Fugler på frierferd
NÅR våren kommer, skjer det forunderlige ting i fugleverdenen. Da er tiden inne for fuglene til å dra på frierferd. Hver art har sin måte å skaffe seg en make på. Når fuglene drar på frierferd, gjør de seg store anstrengelser på forskjellige måter for å vekke oppmerksomhet hos det annet kjønn. De stiller til skue alle sine spesielle fortrinn og gjør mest mulig ut av dem.
Forskjellige former for «frieri»
Det er naturlig at de fugler som har en fargerik fjærdrakt, viser den fram for å imponere en framtidig make. Men selv fregattfuglen, som har en svart fjærdrakt, setter i gang en fargestrålende oppvisning. Hvordan?
Den har en rosa strupeflekk som får en rødere farge i paringstiden. Hannen har en luftsekk på brystet som den blåser opp til en stor ballong, og når den så samtidig kaster hodet tilbake, kan den gjøre litt av et inntrykk på de hunner som flyr over den. Hvis en fregattfugl-hunn er interessert, flyr den lavere og lander nær hannen. Det hender at hunnen avlegger flere hanner et besøk før den treffer sitt valg. Men når den først har gjort det, blir den bokstavelig talt omfavnet av en ivrig tilbeder med utstrakte vinger.
Når rødvingesvartstæren er på frierferd, bukker og skraper den bokstavelig talt, flagrer med vingene og vipper med stjerten. En rypeart som holder til i Nord-Amerika, spankulerer omkring med opprettstående halefjær. Men ikke nok med det — den blåser opp flere luftsekker som den har på nakken, slik at nakken og brystet ser ut som en stor ballong, som den plutselig beveger opp og ned, noe som alt sammen — forhåpentligvis — bidrar til å gjøre inntrykk på hunnen.
Påfuglene vet naturligvis også hvordan de skal gjøre inntrykk. Hannen sprer halen til en strålende vifte som består av iriserende gylne og grønne fjær smykket med blå «øyenflekker». En påfugl gjør ofte dette når mennesker står og ser beundrende på den, akkurat som den gjør det for å vekke oppmerksomhet hos en framtidig make.
En annen fugl som også er godt utrustet til sin frierferd, er den australske lyrehale med sin vakre, lyreformede hale. Denne fjærkledde beileren har sin egen måte å gjøre inntrykk på hunnen på. I tillegg til at den synger, folder den ut sin praktfulle hale som en vifte og fører den framover, slik at fjærene ligger utstrakt rett over hodet på den.
Den blå paradisfuglen går fram på en annen måte. Hannen sitter på sin grein og kaller, og så senker den seg langsomt bakover. Når den så henger med hodet ned, folder de vakre halefjærene seg ut til en vifte i all sin prakt. For å gjøre de strålende fjærene enda mer iøynefallende rister fuglen på seg. Mens den synger, holder den hodet på skrå for å se hvilket inntrykk dens akrobatiske utfoldelser gjør på hunnen.
Hunnens iherdighet
Men det er ikke alle fjærkledde beilere som viser den samme store iver etter å få seg en make. I slike tilfelle må hunnen legge iherdighet for dagen. Hannen hos en storkeart later for eksempel som om den pusser fjærene sine. Av og til napper den kanskje i en kvist. En interessert hunn som legger merke til den tilsynelatende flittige hannen, kommer nærmere. Men er storkehannen ivrig etter å ta imot henne? Det hender at han jager henne bort. Men til tross for denne avvisende holdning kommer hun tilbake om og om igjen. Hun lar seg simpelthen ikke avvise.
Hunnens tålmodighet blir til slutt belønnet, og hannen lar henne komme inn i reiret. Men selv da kan det gå noen dager før han fullstendig godtar henne. Når han har gjort det, parer de seg, og nå får han det travelt med å samle kvister til reiret. Nå gjør han seg ikke lenger «kostbar».
Noen gir gaver
Det å gi gaver når en er på frierferd, er ikke noe nytt i fugleverdenen. Mye i likhet med en ung mann som kommer med en eske konfekt til sin utkårne, finner kardinal-hannen fram de fineste solsikkefrøene, fjerner skallet og plasserer hver kjerne omhyggelig i munnen til sitt hjertes utkårne.
Blant ternene benytter hannen seg av en annen slags lokkemat. Når makrellternen er på frierferd, fanger den en liten fisk, holder den på tvers i nebbet og spaserer fram og tilbake på stranden. Når en hunn kommer og tar imot gaven, bukker og skraper hannen i sanden foran henne. Fuglene leverer da gaven fram og tilbake mellom seg. Til slutt lager hannen et hull i sanden, slik at hunnen kan lage et reir.
For sidensvans-hannen finnes det ikke noen mer passende gave enn et søtt og saftig kirsebær. Når hannen leverer denne gaven til sin utvalgte, plasserer han det omhyggelig i nebbet hennes. Hvis hunnen er interessert i frieriet, tar hun imot kirsebæret, men spiser det ikke. Mens de sitter side om side på en grein, plasserer de kirsebæret skiftevis i hverandres nebb.
Noen fugler foretrekker mer praktiske gaver — materialer til reir. Adéliepingvinhannen kommer til sin utvalgte med forskjellige små steiner — én av gangen for at hun skal inspisere dem. Selv om en skulle tro at en fisk ville være en mer passende gave til en vakker pingvin, gjør steinene sin virkning. (Steiner blir høyt verdsatt blant pingvinene. De bruker dem som grunnlag under reiret for å beskytte det mot snø som smelter.)
Den amerikanske natthegre-hannen er også praktisk anlagt. Den går på frierferd med kvister. Den utvalgte hunn får presentert én kvist av gangen. Hvis hun er interessert, tar hun ikke bare imot gavene, men begynner selv å gå på jakt etter flere kvister og bygger et reir hvor de to kan stifte familie.
En serenade for hunnen
Ettersom det finnes bemerkelsesverdige sangere i fugleverdenen, er det ikke så rart at mange av de fjærkledde beilerne synger serenader for å tiltrekke seg hunnens oppmerksomhet. Indigofink-hannen følger etter sin utkårne time etter time, mens den nesten uavbrutt fortsetter sin serenade inntil hun til slutt gir etter for den fortryllende sangen.
Har disse sangene virkelig noen innvirkning på hunnen? For å finne ut av dette ble det en gang foretatt et eksperiment med noen gjerdesmetter. Det ble plassert et måleapparat i et tre, og en oppdaget at hver gang hannen sang, slo pulsen raskere hos hunnen.
Men det hender at det er flere hanner enn hunner. Da kan det være at selv vedholdende sang fra hannens side ikke resulterer i at han vinner seg en make. Når det gjelder den virginske vaktel, er det for eksempel ofte flere hanner enn hunner. Hvis en hann ikke finner seg en make, fortsetter den sin muntre paringssang hele sommeren. Naturforskere betraktet en sommerdag en slik virginsk vaktel som ikke hadde funnet seg en make, fra klokken fire om morgenen til klokken halv åtte om kvelden. I løpet av dette tidsrommet sendte den ut 1430 paringssignaler, undertiden så mange som åtte i minuttet. Men når den virginske vaktel har funnet seg en make, slutter den å synge serenader og begynner å spille rollen som vordende far.
Det er ikke alle fugler som synger særlig vakkert. Hakkespetten, som ikke akkurat er noen stor sanger, tiltrekker seg hunnens oppmerksomhet ved å gjøre noe den er god til, nemlig å tromme på en hul trestamme. Kraverype-hannen framfører sin «serenade» ved å sitte på en fallen trestamme og slå raskt med vingene. Dette frambringer en hul, dump lyd. Hannen øker tempoet til omkring 20 slag i sekundet før «serenaden» avsluttes.
Dans og akrobatikk
Noen fjærkledde beilere foretrekker å gjøre noe mer enn bare synge serenader eller vise fram sine strålende fjær. De danser, og hunnen slutter seg ofte til dansen for å vise at hun er interessert. Når den rødbrystede kolibri-hannen ser en hunn som den er interessert i, pusse fjærene sine, begynner den å danse en imponerende «pendel-dans». Hannen flyr i en stor bue på omkring tre meter og følger samme mønster som en svingende pendel, samtidig som den viser fram den ildrøde strupen sin. Hvis hunnen tar imot frieriet, slutter hun seg til dansen. Begge flyr vertikalt opp og ned. Når hannen er oppe, er hunnen nede, og slik fortsetter de. En stund senere parer fuglene seg, og så begynner de å gjøre forberedelser til familieforøkelsen.
Like etter solnedgang kan en se den amerikanske rugden framføre sin hurtige frierdans, som en iakttager beskrev på denne måten: «Den fløy opp og ned i store spiraler mot månen, mens den hele tiden frambrakte en lang, plystrende lyd med vingene som en sang til hunnen, som lå skjult i myren under den. Da rugden hadde nådd toppen av sin flukt høyt over jorden, begynte den på sitt imponerende fall. Den regelmessige plystringen under stigningen mot de store høyder forandret seg nå til en uregelmessig plystring med myke toner innimellom. Nå stupte den nedover hurtigere og hurtigere. Da den nærmet seg jorden, kontrollerte den nedstigningen ved å bre ut vingene. Den landet ganske nær det sted hvor den hadde tatt av noen få minutter tidligere.» Når hunnen har iakttatt flere numre av denne frierdansen, dukker den opp fra sitt skjulested og slutter seg til hannen.
Noen sjøfugler, for eksempel lappedykkerne, danser på vannet. Fuglene beveger føttene kraftig og strekker seg opp i en opprettstående stilling, slik at hele kroppen blir løftet nesten helt opp av vannet. I denne stillingen plasker de bortover vannoverflaten i en svermerisk dans.
Et hus som ramme om frieriet
Et av de mest forbausende frierier i fugleverdenen finner vi blant løvhyttefuglene på Ny Guinea og i Australia. Hannene innen hver art bygger sitt eget hus av små kvister. Det kan være over en halv meter langt og over én meter høyt og blir dekorert med en rekke fargerike ting, for eksempel blomster og bær. Noen av løvhyttefuglene maler til og med hyttene sine. De lager «maling» ved å tygge fargede bær og trekull, som de blander med spytt. Vanligvis stryker de på malingen med nebbet, men noen finner seg et lite stykke bark som de bruker som «malerkost». En art av løvhyttefuglene dekorerer ikke bare hytten, men går også på frierferd med en blomst i nebbet.
Når en hunn føler seg tiltrukket av en slik hytte og av byggmesterens tilnærmelser, går hun inn i løvhytten, og paringen finner sted. Men merkelig nok drar hunnen deretter bort og bygger sitt eget reir og oppfostrer sine unger alene.
Våren er en tid da fuglene drar på frierferd på sin egen spesielle måte ved å vise seg fram, synge, gi gaver, danse og bygge hytter. Det er et fargerikt skuespill. Når gudfryktige mennesker tenker over alle de tusener av forskjellige fuglearter som er til, er det for dem et vitnesbyrd om en kjærlig Skapers store visdom. — Ef. 3: 10.
[Bilde på side 7]
Fregattfugl
[Bilde på side 8]
Lyrehale
[Bilde på side 9]
Blå paradisfugl