Hva cellen forteller oss
HVIS det har funnet sted en utvikling, må livløse stoffer ha blitt forent og dannet en levende celle. I The Wellsprings of Life sier vitenskapsmannen Isaac Asimov at det foregikk på denne måten:
«En gang for lenge, lenge siden, for kanskje to og en halv milliard år siden, under en drepende sol, i et ammoniakkholdig hav under en giftig atmosfære, midt i en suppe av organiske molekyler, ble det ved et tilfelle dannet et nukleinsyremolekyl som på en eller annen måte kunne frambringe et molekyl til av samme slag — og fra dette ville alt det andre komme!»
Men har en noen gang sett noe slikt skje «ved et tilfelle»? Har noen av de dyktigste vitenskapsmenn noen gang fått det til å skje?
Bevismaterialets vitnesbyrd
Boken Introduction to Geology sier: «Ikke noe tilfelle av uravl er noen gang blitt iakttatt.» Slik forholder det seg. Det har aldri vært noen som har sett at en levende celle «ved et tilfelle» er blitt dannet av livløse stoffer.
Vitenskapsmennene kan ikke engang få dette til å skje i sine mest velutstyrte laboratorier. De har riktignok frambrakt noen forbindelser som inneholder karbon, men disse har lite til felles med en levende celle som kan formere seg. Publikasjonen The Cell innrømmer at slike eksperimenter «ikke forklarer hvordan liv egentlig oppsto av livløst stoff».
På grunn av dette skriver kjemiingeniøren M. S. Keringthan i Toronto-avisen Globe & Mail:
«Jeg vil anslå at en amøbe [et encellet dyr] består av cirka 100 kvadrillioner atomer, hovedsakelig karbon, hydrogen, oksygen og nitrogen og små mengder andre atomer, for eksempel fosfor, kalsium og svovel. Alle disse vil forekomme i forbindelser som ikke så lett lar seg spalte.
Evolusjonisten sier i virkeligheten at dette antall atomer i det rette forhold tilfeldigvis ble forent, idet de ble frigjort fra de forbindelser som eksisterte, og inngikk nye forbindelser for å danne en levende amøbe.
Finner vi at amøber blir dannet på denne måten? Kan vi putte kjemikaliene på et prøverør og lage en amøbe? Svaret er nei, og det er derfor galt å si at dette har skjedd i fortiden. . . . Hypotesen om evolusjonen faller på livets opprinnelse; vi trenger en annen forklaring på hvordan livet ble skapt.»
Vitenskapsmennene er også blitt forundret over å se hvor komplisert en levende celle i virkeligheten er. Evolusjonisten F. Salisbury ved Utah statsuniversitet sier: «Vi vet nå at cellen er langt mer komplisert enn vi hadde forestilt oss.» Han anslår at kjernen i én celle i menneskekroppen «inneholder cirka 109 genetiske opplysninger. Hvis disse opplysningene skulle skrives med bokstaver av vanlig størrelse, ville de fylle om lag 1000 innbundne bøker av vanlig størrelse».
Etter hvert som vi har fått større kunnskap om cellen, har vi sett at alle de forskjellige delene den inneholder, har tilknytning til innviklede funksjoner som er innbyrdes avhengige av hverandre. Hvis ikke alle disse funksjoner fant sted samtidig, ville det være umulig for cellen å fortsette å leve. Det er derfor Salisbury sier: «Det er som om alt må skje på én gang: hele systemet må bli til som én enhet, ellers er det verdiløst.» Ettersom det er helt innlysende at noe slikt hverken skjer ved en tilfeldighet eller blir brakt i stand av mennesker, sier han: «Det finnes kanskje veier ut av dette dilemmaet, men for øyeblikket kan ikke jeg se dem.»
Naturforskeren Joseph Wood Krutch gjorde denne interessante iakttagelsen:
«En god del trykksverte er blitt brukt på det ’manglende mellomledd’ mellom [apene] og [mennesket]. Men det er for ingenting å regne sammenlignet med alle de mellomleddene som mangler — hvis de da noen gang har eksistert — mellom amøben og den første partikkelen av stoff som så vidt var levende . . .
Forskjellen og diskontinuiteten mellom det levende og det livløse er fremdeles absolutt.»
Boken The Cell sier også: «Det at levende celler skulle komme til syne i en gold og ugjestmild verden, er på mange måter mer usannsynlig enn at primitive celler senere skulle utvikle seg til dinosaurier og primater. . . . det essensielle vitenskapelige spørsmål om hvordan livet begynte, er fremdeles ubesvart.»
Livløse stoffer frambringer ikke «ved et tilfelle» levende celler som er i stand til å reprodusere seg. Ikke engang menneskene med all sin viten er i stand til å gjøre det. Slike encellete dyr som amøben blir i dag til bare ved at en allerede eksisterende amøbe deler seg — ja, de formerer seg «etter sitt slag». Ingen har noensinne vært vitne til noen unntagelse fra denne regelen.
Hva synes du så bevismaterialet støtter — Bibelen eller utviklingslæren — når vi skyver gjettverket til side i spørsmålet om hvordan de levende celler er blitt til?
Oppover stigen
Evolusjonistene sier at neste skritt var at slike «enkle», encellete organismer som amøben utviklet seg til flercellete organismer. Men finnes det noe bevis for at slike livsformer gradvis blir mer komplisert? Boken Earth’s Most Challenging Mysteries sier:
«Det finnes ingen tocellete eller trecellete overgangsformer fra protozoer [encellete dyr] til metazoer [flercellete dyr]. Men hele det evolusjonistiske byggverk faller sammen hvis dette viktige mellomleddet mangler.»
Dette mellomleddet er ikke blitt funnet. Det finnes ikke noe vitnesbyrd om at encellete dyr forvandles til tocellete eller trecellete dyr. Det er tvert imot et stort sprang fra den encellete protozoen til den laveste av de flercellete metazoene. Og det finnes ikke noe som helst bevis for at protozoer blir til metazoer.
Det er også interessant å merke seg at slike livsformer i dag ikke gjennomgår noen forandringer. Det er ikke noe ved noen av disse «enkle» livsformene som tyder på at de har noe ønske om å «utvikle seg». De streber ikke etter å bli mer kompliserte livsformer. Hvilket grunnlag har en så for å si at det skjedde på denne måten i fortiden?
I en kommentar til en bok som framsatte en teori om en tidlig utvikling fra encellete til flercellete livsformer, sa den ansette publikasjonen Science at bokens forklaring må klassifiseres som «science fiction». Vi siterer videre: «Hvordan flercellete dyr har oppstått, og hvorvidt dette inntraff én eller flere ganger og på én eller flere måter, er fortsatt vanskelige og omdiskuterte spørsmål som kanskje ’når alt kommer til alt, ikke lar seg besvare’, slik John Corliss uttrykte det.»
’Spørsmål som ikke lar seg besvare’ og «science fiction» — ja, fra et evolusjonistisk synspunkt er det det. Men hvordan er det hvis vi undersøker bevismaterialet som det er, og ser bort fra gjettverket? Kjensgjerningene stemmer nøyaktig overens med det vi skulle vente på bakgrunn av den bibelske beretning. De viser at de encellete livsformer og de flercellete livsformer ble skapt hver for seg og deretter formerte seg «etter sitt slag».
Blir livsformene mer og mer komplisert?
Hvis livsformene ble stadig mer komplisert, slik evolusjonistene hevder, burde det også framgå av cellenes oppbygning. Vi skulle kunne vente å finne et eller annet mønster som gjenspeiler dette, etter hvert som cellene klatret «oppover stigen».
De levende cellers kjerne inneholder de legemer som er bærere av arveanleggene. Disse legemene kalles kromosomer. Hvis utviklingslæren er riktig, skulle det være logisk å vente å finne en ordnet økning i antall kromosomer etter hvert som livsformene blir mer komplisert.
Professor Moore ved Michigan statsuniversitet sier om dette:
«I egenskap av professor som underviser oppvakte, selvstendig arbeidende studenter i utviklingslæren, er jeg ofte blitt vist forskjellige lister over kromosomantall fra en rekke forskjellige lærebokforfattere. . . .
Mine selvstendig tenkende elever formulerte spørsmålet eller problemet slik: Hvis dyrene har forandret seg fra encellete former til kompliserte, mangecellete former (og de framsatte den samme tanken i forbindelse med plantene), finnes det da noe mønster som viser en økning i kromosomantallet?»
Gjør det det? Menneskene har 46 kromosomer i sine kroppsceller. Planter og dyr, som tilhører mindre kompliserte livsformer, skulle ha færre kromosomer. Men vi finner at for eksempel en nordamerikansk museart har 48 kromosomer, stinkdyret 50, kapusinerapen 54, kua 60 og eselet 62! Selv poteten har 48 og bomullsplanten 52! Og den encellete protozoen som kalles aulacantha, har 1600 kromosomer!
Det finnes altså ikke noe mønster som viser en økning i kromosomantallet, slik en skulle vente å finne hvis utviklingslæren var sann. Vi finner i stedet at hver gruppe av livsformer har sin egen spesielle kromosomstruktur, og slik fortsetter det å være. Dette er nettopp hva vi skulle vente å finne hvis hver enkelt livsform ble skapt for seg, med sine spesielle egenskaper, uten å være beslektet med andre slag.
[Bilde på side 9]
En amøbe kan bestå av cirka 100 kvadrillioner atomer. Kunne dette antall atomer i det rette forhold bli forent ved et tilfelle og danne en levende amøbe?