Finnes det noe grunnlag for å dra Djevelens eksistens i tvil?

I DE første 1700 årene av vår tidsregning var det få blant dem som kalte seg kristne, som dro Djevelens eksistens i tvil. Folk hadde den oppfatning at benevnelsen «Djevelen» sto for en ond åndeskapning som bar navnet «Satan», Guds og menneskenes største fiende. Men meningsløse og motstridende læresetninger som etter hvert ble utviklet om Djevelen, skapte stor forvirring og førte med tiden til at mange begynte å tvile på at en slik person eksisterer.

Populære oppfatninger av Djevelen i vår tid har for eksempel ofte forbindelse med overtroiske oppfatninger som oppsto i «den mørke middelalder». Kunstnere i denne tiden skildret Guds og menneskenes store fiende som en grotesk skapning med vinger, hale og horn og en høygaffel i hånden. Djevelen fikk skylden for alle slags ulykker, og en trodde at han holdt til i et brennende helvete.

«Fornuftens tidsalder»

Så kom det 18. århundre, som er blitt kalt «opplysningstiden» og «fornuftens tidsalder». Datidens tenkere kom med voldsomme utfall mot den overtro som hadde holdt massene i uvitenhet. Det ble lagt større vekt på vitenskapelig, «rasjonell» tenkning, og det overnaturlige ble foraktet.

Psykoanalytikeren Sigmund Freud knyttet troen på Djevelen sammen med det onde som en streng far hadde gjort mot sine barn på et tidlig tidspunkt i deres liv. Det ble populært å se på Bibelens omtale av Satan Djevelen som bare en personifisering av det onde.

Mange bibellærde hevdet til og med at bibelskribentene lånte fra hedenske religioner når de beskrev «den onde». Én kilde til slike oppfatninger skal være religionen i det gamle Persia, som ble grunnlagt av Zarathustra i det sjette århundre før Kristus. Zarathustrismen forkynner en «dualisme», hvor den høyeste gud, Ahura Mazdah, har en fiende, Ahriman, som Ahura Mazdah vil tilintetgjøre ved tidenes ende.

Andre lærde sier at når Bibelen taler om Satan Djevelen, krever den ikke at vi skal tro at en slik person eksisterer; den bare gjentar oppfatninger som var utbredt i det gamle Israel.

Moderne synspunkter øker forvirringen

Den moderne tids syn på Djevelen har skapt enda større forvirring. Selv om det fremdeles er mange som tror at Satan er en ond ånd, er det andre som hevder at han kan være til velsignelse for menneskeheten. Medlemmene av den religiøse gruppen «Prosessen» hevder for eksempel at Satan «er blitt tilgitt og nå samarbeider med Kristus».

Selv de som hevder at Djevelen er personifikasjonen av et eller annet, er uenige. Noen mener at Satan er personifikasjonen av de onde krefter, mens andre er av den oppfatning at de kan bruke Satans makt til egen fordel. En «prestinne» i en satankirke sa: «For oss er Satan bare et symbol på en livskraft som vi kan benytte oss av for å få tak i det vi vil.»

For mange er således Djevelen en person; for andre bare en kraft. Noen betrakter Satan som Guds og menneskenes største fiende, mens andre ser på ham som en velgjører.

Er tvilen begrunnet?

Er disse motstridende teoriene som blir lagt til grunn for tvilen på at det finnes en personlig djevel, holdbare? La oss se litt nærmere på dem.

Bibelen omtaler riktignok Satan en rekke ganger, men den beskriver aldri hans utseende. Den populære oppfatning som går ut på at en djevel med vinger, hale og horn og en høygaffel i hånden holder ilden i et brennende helvete ved like, er stort sett et produkt av kunstneres fantasi. Mange kunstnere ble påvirket av den italienske katolikken og dikteren Dante Alighieris Inferno.

Folk som finner det vanskelig å tro på en slik figur, vil sette pris på å få vite at Bibelen ikke lærer dette om Djevelen, og at den heller ikke lærer at det finnes et brennende helvete. Bibelen sier at «de døde vet ikke noen ting»; de har ifølge Bibelen ikke noen bevisst tilværelse. (Pred. 9: 5, 10) Mange av de populære oppfatningene om Djevelen har følgelig ingen støtte i Bibelen.

Hva så med det såkalte «opplyste» syn, som går ut på å forkaste det overnaturlige? Har det ført til at menneskehetens skjebne er blitt noe bedre? Har menneskene på egen hånd klart å skape en tryggere verden med en bedre moral, en verden hvor deres grunnleggende behov for mat, klær, et sted å bo og et meningsfylt liv blir dekket? Nei. Og ethvert fornuftig menneske skulle kunne innse at bare det at en benekter at noe eksisterer, ikke er noe bevis for at det ikke gjør det.

Det finnes heller ingen beviser for at Bibelen har fått sin lære om Djevelen fra zarathustrismen. Ifølge Jacques Duchesne-Guillemin, en professor i indo-ariske fag, har både Ahura Mazdah (zarathustrismens høyeste gud) og hans fiende Ahriman «øyensynlig eksistert i all evighet». Bibelen sier ikke det om Djevelen. Den lærer at Djevelen har hatt en begynnelse, og at han «stod ikke i sannheten». — Joh. 8: 44, NTM.

Det er således i mange tilfelle populær overtro og vilkårlig resonnement som gjør at folk tviler på at det finnes en djevel. Disse faktorene utgjør ikke noe solid grunnlag for ikke å tro på Djevelens eksistens eller for å avslå å undersøke pålitelige kjensgjerninger. Men hvor kan en finne slike kjensgjerninger? Hvordan kan en vite om det virkelig finnes en djevel?