«Ditt Ord er sannhet»

«Jahve» eller «Jehova»?

NAVN har stor betydning. Forskere ved Harvard universitet har funnet at folk ikke bare blir påvirket av andre menneskers fornavn, men at de navn foreldre gir sine barn, enten har en gunstig eller ugunstig innvirkning på barna.

Et studium av Bibelen viser at dens Forfatter verdsetter sitt navn. Han har blant annet slike titler som «Gud», «den Høyeste», «Herre», «skaper» og «den evige konge». Foruten disse titlene har han et særskilt navn, som undertiden blir omtalt som tetragrammet. Det har fått denne betegnelsen fordi det inneholder de fire hebraiske bokstavene som svarer til bokstavene JHVH, de fire konsonantene som danner grunnlaget for navnet «Jehovah». — 1 Mos. 5: 22; Sl. 83: 19; 69: 7; Pred. 12: 1; 1 Tim. 1: 17.

Men hvordan skal dette tetragrammet uttales? Den nøyaktige hebraiske uttalen av det har gått tapt, ettersom hebraisk i gammel tid ikke inneholdt noen skrevne vokaler og uttalen bare ble bevart gjennom muntlig overlevering. Det er imidlertid stort sett to former som blir brukt, nemlig «Jahve», med trykk på annen stavelse, og «Jehova». Angående formen «Jehova» skriver en jesuitt: «Det er forstyrrende å se Guds navn skrevet som Jehova i stedet for Jahve . . . en feil som skriver seg fra det 16. århundre.» — America, 27. november 1971, side 460.

New Catholic Encyclopedia sier noe lignende: «JEHOVA, en uriktig form av Guds navn Jahve. Navnet Jehova forekom første gang i manuskripter fra det 13. århundre etter Kristus, men hadde antagelig vært i bruk en tid.» (Bind 7, side 863) De som laget bibeloversettelsen Revised Standard Version, kommer også med innvendinger mot formen «Jehova» og sier at «uttrykket ’Jehova’ svarer ikke nøyaktig til noen form av navnet slik det ble brukt på hebraisk», og at «det er nesten, om ikke helt, sikkert at navnet opprinnelig ble uttalt ’Jahve’». (Side vi) Den moderne romersk-katolske oversettelsen som kalles The Jerusalem Bible, bruker også formen «Jahve» («Yahweh»), slik også Rotherhams oversettelse The Emphasised Bible gjør.

Hvorfor foretrekker Jehovas vitner i betraktning av disse innvendingene å bruke navnet «Jehova» i stedet for «Jahve»? For det første er det ingen som kan være sikker på nøyaktig hvordan navnet opprinnelig ble uttalt, noe også de som foretrekker uttalen «Jahve», innrømmer. Formen «Jehova» er dessuten mer utbredt og kjent enn «Jahve». «Jahve» er tydeligvis en translitterasjon eller omskrivning, mens «Jehova» er en oversettelse, og bibelske navn blir vanligvis oversatt og ikke omskrevet. En omskrivning høres vanligvis fremmed ut for dem som taler det språk som egennavnet er blitt omskrevet til.

At det finnes gyldige grunner for å bruke formen «Jehova», framgår av den kjensgjerning at mens navnet «Jehova» ikke forekommer i den protestantiske oversettelsen Revised Standard Version eller i den romersk-katolske oversettelsen New American Bible, har ikke de som oversatte New English Bible, fullstendig unnlatt å bruke det. De har oversatt 2 Mosebok 3: 15, 16 og 6: 3 slik:

«Du skal si til israelittene at det er JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams Gud, Isaks Gud, Jakobs Gud, som har sendt deg til dem. . . . Gå og samle de eldste i Israel og si til dem at JEHOVA, deres forfedres Gud, Abrahams, Isaks og Jakobs Gud, har vist seg for deg.» «Jeg viste meg for Abraham, Isak og Jakob som den allmektige Gud. Men jeg gjorde meg ikke kjent for dem ved mitt navn JEHOVA.» Det er interessant å merke seg at oversetterne sier følgende i en fotnote: «De hebraiske konsonantene er JHVH og skal antagelig uttales Jahve, men leses tradisjonelt Jehova.»

Enda mer bemerkelsesverdig er det som den kjente engelske bibelforsker J. B. Rotherham sier angående dette emnet. Dette er særlig interessant fordi det kan sies at han var en av pionerene når det gjaldt å bruke formen «Jahve» som en omskrivning av tetragrammet. Hans oversettelse The Emphasised Bible ble utgitt i 1897, mens hans nye oversettelse av Salmene, Studies in the Psalms, ikke ble utgitt før i 1911, etter hans død. I dette siste verket gikk Rotherham tilbake til å bruke formen «Jehova», noe som er særlig bemerkelsesverdig i betraktning av de sterke innvendinger mot bruken av formen «Jehova» som han kommer med i innledningen til The Emphasised Bible. Som forklaring på hvorfor han går tilbake til formen «Jehova», sier han i innledningen til sitt verk Studies in the Psalms:

«Jehova — Anvendelsen av denne form av ihukommelsesnavnet [2 Mos. 3: 15] i den nåværende oversettelse av Salmene skriver seg ikke fra betenkeligheter med hensyn til den mer korrekte uttalen, som er Jahve, men skyldes utelukkende praktiske grunner som jeg har valgt ut fra ønsket om å bevare kontakten med offentlighetens øre og øye i et spørsmål hvor hovedsaken er at Guds navn lett blir gjenkjent. . . . Ettersom navnets betydning ikke består så mye i dets uttale som i den fullstendighet hvormed det oppfyller alle krav — særlig med hensyn til å forklare hvordan dette ihukommelsesnavnet passet til å bli et slikt navn, og til framfor alle andre navn å være det paktsnavn som det åpenbart er — har jeg funnet det ønskverdig å gå tilbake til den form av navnet som er mer kjent (og samtidig fullstendig antagelig) for bibellesere i sin alminnelighet.»

Rotherham var klar over at det som var viktig, ikke var den mest nøyaktige uttale, men at «Guds navn lett blir gjenkjent», slik at kontakten med «bibellesere i sin alminnelighet» bedre kunne bevares ved at det ble benyttet et navn som er «fullstendig antagelig», og som «oppfyller alle krav». S. T. Byington kommer inn på noe lignende i forordet til The Bible in Living English og sier at «stavingen og uttalen er ikke det viktigste. Det viktigste er å gjøre det klart at dette er et personlig navn. Det finnes flere skriftsteder som vi ikke kan forstå riktig hvis vi gjengir dette navnet med et vanlig substantiv, for eksempel ’Herren’».

Om dem som kommer med innvendinger mot bruken av formen «Jehova», kan det sies at de «avsiler myggen, men sluker kamelen». (Matt. 23: 24) Hvordan det? Jo, de legger stor vekt på hva som er den korrekte uttalen av Guds navn, og likevel bruker de det sjelden, hvis de i det hele tatt bruker det, men foretrekker å kalle Skaperen «Gud» eller «Herren», som bare er titler, ettersom det er mange som kalles «herrer» og «guder». — 1 Kor. 8: 5, 6.

Hvor stor vekt Bibelens Forfatter legger på sitt eget spesielle navn, framgår av den kjensgjerning at det blir brukt i hans Ord om ham flere ganger enn alle andre betegnelser på ham til sammen, nemlig i alt 6961 ganger i de hebraiske skrifter. Det framgår også av den kjensgjerning at uttrykket «de skal kjenne at jeg er Jehova» forekommer over 75 ganger i disse skriftene.

Gud valgte navnet «Jehova» med hensikt, for det betyr bokstavelig «han lar bli til». Jehovas spesielle navn viser at han er en Gud som har en hensikt. Og det han har til hensikt å gjøre, kommer til å skje. — Es. 55: 11.