Truet med voldtekt

«VOLDTEKT — den forbrytelse som griper mest om seg.» Dette var overskriften på en artikkel i et av USA’s ledende dameblad i fjor sommer.

Det kan ikke være tvil om at uttalelsen var riktig. Tallet på voldtektsforbrytelser økte med nesten 40 prosent i New York fra 1971 til 1972. I Seattle i Washington har det vært en økning på 400 prosent siden 1963. Og så høye er tallene, trass i at en etter forsiktige beregninger mener at mellom 75 og 80 prosent av slike forbrytelser ikke blir meldt til politiet.

Voldtekt er utenomekteskapelig kjønnslig omgang uten kvinnens samtykke som blir gjennomtvunget ved vold. Voldtekt fører i mange tilfelle til kjønnssykdommer, uønskede svangerskap og fysisk skade for resten av livet. Det er dessuten blitt sagt at «psykologisk sett er voldtekt den skadeligste forbrytelse mot kvinner, og for mange av offerne er den etterfølgende politietterforskning en enda større påkjenning». Dette siste er uten tvil en av grunnene til at mange voldtektsforbrytelser ikke blir meldt til politiet. «Voldtekt står øverst på listen over forbrytelser som kvinner frykter, og nederst på listen over forbrytelser som offeret ønsker å snakke om,» heter det i en rapport, og det sies videre at forbrytelsen blir «aldri glemt av den kvinnen som har vært offer for den». Og som en politiembetsmann i New York sa: «En må være kvinne for å forstå hvilket sjokk den voldtatte har vært utsatt for.» — Time, 23. april 1973.

Hva kan en kvinne gjøre når hun står overfor en voldtektsforbryter? Avdelingssjef J. M. Jordan ved Boston politikammer sa at «et langt, høyt skrik» kan være kvinnens beste våpen. En artikkel som redegjorde for hva kvinner kan gjøre når de blir utsatt for slike angrep, avsluttet med et lignende råd: «Framgangsmåten er simpelthen å overraske angrepsmannen, slik at du kan løpe din vei; prøv å avverge kampen til det siste og vær ikke provoserende. Og skrik, skrik, skrik så høyt du bare kan.» — Bladet McCall’s, juli 1973.

Skrik! Skrik! Skrik! Er det et godt råd? Det er det absolutt. Hvor godt dette rådet er, framgår av noe som skjedde på et av Brooklyns største hoteller 12. november i fjor.

Et eksempel

Voldtektsforbryteren var en velkledd mann. Han hadde en fotballspillers fysikk og var over 1,80 meter høy og veide cirka 110 kilo. Han tok heisen opp til tiende etasje i hotellet og begynte å antaste en middelaldrende kvinne som bodde der, men hun klarte å komme seg unna ved å skrike. Hun tilkalte straks politiet, som kom med en gang, men politifolkene klarte ikke å finne mannen i bygningen, ettersom han hadde flyktet lenger ned i etasjene.

I annen etasje så han to pene, unge stuepiker, som spurte om de kunne hjelpe ham med noe. «Ja, det kan dere,» svarte han og trakk fram en pistol og ga dem beskjed om å gå inn på et av rommene, og vel inne låste han døren to ganger. Han forsikret dem om at de ikke ville bli skadd så lenge de ikke skrek opp. Han sa at han trengte et sted å gjemme seg til det var blitt roligere nedenunder, og at han ville holde dem der en times tid.

Disse to unge kvinnene, som var kristne forkynnere, begynte å føre en samtale for å gjøre situasjonen mindre spent. Den ene spurte ham om de kunne lese mens de ventet. Det sa han ja til, og hun tok da et hjelpemiddel til studium av Bibelen som lå der, ga en annen bok til den andre kvinnen og begynte en bibelsk drøftelse over emnet: Hvor lenge forkynte Noah før vannflommen kom? Dette spørsmålet var blitt tatt opp dagen før da hun deltok i det kristne forkynnelsesarbeid. Hun påpekte at Noah måtte ha forkynt i cirka 40 år, men mannen trodde at han hadde forkynt i cirka 200 år. De gikk videre til andre emner, for eksempel Guds navn, Jehova, og det rike Jesus lærte sine etterfølgere å be om. Kvinnene fortalte også mannen at de var kristne vitner for Jehova, og gjorde ham kjent med de høye normer for oppførsel som vitnene har. De to kvinnene var ikke spesielt redde, for situasjonen minnet mye om slike bibelstudier som de ofte ledet, særlig fordi mannen hele tiden ga uttrykk for sine egne oppfatninger om de forskjellige emnene.

Men etter cirka 45 minutter tok situasjonen plutselig en urovekkende vending. Mannen så på klokken og sa at han ville bli nødt til å binde dem, slik at han ville få tid til å komme seg unna. Trass i at de forsikret ham om at det ikke var nødvendig, ba han en av dem å sette seg på gulvet i et kleskott og bandt henne på hender og føtter. Han slo så av lyset i kottet og lukket døren. Deretter ba han den andre om å gå inn på badet, men så ombestemte han seg. Han sa at hun ikke måtte skrike, og tok plutselig etter glidelåsen på blusen hennes. Hun ropte: «Nei! Nei! Ikke det!» og sa til ham at hvis han rørte henne, ville hun skrike så høyt som han aldri hadde hørt noen skrike før, og at hvis han hadde tenkt å skyte henne, kunne han like godt gjøre det med en gang, for hvis hun ikke skrek, ville hun likevel være så godt som død.

Hun sa til ham at ekteskapet er ærbart i Guds øyne, og at hun var gift, men at det han ville gjøre, ikke var ærbart. Hvis hun ikke skrek, sa hun, ville hun ødelegge sitt forhold til Jehova Gud og den kristne menighet og bli utstøtt av menigheten, og i hennes øyne ville det være verre enn å bli drept. Han så forundret ut. Han forsto ikke hva hun mente, og ba henne om å gjenta det hun hadde sagt, og det gjorde hun med skjelvende stemme, skremt som hun var. Hun fortalte senere: «Hele situasjonen gjorde meg kvalm, og bare tanken på det var så avskyelig at jeg visste hva jeg måtte gjøre.» Etter alt dette prøvde han igjen å legge armen rundt henne, men hun trakk seg tilbake og sa: «Våg ikke å røre meg eller å komme nær meg!»

Dette bringer tankene hen på en uttalelse som politivesenet i Dallas i Texas kom med, nemlig at «en kvinnes beste forsvar» blant annet er «hennes sunne fornuft» og «et skrik».

Ja, denne unge kvinnen på dette hotellet i Brooklyn brukte sin sunne fornuft ved at hun modig anvendte sin bibelkunnskap, og derved unngikk hun å bli voldtatt. Mannen gjorde nemlig ikke noen flere tilnærmelser overfor disse to kvinnene, men forlot rommet etter først å ha gitt dem beskjed om ikke å forlate det før det hadde gått 15 minutter.

Mannens planer var nå to ganger blitt forpurret, men han hadde ikke gitt opp. Da han kom ut i korridoren, så han en annen ung kvinne og begynte å snakke med henne. Han spurte om hvor heisene var, hvordan rommene i denne etasjen var, og så videre. Plutselig gikk han tett innpå henne og prøvde å skubbe henne inn på et av rommene som døren sto åpen til.

Hva kunne hun gjøre? Han var mye høyere enn henne og veide minst dobbelt så mye. Hun gjorde det som Bibelen sier at en kvinne må gjøre i en slik situasjon: Hun skrek, høyere enn hun noen gang hadde skreket før. (5 Mos. 22: 23—27) Det hadde ikke mannen ventet. Han ble skremt og løp ned trappen i enden av korridoren.

Da disse tre unge kvinnene senere fortalte sin historie for åtte mannlige og to kvinnelige betjenter på politistasjonen, undret deres tilhørere seg storlig over det de hørte. De kunne ikke komme over at to av kvinnene hadde snakket med mannen om Bibelen. Den ene av de kvinnelige betjentene ba om å få flere opplysninger om Jehovas vitners tro og sa at hvis flere kvinner inntok et slikt fast og besluttsomt standpunkt, ville det bli begått færre slike forbrytelser.

Hva er grunnen til økningen?

Den foregående opplevelsen er bare ett eksempel på hva stadig flere kvinner blir utsatt for. Som redaktøren av det amerikanske tidsskriftet Campus Law Enforcement Journal sa: «Det er ikke bare det at flere kvinner melder fra. Det har skjedd.»

En av de viktigste årsakene til voldtektsforbrytelser har uten tvil til alle tider vært selviskheten til menn som ikke har villet holde sin trang til seksuell omgang under kontroll. Som dr. Ralph Garofalo ved et behandlingssenter for seksuelt farlige personer uttrykte det: ’Normale menn tilfredsstiller sitt behov på en måte som er antagelig for samfunnet, men voldtektsforbryteren taper alle moralske og juridiske hensyn av syne.’ Men hvorfor har voldtektsforbrytelsene tiltatt så kolossalt i moderne tid og spesielt i de senere årene?

En politiembetsmann som leder etterforskningen av seksualforbrytelser i Seattle i Washington, sa om årsakene: «Hele vårt moralske klima, vår holdning til sex og kvinnenes måte å kle seg på må være årsaker.» Han sa også at ’det at det stadig er mer pornografi å se, har bidratt til at voldtektsforbrytelsene har økt i antall’.

Kvinnene selv må bære en del av skylden. Fram til fem-seksårsalderen, i den aller viktigste perioden, er det stort sett kvinner, mødrene, som former guttenes personlighet. Og etter hvert som guttene blir større, er det som regel moren som har flest anledninger til å innprente respekt for kvinnen i sin sønn både ved sitt ord og ved sitt eksempel. Men en mengde mødre har kommet til kort hva dette angår. Spesielt daddelverdige er kvinnelige slektninger, for eksempel tanter eller til og med mødre, som har drevet seksuell lek med gutter og derved har ført dem inn på en vei som har skapt aggressive følelser overfor kvinnene hos dem.

En ny amerikansk filmstjerne som har satt seg som mål å bli Amerikas nye sexsymbol, skryter av sin tiltrekningskraft og sin evne til å oppegge menn ved å vise seg fram på lerretet. Slike skuespillerinner må også ta en del av skylden for at voldtektsforbrytelsene øker, for det hender ofte at menn som har sett dem på lerretet, går rett ut og overfaller en vilt fremmed kvinne med den aller beste moral.

Det er imidlertid enda flere faktorer som utgjør årsaken. Økningen i antall voldtektsforbrytelser sammen med den generelle økning i antall forbrytelser understreker det faktum at vi lever i det Bibelen kaller de «siste dager», da menneskene skulle være «egenkjærlige, . . . uten naturlig hengivenhet, . . . uten selvkontroll, voldsomme, uten kjærlighet til det gode». (2 Tim. 3: 1—5, NW) En av grunnene til dette er, som Bibelens profetier viser, at Satan Djevelen og hans demoner påvirker menneskenes sinn. Satan er rasende fordi han bare har kort tid igjen, og han er derfor fast besluttet på å forderve alt kjød, akkurat som han prøvde å gjøre det før vannflommen på Noahs tid. — 1 Mos. 6: 2—12; Matt. 24: 37—39; Åpb. 12: 7—12; 20: 1—3.

Vis forsiktighet

Hva kan kvinner i betraktning av alt dette gjøre? For det første er det viktig at de er forsiktige med å gå ute alene om kvelden, særlig i store byer. Tidlig på året i fjor var det en ung, kristen kvinne som bestemte seg for å gå alene hjem en kveld ved ti-tiden, trass i at hun ble advart mot å gjøre det. Hun klarte det nesten, men da hun var i ferd med å gå rundt den leiegården hun bodde i, for å gå inn bakveien, ble hun overfalt av en mann som truet henne med en kniv. Hun unnlot å skrike og ble voldtatt.

New York Times for 26. november 1973 fortalte om to 15 år gamle piker som like over midnatt ble tvunget inn i en forretning av en av de ansatte, som holdt dem der i fire timer og voldtok den ene av dem gjentatte ganger helt til politiet kom og reddet dem og arresterte kidnapperen og voldtektsforbryteren. Men hva hadde to piker på den alderen ute på gaten å gjøre ved midnattstider?

Og en enslig kvinne, eller to kvinner for den saks skyld, må aldri ta sjansen på å gå inn i en bil til en fremmed mann. Mange har gjort det og er ikke bare blitt voldtatt, men også myrdet.

I betraktning av hvordan mange menn tenker, bør dessuten alle anstendige kvinner være omhyggelige med å kle seg sømmelig. Sjefen for den politiavdelingen i Seattle i Washington som etterforsker slike forbrytelser, sier at kvinner som «avslører alt» ved den måten de kler seg på, utsetter seg selv for å bli voldtatt. «En kan ikke avertere en vare og så vente at det ikke skal komme noen kjøpere . . . Litt bluferdighet», sier han, ville forhindre noen tilfelle av voldtekt.

Ja, ved å vise litt forsiktighet vil en kvinne i høy grad kunne bidra til å minke faren for at hun skal bli overfalt.

Enkelte kvinnesaksforkjempere mener at kvinnene bør lære seg karate, men er det et godt råd? Overkonstabel Maxwell ved politiet i Dallas i Texas sier: «Teknikken for judo og karate er svært innviklet, og som oftest er det simpelthen ikke nok tid til å gjøre bruk av den.» Han sa også at en til stadighet må øve seg på denne teknikken for å kunne ha noe nytte av den når en farlig situasjon oppstår. Medical Tribune for 21. november 1973 hadde en artikkel med overskriften «To leger i Atlanta understreker at karateslag er farlige». Den fortalte om kvinner som hadde fått skader i leveren og bukspyttkjertelen etter å ha lært karate. En pasient fikk netthinnen ødelagt, og en 18 år gammel gutt døde av et spark i brystet som han fikk mens han deltok i et karatekurs.

I stedet for å stole på fysisk styrke bør enhver anstendig kvinne være forsiktig og unngå situasjoner som kan føre til at hun blir truet med voldtekt. Og hun bør styrke sitt sinn og være fast bestemt på hva hun skal gjøre hvis hun kommer opp i en slik situasjon. Bibelen og bibelsk litteratur som forklarer hva en må gjøre, er til en stor hjelp i denne forbindelse. Som en av de tre omtalte kvinnene sa: «Vi var så takknemlige for den hjelp og styrke vi fikk fra Jehova Gud. Vi setter også stor pris på det hans synlige organisasjon har gjort for å lære oss hvordan vi skal opptre i en slik situasjon.»