Hvordan dyrene lærer opp ungene sine
LÆRER dyrene opp ungene sine? Tukter de dem? Krever de lydighet? Ja visst! Slike ting spiller en viktig rolle i dyrenes liv. Det er i virkeligheten et spørsmål om liv eller død.
Det er et gudgitt instinkt som er drivkraften. Et begrenset mål av intelligens kommer også inn i bildet. For at ungene skal kunne overleve, må de lære hvordan de skal skaffe seg mat. De må også lære å oppdage når det er fare på ferde, og de må lære hva de da skal gjøre. Dyrene forklarer ikke ungene sine hvorfor eller hvordan de skal gjøre det eller det. Men de underviser ved det eksempel de setter, og av og til gir de ungene en kraftig dask for å få dem til å gjøre det som er riktig.
Opplæringen tar tid
Dyrene bruker mye tid på å lære opp ungene sine. En binne kan bruke opptil to år på å undervise sine unger. Hun viser dem hvor de kan finne mat, og lærer dem å grave etter velsmakende rotknoller. Og det er hun som gjør dem kjent med den herlige, søte smaken på vill honning, en delikatesse som ungene vil være svært begeistret for resten av livet.
Vaskebjørnunger får en hel del opplæring i kunsten å klare seg selv. Moren tar seg tid til å fange frosker og kreps til dem og underviser dem mens de leker sammen. Hun lærer dem også selvforsvar, jakt og fiske. Med tiden har ungene lært å oppspore mus, fange frosker og grave fram insektlarver. Hun gir dem også et vink om hvor de kan finne ville druer og den beste maisen.
Noen unger får opplæring i å gjøre ting som vi kanskje har trodd at de gjør instinktivt. Ta for eksempel oteren, som elsker vann. Visste du at otermoren er nødt til å lære ungene sine å svømme? Ja, hun må faktisk lære dem å like vannet, for de vil ikke gå ut i vannet av seg selv. Hvordan går hun fram? Hun sleper dem ut i vannet etter nakkeskinnet. Eller hun får dem til å kravle opp på ryggen hennes. Med et plask er hun så nede i vannet. En stund svømmer hun omkring mens ungen klamrer seg til henne for livet. Plutselig dykker hun! Nå er ungen tvunget til enten å synke eller å svømme. Og den prøver å svømme. I begynnelsen ser den nokså klossete ut, men litt etter litt lærer den det.
Selmoren må også lære ungene sine å svømme. Mens hun er i vannet, forsøker hun å lokke og overtale ungen til å prøve. Som oftest ender det med at hun simpelthen må puffe den uti. Men hun gir seg ikke med det. Hun hjelper ungen ved av og til å svømme under den. Hvis den kommer i nød, stikker hun hodet opp under forluffene dens og skyver hodet dens over vannet. Etter en tid klarer selungen å svømme på egen hånd.
Hvordan lærer flygeekornets unge å foreta sin glideflukt? Jo, moren skubber simpelthen ungen ned fra en grein. Og det ser ut til at ungen instinktivt vet hva den må gjøre for å dempe fallet. Den skrever med de små beina sine, og den tynne huden på hver side som forbinder forbeina med bakbeina, danner en slags fallskjerm, som gjør at den trygt og sikkert kan gli ned mot bakken. Morens instinkt sier henne når ungen er klar til å lære dette kunststykket. Hvis hun skubbet den ned fra treet før den var gammel nok, kunne det bli skjebnesvangert.
Når den tid nærmer seg da fugleungene skal lære å fly, begynner de å øve seg for å trene opp flygemusklene. De strekker hals, gjør rykkende bevegelser med vingene og snur og dreier seg rundt. Men det er moren som får lokket dem til å forlate reiret og prøve å fly. Hun står noen meter borte og tilbyr dem fristende godbiter for å oppmuntre dem til å komme ut og prøve vingene. Hvis reiret er anbrakt svært høyt, er det avgjørende at det første forsøket blir vellykket. Mange fugleunger tilbakelegger opptil 100 meter på sin første flytur.
De lærer å klare seg
De dyrene som bor ved sjøen, må lære å fiske for å få noe å spise. Seler, sjøløver og isbjørner dukker under vannet og kommer opp med en fisk. Så lar de den falle ned foran de sultne ungene sine. Dette får ungene til å snappe til seg byttet før det forsvinner. Det tar ikke lang tid før disse dyrene er blitt de rene mesterfiskere.
Det er livsviktig for disse ungene at de lærer seg så mye som mulig om hvordan de kan få tak i mat. Når de først er blitt store nok til å klare seg selv, vil foreldrenes interesse for å mate dem instinktivt opphøre. Da blir de overlatt til seg selv.
For å kunne overleve må de også lære å unngå farer. Hvordan går dyrene fram for å advare ungene sine om forskjellige farer? En hind lærer kalven sin å frykte mennesker ved at hun selv viser frykt så snart hun ser eller værer mennesker.
Når en ulvemor sammen med ungene sine første gang kommer i nærheten av en felle, gir hun uttrykk for stor frykt. Ungene ser hennes reaksjon og lærer på den måten å holde seg unna feller.
Det viser seg at dyrenes forsvarsreaksjoner hovedsakelig er et resultat av opplæring. Kjemperotter som var født i fangenskap i Paris, reagerte ikke overfor en stor pytonslange. De gikk til og med rolig bort til den og snuste på munnen dens. Men rottenes foreldre gikk til voldsomt angrep på slangen, for de hadde øyensynlig stiftet bekjentskap med den i sitt hjemland, Afrika. Det samme var tilfelle med noen sjimpanseunger. De opptrådte også forholdsvis likegyldig overfor en slange, mens voksne sjimpanser var veldig redde for den.
Lydighet innskjerpes
Noen ganger er ungene så opptatt med å leke at de glemmer å ta undervisningen alvorlig. Men foreldrene vil ikke finne seg i noe tøys. En kattemor som lærer ungene sine å fange mus, vil gi dem et slag med labben hvis de er trege eller uoppmerksomme.
Geiter som lever i fjellene i Skottland, sender ungene sine foran seg mellom klippene. Hvis en geitekilling tar et skritt i gal retning, får han beskjed om det ved at moren gir ham en dytt med hornene.
En dådyrkalv må lære å ligge helt stille av og til for ikke å bli oppdaget. Hvis den fortsetter å røre på seg, gir moren den et kraftig spark med foten. Da vil den som oftest holde seg i ro.
Løver, bjørner, ekorn og andre dyr sparer som oftest heller ikke på «riset» når ungene deres er ulydige. De behandler tåpeligheter hos ungene ved å gi dem en hard dask, riste dem eller gi dem ordentlig ris. Det er til ungenes eget beste. Foreldrenes tukt kan redde livet deres.
Kan vi mennesker lære noe av den måten dyrene oppdrar ungene sine på? Kanskje det. Barn trenger også å lære lydighet, hva slags mat de kan spise, og hvordan de kan unngå farlige situasjoner.
Men skal vi være tilfreds med dette? Skal vi nøye oss med å gjøre det samme for våre barn som dyrene gjør for sine unger? Vårt liv som mennesker kan være mye rikere enn som så. Det kan bli langt mer meningsfylt. Gud har gitt oss Bibelen for å vise oss hvordan det kan bli det.