Oljekrisen
LIVSNERVEN i ethvert industriland er OLJE, det vil si mineralolje. Hvis det ikke lenger gikk an å få tak i olje, ville mange hjem være uten oppvarming om vinteren. Det ville ikke finnes bensin til privatbiler, lastebiler og traktorer eller drivstoff til fly.
En lang rekke forskjellig elektrisk utstyr ville ikke fungere uten olje. Lamper, ovner, vaskemaskiner, luftkondisjoneringsanlegg, fjernsynapparater og mange andre ting ville bli slått av. Hvorfor? Fordi en god del av den elektrisitet som brukes i verden i dag, kommer fra generatorer som drives av olje.
De fleste maskiner er avhengige av smøremidler som lages av olje. Hvis det ble slutt på oljen, ville dessuten en lang rekke produkter bli berørt, deriblant maling, plast, syntetiske fibrer, gummi og gjødningsmidler, som framstilles blant annet av olje.
Ja, hvis det ikke lenger gikk an å få tak i olje, ville industrilandenes økonomi bryte sammen i løpet av noen måneder! Til og med alvorlig mangel på olje ville skape store problemer, noe vi har sett siden araberlandene skar ned på oljeforsyningen til andre land.
Hvilke industriland blir spesielt hardt rammet? En amerikansk embetsmann sier: «En energikrise av hittil ukjente dimensjoner rammer i dag hele verden. De som blir hardest rammet, er de ledende industriland som er avhengige av Midt-Østen for å få olje, deriblant De forente stater, Japan og landene i Vest-Europa.»
Men hvorfor oppsto det en krise? Var verden i ferd med å slippe opp for olje? Ville problemet ha oppstått selv om araberne ikke hadde redusert sine oljeleveranser? Hvorfor er de vestlige land og Japan berørt, men ikke kommunistlandene?
Blir det slutt på oljen?
Holder det på å bli slutt på oljen i verden? Nei, det er ikke egentlig oljemangel på det nåværende tidspunkt. Hvis forbruket fortsetter i samme målestokk som nå, er det riktignok mulig at oljen en gang vil ta slutt. Men det er ikke noen fare for det i øyeblikket, for oljereservene er mer enn store nok til å dekke industrilandenes behov i en rekke år ennå.
Det er imidlertid oljekrise. En av grunnene har å gjøre med oljens tilgjengelighet. Noen steder blir oljen brukt hurtigere enn ny olje kan pumpes opp av jorden og raffineres til forskjellige produkter. Ethvert land som bruker mer olje enn det produserer, vil ha problemer. Og verden bruker olje så hurtig i dag at det noen ganger blir vanskelig å få nok olje fra de forskjellige kilder. Bladet Times sier: «Verdens oljeforbruk øker med åtte prosent om året, og amerikanernes forbruk, som nå er nesten 40 prosent av verdensforbruket, øker med 8,7 prosent.»
Dette fører til et mer grunnleggende problem: de største oljeforbrukerne er ofte de som ikke har større forsyninger av olje innenfor sitt eget lands grenser. De er ofte «oljefattige». De har ikke nok reserver å forsyne seg av. De vesteuropéiske land har knapt nok noen oljereserver i det hele tatt. Japan har svært lite olje. Og USA har langt mindre enn landet trenger. Dets oljefelter er i ferd med å bli uttømt som følge av mange års overforbruk.
Det finnes altså nok olje under jorden til å dekke etterspørselen til slike store forbrukere som Vest-Europa, Japan og USA i en årrekke. Men fordi de bruker oljen så hurtig, og fordi de store reservene de trenger, ikke finnes innenfor deres eget lands grenser, må de skaffe seg oljen fra de steder hvor den finnes. Og det er ikke så lett.
Andre energikilder?
Men finnes det ikke andre energikilder som Japan og industrilandene i vest kan utnytte i stedet for olje? Hva med atomenergi, naturgass, kull, vannkraft og solenergi?
Slike andre energikilder er blitt utnyttet og er under utvikling. Men ingen av dem kan klare å dekke energietterspørselen, i hvert fall ikke i løpet av de neste 10—15 år. Etterspørselen etter energi øker så hurtig at disse andre kildene simpelthen ikke kan skaffe til veie nok på det nåværende tidspunkt. De kan bare supplementere oljen, ikke erstatte den.
Atomenergien er for eksempel blitt hyllet som en av framtidens viktigste energikilder. Men den er ikke en av de viktigste kildene nå. Vitenskapsmennene regner ikke med at den kommer til å bli det de nærmeste ti årene. Atomenergien brukes dessuten hovedsakelig som brennstoff til generatorer som frambringer elektrisitet. Men kan den brukes som drivstoff i biler, traktorer og fly? Ikke i den nærmeste framtid. Selv om atomenergien altså kan frambringe elektrisitet og gjør det i en viss utstrekning nå, kan den ikke løse det energiproblem som gjør seg gjeldende i dag, og som kommer til å bli verre i løpet av de nærmeste årene. Et annet problem som kan bli mer omfattende, er forurensning som følge av radioaktiv stråling.
Hva med kull? Det finnes rikelig med kull i mange områder. Kull kan brukes som brennstoff i generatorer som frambringer elektrisitet. Det kan også brukes til oppvarming av hus og på andre måter. Men for at kull skal kunne brukes i for eksempel biler, må det gjøres flytende. Det er en kostbar prosess. Olje er rimeligere. Kull blir dessuten regnet for å være mer forurensende enn olje. Noen steder hvor det er blitt fastsatt grenser for hvor høy grad av forurensning som er tillatt, er det derfor forbudt å bruke kull.
Men er det ikke tale om at det finnes store forekomster av olje i oljeførende bergarter (såkalt oljeskifer) i den vestlige del av USA? Og hva med tjæresanden i Canada? Det sies at det skal være milliarder av fat olje på disse stedene. Det er sant nok, men det koster mye mer å utvinne oljen herfra enn å pumpe den direkte opp fra jorden. Hele industrier ville måtte bygges opp for at det skulle la seg gjøre å foredle så store mengder olje som en ville trenge. Det er absolutt ikke sannsynlig at dette kan eller vil bli gjort tidsnok til å dekke den økende etterspørselen etter brennstoff.
Hva med vannkraft? Ved å bygge demninger langs elvene har en kunnet utnytte store mengder vannkraft. Men vannkraften blir hovedsakelig brukt ved elektrisitetsproduksjon. De fallende vannmassene driver generatorer som frambringer elektrisitet. Men denne energikilden er begrenset. Den kan ikke gi drivstoff til biler. Den kan ikke skaffe smøremidler til industrien. Og i mange land blir elver og demninger bare i begrenset utstrekning brukt til å frambringe elektrisitet. Derfor bidrar vannkraften bare i liten grad til å dekke det totale energibehov. I den nærmeste framtid vil den kunne dekke en enda mindre prosentdel, ettersom behovet stadig øker.
Naturgass er også en ønskverdig energikilde. Men landene i Vest-Europa og Japan har lite naturgass. Det er også lite sannsynlig at naturgassproduksjonen i USA vil øke særlig, for det blir stadig vanskeligere å finne nye forekomster. Ikke desto mindre er det i disse spesielle landene energietterspørselen øker mest.
Er så solenergi løsningen? En gang i framtiden blir det kanskje det. Men det kommer ikke til å skje tidsnok til at den nåværende krisen kan bli løst.
Vi har altså, for å repetere, oljeskifer, tjæresand, vannkraft, naturgass, kull, solenergi og til og med ved, men ingen av disse energikildene kan erstatte olje nå eller i den nærmeste framtid. Industrilandene er simpelthen altfor bundet av oljen til at de i de nærmeste 10-15 årene vil kunne foreta alle de enorme, hurtige og svært kostbare forandringer som en overgang til en annen energiform ville medføre, selv om det hadde vært mulig.
Dilemmaet
Men ettersom det finnes nok olje forskjellige steder på jorden, kan ikke da nasjonene bare pumpe oljen opp hurtigere for å dekke etterspørselen? Vi har ikke noen garanti for at de kan gjøre det. Hvorfor ikke? Fordi den oljen de trenger, spesielt den oljen Vest-Europa, Japan, og USA trenger, ikke er underlagt deres kontroll. Det er det som er problemets kjerne.
Som vi har vært inne på, produserer Japan bare små mengder olje. Vest-Europa produserer svært lite, skjønt de oljefeltene som nå er under utvikling i Nordsjøen, vil hjelpe noe. Men en regner ikke med at disse nordsjøfeltene vil kunne produsere så mye i løpet av de neste ti årene at de vil kunne dekke mer enn en brøkdel av etterspørselen. Oljefeltene i USA produserer maksimalt. Og oljen brukes opp langt hurtigere enn en kan finne nye oljeproduserende områder. Ikke engang de nye oljefeltene i Alaska vil gi større utslag i 1970-årene. Den økende etterspørselen kommer til å oppveie produksjonen i Alaska og vel så det.
En ledende bedrift innen oljeindustrien sier således: «USA . . . vil få store problemer med å skaffe seg olje og gass fra nå av og fram til omkring 1985.» Bedriften sier videre: «Vi er ikke alene om dette kritiske forsyningsproblemet, som vil være til stede i de neste 12-15 årene. Europa og Japan står overfor det samme problemet.» New York Times sier også:
«En ny, felles fare truer industrisamfunnene i Vest-Europa, Nord-Amerika og Japan i 1970-årene. . . .
I alle de større industrihovedstedene er energikrisen nå et dagligdags samtaleemne. . . .
Et utvalg som representerer Europaparlamentet, sa at lyset kan komme til å gå ʼrent bokstaveligʼ innen 1980 hvis det ikke øyeblikkelig blir tatt avgjørende skritt for å koordinere energikildene.»
Nødvendig med enorm import
Alt dette betyr at industrilandene må importere enorme mengder olje. Som U.S. News & World Report sier: «Det er bare importen som gjør at lyset brenner, og som holder maskinene i gang.»
Japan bruker for eksempel cirka fem millioner fat olje hver dag. Praktisk talt alt dette må landet importere! Cirka 90 prosent av denne oljen blir importert fra Midt-Østen. Det blir anslått at Japan innen 1980 kan ha et forbruk på hele 13 millioner fat olje pr. dag. Nesten alt dette vil også måtte importeres, hovedsakelig fra Midt-Østen.
Vest-Europa har et forbruk på om lag 15 millioner fat olje pr. dag. Nesten alt dette blir importert. Cirka 80 prosent blir importert fra Midt-Østen og Nord-Afrika. Ekspertene anslår at hvis oljeforbruket i disse landene fortsetter å øke, kommer de innen 1980 til å bruke 26 millioner fat olje pr. dag, hvorav det meste vil måtte importeres. Selv oljefeltene i Nordsjøen, som nå er under utvikling, vil ifølge de fleste beregninger bare kunne skaffe om lag tre millioner fat olje pr. dag i 1980. Resten av oljen vil først og fremst måtte komme fra Midt-Østen og Nord-Afrika.
De forente stater produserte mindre enn 11 millioner fat olje pr. dag i 1973. Men landets forbruk var på over 17 millioner fat pr. dag! Det ble følgelig nødt til å importere over seks millioner fat pr. dag. I 1973 importerte landet med andre ord om lag 35 prosent av sin olje. Og en venter at landets egen produksjon vil gå ned i tiden som kommer, ettersom dets egne oljefelter er i ferd med å bli uttømt.
Hvis denne situasjonen skulle fortsette, ville den bli langt mer alvorlig for amerikanerne innen utgangen av 1970-årene. Enkelte autoriteter anslår at landet i 1980 vil ha et forbruk på om lag 27 millioner fat olje pr. dag. Av dette vil om lag 15 millioner måtte importeres — det er over 55 prosent! Det hevdes at produksjonen i de 48 amerikanske statene sør for Canada i 1980 vil ha sunket til om lag ti millioner fat pr. dag. Om lag to millioner fat pr. dag vil komme fra oljefeltene i Alaska. Det blir likevel 15 millioner fat for lite. Det meste av dette vil måtte komme fra de største tilgjengelige oljeforekomstene, nemlig dem i Midt-Østen og Nord-Afrika.
Vinteren 1972-73 hadde amerikanerne problemer med å skaffe seg nok fyringsolje. Som følge av dette var det noen fabrikker som midlertidig stanset sin virksomhet, og til og med enkelte skoler ble stengt. Sommeren 1973 var det noen som hadde problemer med å få nok bensin til bilene sine. Européerne hadde lignende problemer. Allerede før arabernes oljeboikott av USA forholdt det seg således nøyaktig som Los Angeles-avisen Herald-Examiner meldte: «USA, som på det nåværende tidspunkt ikke har noen muligheter for ekstra oljeproduksjon, blir mer og mer avhengig av utenlandsk olje.» Og New York Times tilføyde:
«Innen industrien og på regjeringshold er det alminnelig enighet om at kildene på den vestlige halvkule ikke vil kunne utvide sine leveranser til USA i vesentlig grad, og at hovedtyngden av den framtidige økning i råoljeimporten vil måtte komme fra kilder på den østlige halvkule, i Midt-Østen og Afrika.»
Canada, en viktig leverandør av olje til USA, har også sine problemer. Landet vil derfor kanskje snart måtte stanse sin eksport av olje og gass. Toronto-avisen Star sier:
«Canada vil måtte vende tilbake til hesten og kjerren og til den skitne kullovnen hvis vi ikke beskytter våre [olje-]ressurser mot å bli hurtig uttømt av det energihungrende USA, advarer geofysikeren J. Tuzo Wilson i Toronto, en av verdens mest fremtredende vitenskapsmenn.
Belastningen på olje- og naturgassforekomstene, som nå skrumper inn, kan styrte den nordamerikanske sivilisasjon ut i en fortvilt krise innen ti år, sier han . . .
’Behovet for gass og olje er så umettelig og øker så hurtig at det er tydelig at råoljereservene i de arktiske strøk ikke kan tilby noen langsiktig løsning på energiforsyningsproblemet,’ skriver Wilson.»
Enten Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan liker det eller ikke, vil derfor disse landene måtte importere mer og mer olje fra andre land, enorme mengder olje. Dette skaper en rekke store problemer. Det ene problemet skyldes at slike store oljeforekomster bare finnes på to steder, hvis beliggenhet ikke er særlig gunstig for disse landene som trenger oljen.
Det ene stedet hvor det finnes store oljeforekomster, er i de arabiske og de muhammedanske land i Midt-Østen og Nord-Afrika. De nest største oljeforekomstene finnes i Sovjetunionen. Det betyr at kommunistlandene og de arabiske og de muhammedanske land har kontrollen over de største oljekildene på jorden. Og etter den siste krigen mellom araberne og israelerne har vi sett hva som kan skje med disse kildene.
Disse oljeforekomstenes beliggenhet skaper imidlertid ikke bare politiske problemer, men også kolossale økonomiske problemer for de landene som kjøper olje. Hvordan det?
Kolossale omkostninger
USA, Vest-Europa og Japan betaler allerede kolossale summer i året, milliarder av kroner, for olje som de importerer, hovedsakelig fra landene i Midt-Østen og Nord-Afrika.
Selv om prisen på olje holdt seg på det samme, ville de økte mengder olje som industrilandene trenger, koste dem ytterligere store summer. Men prisen på olje har ikke holdt seg på det samme! Oljen er stadig blitt dyrere, og alle regner med at prisen vil fortsette å stige, ettersom etterspørselen etter olje stadig blir større.
Det er derfor autoritetene sier at uansett hva som skjer, er prisen på alle former for energi, særlig olje, nødt til å stige i framtiden. Den tid da en kunne få rimelig brensel og rimelig bensin, er forbi.
På grunn av de mye høyere omkostningene og på grunn av det stadig stigende behovet for import må forbrukerlandene betale mer og mer for den oljen de kjøper. Dette gjør at underskuddet på deres betalingsbalanse med andre land blir større. De bruker med andre ord mer enn de er i stand til å få inn. Dette økte forbruket av slike kolossale summer må nødvendigvis forsterke inflasjonen, som allerede er svært merkbar. Det ser ut til at prisene på mange ting, ikke bare på olje, stiger. De som bruker oljeprodukter, betaler høyere priser, og de forlanger på sin side høyere lønn for å kompensere de økte utgiftene. Når arbeiderne får høyere lønn, legger produsentene på prisene på sine produkter. De stadig høyere oljeomkostningene bidrar således til å forsterke inflasjonen.
USA, støttepilaren i hele den vestlige verdens økonomi, har allerede store problemer med sin betalingsbalanse. Landet har i mange år brukt flere penger i utlandet enn det har fått inn, og derved fått en stadig større gjeld til andre land. De utbetalinger det må gjøre når det kjøper mer olje, vil forverre situasjonen.
Vi skal illustrere dette: Det er anslått at USA i 1973 betalte om lag sju milliarder dollar for importert olje. Økonomene regner med at dette tallet vil stige til 15 milliarder dollar i 1975. Innen 1980, sier James Akins, den amerikanske ambassadør i Saudi-Arabia, «kommer over 40 milliarder dollar til å strømme ut av landet hvert år» som betaling for importert olje. Det vil bli svært vanskelig å betale slike kolossale summer. Det er få eksperter som tror at USA vil kunne eksportere nok produkter til å betale alt dette. Det er derfor ikke vanskelig å forstå hvorfor det tales om en oljekrise.
Situasjonen er ikke stort annerledes for Canada, Vest-Europa og Japan. Alle disse landene vil få stadig større problemer med å betale de kolossale mengder olje som de vil måtte importere i løpet av de nærmeste år.
Hva kommer til å skje hvis disse landene ikke vil kunne betale denne oljen, eller hvis det av en eller annen grunn blir skåret ned på forsyningene? Den industrielle levemåte slik vi i dag kjenner den i Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan, vil måtte gjennomgå en drastisk forandring.
Ettersom Sovjetunionen selv har store reserver av olje, står ikke dette landet overfor slike problemer. Disse oljefeltene og de mindre oljefeltene i Romania kan forsyne kommunistlandene i øst-Europa med den oljen de trenger. Sovjetunionen og de som står på vennskapelig fot med russerne, befinner seg således i en gunstig stilling. Det samme gjør araberlandene og de muhammedanske landene i Midt-Østen og Nord-Afrika og de som står på vennskapelig fot med dem.
Men dette er ikke tilfelle med Nord-Amerika, Vest-Europa og Japan. Disse landene har allerede problemer med å skaffe seg nok olje, og disse problemene kan bare bli større i løpet av de nærmeste årene. Dette vil på en eller annen måte berøre alle som bor i disse landene. Hverken prisene på varene eller selve levemåten i disse landene kommer noen gang til å bli som før.
[Diagram på side 6]
(Se den trykte publikasjonen)
PRODUKSJON OG FORBRUK AV OLJE
MILLIONER FAT OLJE PR. DAG
PRODUKSJON
FORBRUK
PRODUKSJON
FORBRUK
PRODUKSJON
FORBRUK
Vest-Europa
Japan
USA
[Kart på side 5]
(Se den trykte publikasjonen)
HVOR VERDENS STØRSTE OLJERESERVER FINNES
Sovjetunionen
Algerie
Libya
Irak
Persia
Kuwait
Saudi-Arabia
Rødehavet
Aden-bukten