Hva med «apemenneskene»?
MEN hva med de meldinger som i årenes løp har kommet om funn av fossile rester av apelignende mennesker? Er ikke disse beviser for at det har vært en overgang fra aper til mennesker?
Hvis det var tilfelle, hvorfor eksisterer da den «underlegne» apefamilien fremdeles, mens det ikke lever en eneste representant for «apemenneskene», som etter sigende var overlegne? Skulle ikke i det minste én av disse høyerestående typene ha overlevd de ringere apene? I dag lever det en mengde sjimpanser, bavianer, orangutanger, gorillaer og andre aper, men ingen høyerestående «apemennesker».
Sett fra et evolusjonistisk synspunkt er det merkelig at hvert eneste av «mellomleddene» mellom apene og det moderne menneske skal ha blitt utslettet, mens de laverestående apene ikke er blitt det. Det er imidlertid ikke det minste merkelig hvis vi betrakter situasjonen fra Bibelens synspunkt. Bibelen viser hva som er den enkle forklaring på at det ikke finnes noen slike mellomledd i vår tid: de har aldri eksistert.
En stor kløft
Det er et ubestridelig faktum at det er en stor kløft mellom menneskene og en hvilken som helst dyreart blant de livsformer som eksisterer i dag. I Populations, Species and Evolution sier evolusjonisten professor Ernst Mayr ved Harvard universitet:
«En kunne ikke begå en mer tragisk feil enn å betrakte mennesket som ’bare et dyr’. Mennesket er enestående; det skiller seg ut fra alle andre dyr i mange henseender, for eksempel med hensyn til taleevne, tradisjon, kultur og en uhyre lang periode med vekst og foreldreomsorg.»
Utviklingslæren kan ikke forklare hvorfor mennesket er så enestående, for utviklingen burde ha ført til at i det minste noen få andre livsformer fikk omtrent de samme egenskaper som menneskene. Men det har ikke skjedd. Av alle de skapninger som lever på jorden, er det bare menneskene som er i stand til å tenke abstrakt, benytte kompliserte — språk, samle seg kunnskap og bygge videre på den og overgi det de har lært, til sine barn. Bare menneskene kan oppfinne og gjøre bruk av redskaper. Bare de kan verdsette skjønnhet, komponere musikk og male bilder.
I motsetning til dyrene har menneskene dessuten en medfødt moralsk sans. De kan riktignok forderve eller undertrykke den, men de har likevel en samvittighet. Derfor finnes det i alle menneskelige samfunn, selv i ateistiske samfunn, lover som beskytter moralen, menneskelivet, privat eiendom og folks rettigheter. Men vi ser aldri noe som viser at dyrene har en samvittighet.
Ja, det er alminnelig enighet om at det er en stor kløft mellom mennesker og dyr i dag. Men har det alltid vært det? Hva med disse «apemenneskene» som skal ha levd i fortiden?
Fossile «apemennesker»
I betraktning av alt det en kan lese i aviser, tidsskrifter og bøker, og av alt det som er utstilt på museer, skulle en tro at det fantes rikelige beviser for at det moderne menneske har utviklet seg fra apelignende skapninger. Folk flest tror også det. Men er dette tilfelle?
Richard Leakey, som er direktør for nasjonalmuseet i Kenya og en kjent antropolog, sa nylig: «De som arbeider på dette feltet, har så få fakta å basere sine konklusjoner på at det stadig er nødvendig for dem å forandre sine konklusjoner. Tolkningene ser derfor ikke ut til å være særlig stabile.»
Trass i at det i de fossilførende lag er så sparsomt med beviser for at det har funnet sted en utvikling, har evolusjonistene i de senere år stort sett kommet til enighet om en avstamningslinje fra ape til menneske. Et viktig mellomledd i deres kjede var den skapningen som ble kalt Australopithecus, og som det ble funnet fossiler av i Afrika. Australopithecus hadde liten hjernekasse og kraftige kjevebein og ble framstilt som en foroverbøyd skapning med et apelignende utseende.
Evolusjonisten Ruth Moore sa om den: «Endelig hadde mennesket møtt sine lenge ukjente, første foreldre.» Hun sa med ettertrykk: «Bevisene var overveldende . . . det manglende mellomledd var endelig blitt funnet.» I 1971 skrev New York Times: «Det var Australopithecus som til slutt utviklet seg til Homo sapiens, det moderne menneske.»
Evolusjonisten Stebbins sa også: «De nærmeste stamfedre til Homo [mennesket] var Australopithecinene.» De fleste vitenskapsmenn som er tilhengere av utviklingslæren, var enige i dette. Som Los Angeles-avisen Times skrev i 1972: «Den nåværende evolusjonsteori går ut på at Homo sapiens — det moderne menneske — utviklet seg i løpet av den siste million år fra Australopithecus, et fossil med fysiske karaktertrekk fra både ape og menneske.»
Men er det at det kan være visse likhetspunkter i beinbygningen til en apelignende skapning og det moderne menneske, ensbetydende med at de er i slekt med hverandre? Det ville ikke være stort annerledes om en i dag skulle undersøke skjelettet av en sjimpanse og deretter skjelettet av et menneske som begge nylig hadde dødd, og så trekke den slutning at den ene hadde utviklet seg direkte fra den andre. En kunne naturligvis påstå det, men det ville ikke være sant.
En vaklende teori
Men en teori som er basert på spinkle beviser eller ingen beviser i det hele tatt, eller som er et resultat av overfladisk tenkning, blir før eller senere motbevist. Dette har allerede vist seg å være tilfelle med mange tidligere eksempler på antatte «apemennesker». Det kan nå vise seg at dette også er tilfelle med Australopithecus, bare noen få år etter at det dogmatisk ble påstått at det var det viktigste av alle manglende mellomledd.
I slutten av 1972 fant Richard Leakey og hans team i Afrika en hodeskalle og beinknokler av en skapning som skal ha levd samtidig som Australopithecus. Men det blir påstått at den har menneskelige karaktertrekk!
Bladet East African Standard, som kommer ut i Nairobi i Kenya, skrev om dette nye funnet:
«Ikke bare størrelsen og formen på hjerneskallen til dette nye funnet, men også beinknoklene som er blitt funnet på utgravningsstedene på østsiden av Rudolf-sjøen, og som nå blir undersøkt av ekspertene, viser en forbausende likhet med det moderne menneskes.
Og det er disse oppdagelsene, som har kastet nytt lys over teorien om menneskets utvikling, som vil kreve at tolkningen av tidligere kjente eksempler på de eldste mennesketyper blir fullstendig revurdert og modifisert.»
På grunn av dette funnet sa Leakey til journalister at Australopithecus «kan utelukkes fra vår avstamningslinje». Og New York-avisen Daily News meldte: «[Leakey] sa at oppdagelsen vil gjøre det nødvendig å forlate den teori om menneskets utvikling som nå er alminnelig antatt.» Konklusjonen var: «Homo sapiens [mennesket] har ikke utviklet seg fra Australopithecus.»
Hvor dyrisk?
Men uansett hvilke gamle fossiler som blir anbrakt i menneskets avstamningslinje, kan vi spørre: Har de ikke alle et apelignende, dyrisk og uintelligent utseende? Tyder ikke dette på at vi har en apelignende stamfar?
Det er riktig at de blir framstilt slik. Men hva er grunnlaget for denne framstillingen? I The Biology of Race leser vi: «Den antagelse at forskjellige mennesker er dyriske og har en lav moral, har kommet tydelig til uttrykk i paleontologenes forsøk på å rekonstruere fossile mennesker.» Boken sier så: «En må ta fantasien til hjelp når en skal anbringe hud og hår på slike rekonstruksjoner.»
Det dyriske utseende som tidlige mennesketyper har fått, er følgelig ikke basert på kjensgjerninger, men på den antagelse at de har sett slik ut, fordi de har kommet fra apene. De apelignende rekonstruksjonene er bare fantasiprodukter av vitenskapsmenn som er fast besluttet på å forsvare evolusjonsteorien, selv om det betyr at de fører folk bak lyset.
Sannheten er at det er umulig å avgjøre ved hjelp av hodeskallen eller andre knokler hvordan et menneske har sett ut. Dette er tilfelle enten skjelettet er bare fire år gammelt eller 4000 år gammelt. Øynene, ørene, nesen, leppene, huden, håret — alle de ytre trekk — er ikke bevart i gamle fossiler.
Den ovennevnte publikasjonen innrømmer derfor at med hensyn til slike ytre trekk «vet vi absolutt ingenting om noe forhistorisk menneske». Hvor ærlige har de som har laget de dyriske rekonstruksjonene, i betraktning av dette vært?
Fordi nyere funn viser at mange eldre mennesketyper hadde en forholdsvis høy kultur, er enkelte synspunkter nå i ferd med å bli forandret. Som The Biology of Race sier: «I det siste har konservatorene begynt å bli tilbøyelige til å elevere tidlige mennesketyper.» Og New York Times meldte:
«Det viser seg nå at mennesker som levde i kalksteinshuler spredt omkring i Europa fra år 32 000 f. Kr. og til for cirka 10 000 år siden, av natur var svært lik oss. Ja, noen antropologer hevder at de var høyere enn det moderne menneske og hadde større hjerne.»
Sannheten er at den store kløften mellom mennesker og dyr som er så tydelig i dag, alltid har eksistert. Forsøkene på å anbringe apelignende skapninger i menneskets avstamningslinje er bare fantasifulle påfunn. Som New Scientist sa: «Det fossile materiale gir oss heller ikke tilstrekkelige vitnesbyrd til at vi kan bringe vår teoretisering ut av fantasiens verden».
Det kjensgjerningene viser er at Gud skapte mennesket atskilt fra dyrene, og at mennesket bare formerer seg etter sitt slag. Det gjør det i dag, og det har alltid gjort det. Apelignende skapninger som har levd før, tilhørte apene, ikke menneskene. Fossiler av virkelige mennesker er bare varieteter innen menneskeslekten, akkurat som det i dag lever mange forskjellige mennesketyper og raser side om side.
De siste vitenskapelige funn som er blitt gjort, støtter således på ingen måte utviklingslæren. De alvorlige innvendinger som blir reist mot denne læren på grunn av de vitenskapelige funn, er ikke blitt tilbakevist, for denne læren er ikke sann.
Men det er flere innvendinger som kan reises mot utviklingslæren. Vi bør for eksempel undersøke hvilken virkning den har hatt på moralen i verden. Og hvilket framtidshåp kan den tilby menneskene?
Svarene angår deg.