Hva er det bibelske syn?

Er det riktig å spise blod?

LIVET er nøye knyttet til blodet. Det er blodet som bringer nødvendig næring og oksygen til alle deler av kroppen og fører bort avfallsstoffene. Fordi blodet er så nøye knyttet til livsprosessene, sier Bibelen at en skapnings ’sjel’ eller liv «er i blodet». — 3 Mos. 17: 11.

Ettersom livet er hellig, er også blodet hellig. Respekt for blodets hellighet er derfor respekt for livet. Livets Giver, Jehova Gud, har befalt menneskene å vise respekt for livet, også for dyrenes liv. Da han ga Noah og hans familie tillatelse til å begynne å spise kjøtt, sa han: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; liksom jeg ga eder de grønne urter, gir jeg eder alt dette. Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 3, 4) Ettersom vi er etterkommere av Noah gjennom hans tre sønner, er vi alle underlagt dette påbudet.

Dette forbudet vedrørende blod ble gjentatt i et brev til de kristne i det første århundre etter Kristus. Dette skjedde da det oppsto uenighet med hensyn til hvorvidt ikke-jøder som ble kristne, måtte omskjæres og underlegges budene i Moseloven. De kjensgjerninger som ble lagt fram, og Guds hellige ånds veiledning viste tydelig at ikke-jøder ikke skulle tvinges til å la seg omskjære. Avgjørelsen, som ble uttrykt i skriftlig form av apostlene og andre eldste i den kristne menighet i Jerusalem, gikk blant annet ut på følgende: «Den hellige Ånd og vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting: at I avholder eder fra avgudsoffer og blod og det som er kvalt, og hor.» — Ap. gj. 15: 28, 29.

Dette var ikke et midlertidig påbud, et påbud som ble gitt for å tilfredsstille de jødiske troende. Det hadde å gjøre med ting som var nødvendige for å oppnå frelse. De som fortsetter å dyrke avguder og drive hor, får ikke komme inn i Riket. (1 Kor. 6: 9, 10) Ringeakt for blodets hellighet er like alvorlig. Hvorfor? Fordi mennesker egentlig ikke har rett til å berøve en annen skapning livet, ettersom de ikke er i stand til å gi tilbake det liv de tar. Hvis de skulle ta liv uten å handle i samsvar med Guds befaling om blodet, ville det være det samme som å ta noe som tilhører Gud, det vil si, det liv som blodet representerer. Det betyr at de trosser Gud og påtar seg ansvaret for at skapningens liv er blitt tatt.

Selv mange av dem som ikke kjenner Guds lov om blodet, er likevel ikke fullstendig uten skyld når de ringeakter blodets hellighet. Er det ikke sant at de fleste mennesker reagerer mot tanken på å drikke blod? De er klar over at det ikke er riktig å drikke blod. En følelse inni dem, samvittigheten, gir dem grunn nok til å avholde seg fra blod. Som apostelen Paulus påpekte i Romerne 2: 14, 15: «For når hedningene, som ikke har loven, av naturen gjør det loven byder, da er disse, som dog ikke har loven, seg selv en lov; de viser at lovens gjerning er skrevet i deres hjerter, idet også deres samvittighet gir sitt vitnesbyrd, og deres tanker innbyrdes anklager eller også forsvarer dem.»

Det er også verdt å merke seg at fra Adams skapelse og til uttalelsen om blod ble gitt under åndens ledelse i det første århundre etter Kristus, hadde ingen trofast tjener for Jehova Gud spist blod. Fra Adams tid og fram til vannflommen på Noahs tid hadde ikke menneskene fått tillatelse av Gud til å spise kjøtt, og det var derfor ikke nødvendig med noe spesielt forbud mot å spise blod. Da Gud ga menneskene tillatelse til å spise kjøtt, kom han også med forbudet mot å spise blod, og dette forbudet fortsatte å stå ved makt. Det var ikke noe som tydet på at det var midlertidig. I betraktning av dette ville ingen trofast tjener for Jehova Gud driste seg til å si at forbudet mot å spise blod var blitt opphevet.

Historiske vitnesbyrd viser at de som bekjente seg til kristendommen i de første århundrer, avholdt seg fra blod. De brukte ikke blod i noen som helst form. Minucius Felix, som regnes for å være den eldste av de kristne apologeter, skriver: «Vi holder oss langt borte fra menneskeblod, og vi bruker ikke engang blodet av spiselige dyr i maten vår.» Tertullianus, som levde i det annet og tredje århundre, skrev: «Dere opptrer skammelig overfor de kristne, som ikke engang bruker dyreblod i de enkle retter deres måltider består av, og som avholder seg fra det som er kvalt eller selvdødt. . . . Et enkelt eksempel bekrefter dette: Dere prøver de kristne ved å tilby dem blodpølser fordi dere er fullstendig klar over at det dere benytter for å få dem til å forsynde seg, er noe de mener er forbudt for dem.» I sin Historia ecclesiastica siterer Evsebios en kvinne som bekjente seg til kristendommen og led martyrdøden: «’Hvordan,’ sa hun [idet hun motsa dem som spottet de kristne], ’kunne slike som disse fortære barn, de som til og med mente at det var ulovlig å smake blod av ufornuftige dyr?’»

I senere århundrer forandret imidlertid situasjonen seg blant dem som bekjente seg til kristendommen. I det åttende århundre etter Kristus traff paven i Roma tiltak for å oppheve det apostoliske dekret som forbød de kristne å spise blod. De kirker som anerkjente hans myndighet, tok fra da av ikke Bibelens forbud mot å spise blod alvorlig.

I vår tid er det mange som ikke har noen aktelse for blodets hellighet. Millioner av mennesker synes ikke det er noe å innvende mot å spise blodpølser og blodpudding og på andre måter bruke blod i forbindelse med matlagingen. I noen land er det vanskelig, om ikke umulig, å få pølser som ikke inneholder blod. Mange steder blir det blandet blod i kjøttdeig og andre næringsmidler.

Den måten folk slakter på mange steder i verden, viser også at de ikke respekterer blodets hellighet. I noen land blir griser drept ved at en stikker dem i buken og så tetter igjen hullet. Dyret blør således i hjel på grunn av indre blødninger, men blodet kan tas ut og brukes til andre formål. Høns blir ofte slaktet ved at en vrir om halsen på dem, slik at blodåren i halsen brister. Dette gjør at halsen sveller opp av blod, men blodet blir ikke tappet ut på tilbørlig måte.

Mange jegere tapper heller ikke blodet ut av dyrene slik som de burde. Noen jegere hevder at når en hjort blir skutt samler blodet seg i brystet på den, og derfor gjør de ikke noe for å tappe det ut av dyret.

Hvilket syn har du på det å ringeakte blodets hellighet? Hvis det er vanlig at blodets hellighet blir ringeaktet, der hvor du bor, foretar du da i rimelig utstrekning personlige undersøkelser for å forvisse deg om at du ikke bryter Guds lov om blod? Forvisser du deg om at det kjøttet du bruker, kommer fra dyr som blodet er blitt tappet ut av på tilbørlig måte? For en som ønsker å være en trofast tjener for Jehova Gud, er det ikke uvesentlig hvorvidt han avholder seg fra blod eller ikke. Hvis vi ønsker å oppnå Guds godkjennelse, må vi derfor vise at vi respekterer livets og blodets hellighet.