Hvordan foregår det?

ET ANNET problem er dette: Hvis utviklingslæren er sann, hvordan foregår da utviklingen? Hva er det som får encellete planter og dyr til å forandre seg til stadig høyere livsformer?

Evolusjonistene sier at dette skyldes forandringer som finner sted i cellekjernen. De tror at dette i første rekke skyldes genene eller arveanleggene, som er segmenter på kromosomene.

Disse forandringene i genene kalles mutasjoner. Det sies at de frambringer nye karaktertrekk, og at det er på grunn av dem utviklingen har funnet sted fra encellete livsformer og helt fram til mennesket framsto. Den britiske genetikeren professor P. Koller sier: «Mutasjonene sørger for variabilitet, og de er derfor nødvendige for at en utvikling skal kunne finne sted.»

Frambringer de noe NYTT?

Men frambringer disse forandringene, mutasjonene, virkelig nye karaktertrekk? Nei, de gjør ikke det. Som professor Moore påpeker: «Enhver genmutasjon fører ikke til noe annet enn en endring av allerede eksisterende eller kjente trekk.» Enhver genmutasjon er med andre ord bare en variasjon av et trekk som allerede er til stede. Den forårsaker at det oppstår variasjon, men ikke noe nytt.

Genmutasjoner kan for eksempel forandre et menneskes hårfarge, hårstruktur eller hårlengde. Men håret vil alltid fortsette å være hår. Det kommer aldri til å bli til fjær. Et menneskes hånd kan bli forandret ved mutasjoner, men den kommer alltid til å være en hånd og blir aldri en fuglevinge. Slike forandringer inntreffer dessuten bare innenfor et bestemt område, nær et bestemt gjennomsnitt. La oss illustrere dette: Mennesker kan bli 2,10 meter høye (watusier) eller 1,20 meter (pygméer). Noen få blir over 2,10 meter høye (Bibelen omtaler en slik mann, nemlig Goliat, som var 2,90 meter høy), og noen få dverger er under 1,20 meter høye. Men mutasjoner fører aldri til at folk blir seks meter eller bare 15 centimeter høye. De fleste er mellom 1,50 og 1,80 meter høye, som er den normale høyde.

De variasjoner som oppstår som følge av mutasjoner, er som oftest svært små, og de fører aldri til at det oppstår fullstendig annerledes karaktertrekk. Forfatteren av boken Darwin Retried forteller av den grunn følgende om nå avdøde Richard Goldschmidt, en høyt ansett genetiker: «Etter å ha iakttatt mutasjoner som ble framkalt hos bananfluen, i mange år, ble Goldschmidt fortvilt. Han klaget over at forandringene var så håpløst mikroskopiske at selv om det ble framkalt tusen mutasjoner hos ett eksemplar, ville det likevel ikke oppstå en ny art.»

Et mer alvorlig problem

Men det er et enda mer alvorlig problem som hører inn under dette. Det har å gjøre med hvordan disse forandringene fra det normale er. Forandringene er som oftest uheldige, enten de finner sted i kromosomer eller i gener.

Boken Chromosomes and Genes sier for eksempel om kromosomforandringer: «Mange frambringer både legemsfeil og mentale handikap.» Et menneske som blir født med 47 kromosomer i stedet for 46, kan være mongoloid eller ha andre mentale og fysiske mangler. En som får 48 kromosomer, blir tilbakestående og får fysiske misdannelser.

Det samme har vist seg å være tilfelle med genmutasjoner. Evolusjonisten Koller innrømmer: «De fleste genmutasjoner er recessive og skadelige og kan være dødbringende.» Han sier også: «Omfattende undersøkelser har . . . vist at størsteparten av mutasjonene er skadelige for det individet som har den muterte genen. Forsøk viser at for hver vellykket eller nyttig mutasjon er det mange tusen som er skadelige.»

Det er således alminnelig enighet om at mutasjonene gjør organismene svakere og mindre fruktbare enn deres normale motstykker, og forkorter deres levetid. Stebbins forteller at når en lot mutanter blant insekter konkurrere med normale insekter, var resultatet alltid det samme: «Etter et større eller mindre antall generasjoner blir mutantene eliminert.» De kunne ikke trives, for de var degenererte.

Hvis mutasjonene er så viktige for utviklingen som det blir hevdet, skulle vi hilse dem med glede og fremme dem. Men legg merke til hva Asimov sier: «Tiltagende stråling bidrar bare til å øke mutasjonshyppigheten. Dette er en irriterende kjensgjerning, for de fleste mutasjoner er skadelige.» Etter at han har innrømmet dette, konkluderer han ikke desto mindre med å si: «I det lange løp fører mutasjonene ganske visst til at utviklingen går framover og oppover.» Synes du at dette høres fornuftig ut?

Er det fornuftig å tro at de forskjellige livsformers uhyre kompliserte celler, organer, lemmer og prosesser er blitt bygd opp av noe som bryter ned? Husk at, som evolusjonistene innrømmer, «for hver vellykket eller nyttig mutasjon er det mange tusen som er skadelige».

Hvis du skulle bygge et hus, ville du da ansette en bygningsmann som for hvert riktig utført arbeidsstykke utførte 1000 uriktige? Ville du like å sitte på med en bilfører som traff 1000 dårlige avgjørelser for hver god avgjørelse? Ville du la deg operere av en kirurg som gjorde 1000 feil for hvert riktig håndgrep?

Kan mutasjoner frambringe et øye?

Kan for eksempel menneskets øye ha blitt dannet ved hjelp av en slik ubehjelpelig prosess? For at det skal være mulig å se, må alle de mange forskjellige delene av øyet være fullstendige og i fullt brukbar stand. Hvis en liten del er feil konstruert, eller hvis den er ufullstendig, fungerer ikke øyet. Det er ubrukelig.

Evolusjonistene hevder at «naturen» bare godtar de forandringer som organismen straks kan bruke eller ha fordel av. Ifølge deres teori kunne øyet aldri ha blitt dannet.

Tenk også på at det finnes mange forskjellige typer øyne, at mennesker, dyr, insekter, fugler og fisker har høyst ulike øyne. Det at det finnes en slik variasjon av øyne, betyr at øyets utvikling ikke kan ha funnet sted bare én gang, men må ha funnet sted mange, mange ganger på forskjellige måter. Har du noen gang hørt at kameraer er blitt til ved en tilfeldighet? Nei, det må være en som har konstruert og produsert kameraene. Og et kamera er svært enkelt sammenlignet med øyet.

Det er derfor forståelig at evolusjonisten Salisbury sa om øyet: «Det er vanskelig nok å forklare at slike ting skulle bli til én gang, men tanken på at de skal ha blitt frambrakt en rekke ganger, ifølge den moderne [evolusjons]teori, får det til å svimle for meg.»

Og hvor ofte oppstår det mutasjoner? The World Book Eneyclopedia sier: «Spontane mutasjoner oppsto så sjelden at forskerne gjorde små framskritt.» For å kunne gjøre sine undersøkelser måtte forskerne framkalle mutasjoner ved hjelp av røntgenstråler og kjemiske stoffer. Som evolusjonisten Stebbins sier: «Mutasjonsratene varierer sterkt . . . men er alltid små. Det er nesten alltid umulig å foreta direkte forsøk for å fastslå årsaken til ’spontane’ mutasjoner, fordi raten er så liten.» Og Koller sier: «Sannsynligheten for at en slik feil skal oppstå i en gen, er én på 100 millioner.»

Utvikling — eller degenerering?

En mutasjon blir således kalt en «feil». Sjansen for at en mutasjon skal oppstå, er «én på 100 millioner». Og «for hver vellykket eller nyttig mutasjon er det mange tusen som er skadelige».

Virker dette som en prosess som forbedrer livsformene, en prosess som frambringer bedre og nyere livsformer? Eller ser det snarere ut til å være en prosess som nedbryter de livsformer som allerede eksisterer? Er det en forbedring, eller er det en degenerering?

I Chromosomes and Genes leser vi: «Muller anslår at om lag seks prosent av alle mennesker blir født med et eller annet påtagelig tap av egnethet på grunn av genmutasjoner. Det er derfor ikke overraskende at noen biologer mener at mens vår kulturelle og tekniske utvikling går framover, blir menneskeheten i biologisk henseende degenerert i stedet for forbedret.»

Hvilken slutning vil du så trekke når du står overfor slike opplysninger? Er det sannsynlig at mutasjonene, som utviklingslæren er basert på, forårsaker en utvikling? Eller ser det ut til å være langt mer sannsynlig at mutasjonene skader individer innenfor livsformenes grunnleggende slag? Og viser ikke kjensgjerningene at de gagnlige forandringer som inntreffer, bare frambringer en varietet innenfor et grunnleggende slag?

Legg til slutt merke til hva professor Moore ved Michigan statsuniversitet sier om mutasjonene, utviklingslærens grunnpilar:

«Ettersom mutasjonsforandringer i DNA er feil, fører de hovedsakelig til tap eller degenerering eller degradering av kjente fysiske trekk. Nedsatt levedyktighet, nedsatt forplantningsevne og til og med dødelige tilstander kan lett påvises som resultater av de fleste genmutasjoner. . . .

Noen vil kanskje nevne ’gunstige’ genmutasjoner. Det at en nattsommerfugl skifter farge, eller at bakterier går over til annen føde, kan bli nevnt som resultatene av ’gunstige’ genmutasjoner. Slike forandringer hos nattsommerfugler eller bakterier finner ikke desto mindre sted innenfor et slag av levende organismer og krysser ikke slagenes grenser. . . .

En grundig undersøkelse og analyse viser at enhver dogmatisk påstand . . . om at genmutasjonene er råmaterialet i enhver utviklingsprosess, . . . er en myte.»

[Bilde på side 12]

Ville du like å sitte på med en bilfører som treffer 1000 dårlige avgjørelser for hver god avgjørelse? For hver nyttig mutasjon er det mange tusen som er skadelige

[Bilde på side 13]

Kan menneskets øyne ha blitt dannet ved hjelp av tilfeldige mutasjoner?