Misjonærer bringer det gode budskap til nye distrikter

DEN 57. klasse ved Selskapet Vakttårnets bibelskole Gilead besto av bare 25 elever. Ved uteksamineringen i Queens i New York søndag den 8. september 1974 var det likevel omkring 2000 venner og slektninger til stede. Hvorfor var så mange interessert i denne lille gruppen?

Det er fordi store ting er blitt utrettet av de over 5000 som er blitt uteksaminert ved denne skolen siden den ble opprettet i 1943. Disse elevene, som tjener som misjonærer, har i høy grad bidratt til å utvide Jehovas vitners virksomhet, særlig ved å reise til nye arbeidsmarker på avsidesliggende steder på jorden.

Før det ble sendt misjonærer fra denne skolen i 1943, var det ingen Jehovas vitner i mange land i Sør-Amerika, Asia, Afrika og på hundrevis av øyer i havet. Som et resultat av misjonærenes fruktbringende arbeid er det nå i bare fem land i Sør-Amerika over 30 000 aktive Jehovas vitner.

I sine avsluttende taler minnet skolens lærere og andre talere om det gode arbeid som var blitt utført av misjonærer som var blitt sendt ut før dem som nå ble uteksaminert. Skolens rektor, N. H. Knorr, pekte i sine oppmuntrende ord på at når misjonærene trofast kunngjør det gode budskap, er de ’Guds medarbeidere’. — 2 Kor. 6: 1.

Det gode budskap frambringer ekte kristne

En misjonær utfører en evangelists arbeid, det vil si, han er en budbærer som overbringer det gode budskap om Guds rike ved Jesus Kristus. Og det er virkelig et godt budskap, for det forteller om den regjering som skal styre jorden i 1000 år og skjenke menneskeslekten helse, liv og fullkommenhet. — Åpb. 20: 4—6; 21: 3, 4.

Dette sanne, gode budskap frambringer ekte kristne. De er ikke blitt «kjøpt» med materielle ting; de er ikke ris-kristne, som de blir kalt som overlater sine barn til kristenhetens misjonærer for at de skal oppdra dem, mot at de selv får mat. De som hører det sanne, gode budskap, får åndelig føde. De får vite at de er blitt kjøpt med Jesu Kristi blod. (1 Pet. 1: 18, 19) De forandrer sin tidligere livsførsel, som ofte kan ha vært både umoralsk og hedensk, og begynner å leve et rent liv som ærlige, gudfryktige mennesker og begynner selv å forkynne det gode budskap for andre. — Kol. 3: 5—10.

Underhold og forpliktelser

Misjonærer som blir sendt ut av Jehovas vitners styrende råd, får bo i «misjonærhjem», hvor de også får sine måltider og dessuten en liten godtgjørelse. De bruker 150 timer eller mer hver måned til å forkynne det gode budskap fra hus til hus og til å studere Bibelen gratis med dem som ønsker å lære Gud og hans hensikter å kjenne. De venter ikke at folk skal komme til dem, eller at de skal tjene dem. De tjener selv andre.

Noen steder får misjonærer i oppdrag å styrke menigheter som allerede er opprettet. Noen blir sendt ut som reisende forkynnere. Men det er i nye distrikter, hvor det gode budskap ennå ikke er blitt forkynt, at deres ønske om å hjelpe folk blir satt på den største prøven. — Rom. 15: 20, 21.

Evangelisering i Mikronesia

De opplevelser som et misjonærektepar som hadde fått i oppdrag å arbeide på øyene i Mikronesia, hadde, viser hva misjonærarbeid kan være. De viser også at Gud støtter dette evangeliseringsarbeidet.

Da dette ekteparet ankom til sitt tildelte distrikt, fant de et hus som de leide og gjorde til sitt «misjonærhjem». Det fantes ingen moderne bekvemmeligheter der —  bare parafinlamper og en parafinovn; drikkevann ble oppsamlet i store oljefat når det regnet, toalettet var et utedo, og posten kom én gang i uken. Rotter og insekter som det er mange av i tropene, var det nødvendig å bekjempe og holde under kontroll til stadighet ved hjelp av feller, sprøytemidler og moskitonett.

Det fantes ingen lærebok eller ordbok på det språk de skulle lære. De oppdaget imidlertid til sin glede at de kristne greske skrifter (eller Det nye testamente) og Salmene var blitt oversatt til de innfødtes språk.

Under sin forkynnelse fra hytte til hytte lærte de gradvis språket ved å bruke korte prekener de hadde skrevet ned, og ved de innfødtes hjelp. Det gjorde et godt inntrykk på folk at «utlendinger» besøkte dem i deres hjem. De var ikke vant til at kristenhetens misjonærer gjorde det.

Disse misjonærene levde under de mest primitive forhold og var ofte utsatt for farer både på land og på sjø når de besøkte de forskjellige øyene, men de ble rikelig belønnet. De begynte i 1965, og i 1968 hadde de opprettet en menighet. De bygde en fin Rikets sal av sand og trevirke fra jungelen. I 1971 var menigheten sterk nok til å klare seg selv og ta seg av de omliggende øyer, og misjonærene ble sendt til et nytt sted. I 1973 var det over 100 som tok del i kunngjøringen av det gode budskap i dette distriktet, som består av to fjellrike øyer og åtte små atoller som ligger spredt ut over et 420 kvadratkilometer stort område i Stillehavet.

De opplevelser som andre misjonærer har, er likså varierte som alle de land de arbeider i. En misjonær i Vestindia besøkte en gang en liten øy. På denne øya fantes det ingen hoteller eller pensjonater. Etter å ha søkt etter losji både vel og lenge fikk misjonæren et ledig værelse og en feltseng. I en liten butikk kjøpte han ost, kjeks og te. Til frokost spiste han derfor ost og kjeks og drakk te, til middag spiste han ost og kjeks og drakk noe kaldt til avveksling. (På øya fantes det ikke elektrisitet; kjøleskap ble drevet ved hjelp av parafin.) Til aftens hadde han igjen ost og kjeks og te.

Folk på øya som påberopte seg å være kristne, inntok en nokså reservert holdning til misjonæren. Men under sin forkynnelse fra hus til hus bestemte han seg for å lese det som står i Hebreerne 13: 2, for flere kvinner i et hjem. Det står der: «Glem ikke gjestfrihet! for ved den har noen uten å vite det hatt engler til gjester.» Misjonæren la merke til at dette skriftstedet gjorde sterkt inntrykk på dem.

Resten av den uken han oppholdt seg på øya, var det flere som kom til det stedet hvor han bodde, og hadde med seg mat, mer enn han kunne spise. Disse enkle menneskene ønsket ikke at det skulle sies om dem at de bare var kristne i navnet.

På en annen liten øy var innbyggerne annerledes. De satte pris på åndelig føde og forsto at de hadde behov for den. De lyttet villig til misjonæren. I løpet av de tre dagene han oppholdt seg der, skaffet de seg mye bibelsk litteratur og tegnet 23 abonnementer på bladene Vakttårnet og Våkn opp! På denne måten kunne de regelmessig få god bibelsk veiledning inntil misjonæren kom igjen.

På grunn av det gode arbeid som misjonærene utfører, kan det virkelig sies at «de som ikke har fått budskap om ham [Kristus], skal se, og de som ikke har hørt, skal forstå». — Rom. 15: 21.