort sett var ariansk.

Hva trodde arianerne? De holdt fast ved «den lære at Kristus, Sønnen, er underordnet Gud, Faderen, og er av et annet vesen, ettersom Kristus ble skapt av Gud og dermed begynte å eksistere etter Gud».a

Og hva trodde treenighetslærens tilhengere? Treenighetslæren går ut på at «den ene Gud har en trefoldig personlighet», at i denne trefoldighet er «Gud Fader, Gud Sønn og Gud den Hellige Ånd» av samme vesen, og at de alle er likestilt, uskapt og allmektige.

De fleste innrømmer imidlertid at treenighetslæren ble utformet gradvis. Kardinal Newman skrev således at trosbekjennelsene før Konstantins tid ikke nevnte den med et ord. «De nevner naturligvis Tre; men at det er noe mysterium i læren, at de Tre er Én, at de er like store og like evige, og at de er uskapt, allmektige og umålelige, blir det ikke sagt noe om, og en kan ikke trekke en slik slutning på bakgrunn av dem.» — The Development of Christian Doctrine, side 15.

En moderne, fremtredende romersk-katolsk autoritet sier noe lignende: «I siste halvdel av det 20. århundre er det vanskelig å komme med en tydelig, objektiv og likefram beretning om treenighetsmysteriets åpenbaring, læremessige utvikling og teologiske utforming. . . . En skulle ikke snakke om treenighetslæren i Det nye testamente uten alvorlig forbehold. . . . Når en snakker om treenighetslæren uten forbehold, har en forlatt den første kristne tid og kommet til, la oss si, siste fjerdedel av det fjerde århundre.» — The New Catholic Encyclopedia (1967), bind XIV, side 295.

Konstantin og Nikea

Konstantin hevdet at han var blitt omvendt til den såkalte kristendom, uten tvil like mye av politiske som av religiøse grunner. Han ble derfor meget foruroliget over denne splittelsen. Han betraktet den som en trusel mot enheten i hans rike. I egenskap av Pontifex maximus, det vil si øverste religiøse hersker, sammenkalte han til det første økumeniske kirkemøte i Nikea i år 325 e. Kr. Trass i at han ennå ikke var blitt døpt som en kristen, førte han forsetet på dette møtet, som bare 318 biskoper kom til; når en regner med deres ledsagere, er det mulig at det har vært mellom 1500 og 2000 til stede.

I om lag to måneder pågikk det et heftig ordskifte mellom treenighetslærens tilhengere og arianerne. De førstnevnte fulgte ofte en svært intolerant framgangsmåte. Da Konstantin la merke til at de var i flertall, bestemte han seg for å støtte dem. Han «knuste motstanden blant biskopene og forlangte at alle de tilstedeværende skulle underskrive, ellers ville de bli landsforvist. Det var bare to biskoper fra Libya som nektet; sammen med Areios og de prestene som var trofaste mot ham, ble de forvist til Illyria», et område som i dag tilsvarer den vestlige del av Jugoslavia. Areios’ skrifter ble beslaglagt og brent, og det var dødsstraff for å være i besittelse av noen av dem.

Athanasios’ og hans tilhengeres seier var imidlertid kortvarig. Konstantin, som høyst sannsynlig av politiske grunner hadde støttet treenighetslæren, var snart villig til å forandre syn da det så ut til å bli klimaforandring på det politiske område. Og det var det som skjedde da han noen år senere flyttet sin hovedstad til Bysants og bygde den by som ble oppkalt etter ham, Konstantinopel. Her sto arianismen sterkt. Biskopene fra dette området hadde bare undertegnet erklæringen i Nikea av frykt.

Den ledende biskop i Konstantinopel, Evsebios fra Nikomedeia, var arianer, og han klarte å få Konstantin til å stille seg på Areios’ side. Nå var det treenighetslærens tilhengere som ble landsforvist. I 335 forviste Konstantin Athanasios til Trèves i Gallia. Kort tid etter, like før sin død, ble Konstantin døpt av den arianske biskopen Evsebios.

Konstantin etterlot riket til sine arvinger, det vil si, noen nevøer og hans tre sønner, Konstantin II, Konstantius og Konstans. Sønnene gikk straks i gang med å kvitte seg med de andre arvingene og begynte så å kjempe seg imellom. Den som til slutt gikk av med seieren, var arianeren Konstantius, som gradvis fikk kontroll over hele riket. Da hans brødre, som holdt på treenighetslæren, døde, fikk han til slutt herredømmet over både Det østromerske og Det vestromerske rike. For å fremme arianismen befalte han at biskoper som var tilhengere av treenighetslæren, skulle skiftes ut med arianske biskoper. Disse forandringene fikk en hedensk historiker på den tiden til å si at «det krydde av galopperende biskoper på landeveiene».

Treenighetslæren seirer

Dette arianske herredømmet varte imidlertid bare til Konstantins’ død, for treenighetslærens tilhengere var fremdeles i flertall. Dette burde ikke overraske noen, for ettersom Satan er «denne verdens gud», er løgn og villfarelse som oftest mer populært enn det som er sant og rett. (2 Kor. 4: 4) En annen årsak til arianernes nederlag var at de ikke var forent seg imellom. De kom ikke med noen felles erklæring eller trosbekjennelse, og de hadde ikke noe styrende råd som de kunne henvende seg til. De var således splittet, og hvordan kan ’et hus som kommer i strid med seg selv, bli stående’? — Matt. 12: 25.

Men noe som kanskje like mye førte til at treenighetslærens tilhengere seiret over arianerne, var at de aldri gikk av veien for å benytte vold og tvang for å nå sine mål. Det fortelles at da Areios reiste seg for å tale på møtet i Nikea, slo en viss Nikolas fra Myra ham i ansiktet, og mens Areios talte, stakk mange av biskopene fingrene i ørene og løp ut som om de var forferdet over hans «kjetteri». Et annet typisk eksempel på den intoleranse treenighetslærens tilhengere la for dagen, har vi i den protestdemonstrasjon som Ambrosius, biskopen i Milano, fikk i stand for å forhindre at en kirke i hans by ble overgitt til arianerne, slik keiser Valentinianus hadde gitt befaling om. Ambrosius fikk menigheten til å være i bygningen dag og natt i to uker og synge sanger, helt til keiseren til slutt ga etter.

Et annet vitnesbyrd om den intoleranse treenighetslærens tilhengere la for dagen i sin kamp mot arianerne, har vi i en uttalelse som en av de mest kjente av de germanske «barbariske» herskere kom med. Chlodvig, frankernes konge, som antok den romersk-katolske ortodoksi og følgelig var en tilhenger av treenighetslæren, gikk hardt til verks mot de arianske vestgoterne i Gallia. Han sa: «Det volder meg sorg at disse arianerne skal være i besittelse av en del av Gallia. La oss med Guds hjelp dra ut mot dem og undertvinge dem.» Og det lyktes ham virkelig å undertvinge dem. Vi leser om det som fulgte, at det «er en beretning om grusomhet, griskhet og forræderi, om moralsk fordervede konger og hevngjerrige dronninger, som [pave] Gregor prøvde å finne unnskyldninger for fordi de forsvarte den katolske ortodoksi».

En slående kontrast til den intolerante og ortodokse Chlodvig var arianeren Theoderik, østgoternes konge. Zenon, den romerske keiser i øst, oppfordret ham til å ta den italienske halvøy, ettersom den på det tidspunkt hadde en konge som ikke anerkjente Zenon som hersker over både den østlige og den vestlige del av Romerriket. Theoderik erobret Italia, men hva religion angikk, sa han: «Religion er noe som kongen ikke kan gi befaling om, for intet menneske kan tvinges til å tro noe mot sin vilje.»

En annen faktor som hjalp treenighetslærens tilhengere, var munkevesenet, den ordning at menn skulle leve i sølibat i klostre. Athanasios var den første fremtredende romersk-katolske teolog som gjorde seg til talsmann for munkevesenet. Munkene var ikke bare treenighetslærens fremste forkjempere, men de var også alltid rede til å benytte vold i sine bestrebelser for å fremme denne læren.

Det forhold at de germanske krigere som trengte inn i både den østlige og den vestlige del av Romerriket, var arianere, tjente også treenighetslærens sak. Hvordan hadde det seg at disse «barbarene» var arianere? De var blitt omvendt av en ariansk biskop, Wulfila. Det å være arianer ble derfor betraktet som ensbetydende med å sympatisere med disse angriperne.

Det var kanskje keiser Theodosius som rettet det kraftigste slaget mot arianerne. Gjennom edikter som han utstedte i 391—392 e. Kr., påla han alle «kristne» å holde seg til den romersk-katolske ortodoksi og fratok arianerne og alle hedningene deres gudshus. En historiker sier: «Kirkens juridiske seier over kjetteriet [arianismen] og hedenskapet og dens utvikling fra å være en forfulgt sekt til å bli en forfølgende statskirke, var fullstendig.»

De arianske «barbarer»

Fra det femte århundre var det ikke lenger noen romerske keisere som var arianere. Dette markerte imidlertid så visst ikke slutten på arianismen som statsreligion. Etter Theodosius’ død ble Romerriket igjen overfalt av arianske germanske krigere fra nord. En romersk-katolsk autoritet sier: «Til tross for en viss forfølgelse spredte kristendommen i denne [arianske] form seg med bemerkelsesverdig kraft fra goterne til nabostammene. . . . Da de trengte inn i den vestlige del av Romerriket og opprettet sine forskjellige germanske kongedømmer, bekjente de fleste av stammene seg til [arianismen], som var statsreligion, og i noen tilfelle forfulgte de dem blant den romerske befolkning som holdt seg til den ortodokse katolske retning. . . . Men litt etter litt lyktes det den [romersk-]katolske kirke å utrydde arianismen. I noen tilfelle ble dette oppnådd ved hjelp av militære aksjoner, og det var bare så vidt at ikke hele det germanske element ble utslettet.» Dette fant sted i regjeringstiden til keiser Justinianus, som hadde satt seg det høye mål å gjenreise Romerriket til dets tidligere glans, og som var beryktet for sin forfølgelse, ikke bare av arianerne, men også av jødene og samaritanene. Han til og med forbød jødene å lese de hellige skrifter på hebraisk!

Men Justinianus fikk ikke utryddet arianismen. Romerriket skulle komme til å få mer å gjøre med de germanske barbarer, for noen år etter Justinianus’ død gjorde langobardene, som etter sigende var en av de mest krigerske av alle germanske stammer, innfall i Italia. Det gikk ikke lang tid før de hadde herredømme over størsteparten av den italienske halvøy. I midten av det sjuende århundre gikk så langobardene av en eller annen grunn litt etter litt over til å støtte treenighetslæren, og selv om de fortsatte å skape problemer for paveveldet, var det av politiske eller territoriale grunner og ikke av religiøse grunner.

Vi leser om denne perioden: «Under det etterfølgende sammenbruddet vekslet hellet for de to partene, oftere som følge av politiske omskiftninger og støtte fra borgerne enn som følge av teologiske argumenter.» Og som en annen autoritet uttrykker det, holdt arianismen stillingen «i 200 år til, skjønt det var snarere en tilfeldighet enn et resultat av valg og overbevisning». Det kan i denne forbindelse nevnes at all denne politiske og militære virksomhet fra arianernes side motbeviser den påstand enkelte kommer med om at de upolitiske, fredselskende Jehovas vitner er arianere.

Når vi ser hva historien sier om den politiske virksomhet som ble utfoldet av treenighetslærens tilhengere og av arianerne, blir vi klar over hvor nøyaktig både Jesus og hans apostler forutsa hvordan det skulle gå med den kristne menighet. Som Jesus sa i en av sine lignelser: «Mens folkene sov, kom hans fiende og sådde ugress blant hveten.» Og slik gikk det til at det som opprinnelig var en hveteåker, ble til en ugressmark. (Matt. 13: 25) Og når vi tenker på den griskhet ’som ble lagt for dagen, og de voldshandlinger som ble begått, ser vi hvor nøyaktig apostelen Paulus’ ord har gått i oppfyllelse: «Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.» Til disse ’ulveflokkene’ hørte både treenighetslærens tilhengere og arianerne, og det er tydelig at de førstnevnte var de mest krigerske av dem! — Ap. gj. 20: 29.

[Fotnote]

[Bilde på side 18]

Symbol på treenigheten i den katolske kirken i Tagnon i Frankrike