Religion i politikken

RELIGIØSE nyheter var en gang i tiden et bortgjemt sted i lokalavisene. Men i dag kan vi ofte lese om presters virksomhet på første side. Hvorfor?

Fordi religionen mer enn noen gang er innblandet i politikken. Og politikk er førstesidestoff. På ethvert politisk plan, fra kommunevalg til internasjonale konferanser, er prester sterkt engasjert.

På én måte er dette naturligvis ikke noe nytt. Kristenhetens kirkesamfunn har alltid blandet seg opp i statens anliggender. Men i de senere år har mange prester spilt en mye mer aggressiv rolle i politiske spørsmål. Denne forandringen inntraff særlig etter det annet Vatikankonsil, som ble holdt i begynnelsen av 1960-årene. På dette konsilet ble katolikker oppfordret til å engasjere seg sterkere i sosiale og økonomiske spørsmål. Protestantene har fulgt opp. Det er naturligvis rosverdig at de ønsker å hjelpe andre. Men spørsmålet er: Hvordan bør en slik hjelp bli gitt?

Jesus Kristus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Alle prester kjenner sannsynligvis disse ordene. Sanne kristne tror på dem. De sistnevnte vet at det ikke vil føre til noe godt å handle i strid med Jesu ord. Hva er så grunnen til at mange prester likevel engasjerer seg i politiske spørsmål, som om de prøver å gjøre Guds rike til en del av «denne verden»?

Grunnen er at de mener at det er de politiske organisasjonene og ikke de religiøse som har makten i vår tid. Presten Carl McCall i New York sier: «Folk respekterer ikke en prest i dag hvis han ikke er politisk engasjert.» Og den katolske bispesynoden i 1971 sa at det er politikken som «iverksetter tiltak for å fremme rettferdigheten».

Det skulle derfor ikke komme som noen overraskelse at Louis R. Gigante, som er medlem av bystyret i New York og også hjelpeprest i den romersk-katolske St. Athanasius-kirken, sier at det bare er én måte han kan få tingene gjort på: «Ved makt. Det er makt som må til. . . . en av grunnene til at jeg deltar i politikken, er at jeg vil bli en politisk leder, og jeg vil bli leder for å få makt.»

Men hva fører en slik tankegang til? La oss først se på hva den har ført til i Sør-Amerika.

Søramerikanske revolusjonære

Jesuittenes ukeskrift America sier: «Det er lettere sagt enn gjort å holde den katolske kirke borte fra geriljapolitikken i Latin-Amerika.» Hvorfor? En av grunnene er at den katolske kirke alltid har deltatt i politikken i denne delen av verden. Men også her er prestenes stilling blitt radikalt forandret i de senere år.

Den katolske kirke sto en gang på svært god fot med de rike. Biskoper i Nordøst-Brasil innrømmet i et hyrdebrev som ble sendt ut i 1973: «Kirken betraktet seg ikke sjelden som likestilt med dem som hadde kulturelt, sosialt eller politisk herredømme. Ofte identifiserte den seg mer med herskerne enn med undersåttene. . . . Kirken ble en hjelper for denne herskende kultur.»

Etter disse biskopenes oppfatning var resultatet store lidelser for det jevne lag av folket. Nå vil de derfor ha kirken til å snu helt om og stille seg bak «folkets marsj mot frigjøring». Men er resultatene av dette bedre?

Biskopene i Brasil sammenligner politisk frigjøring med frelse og mener at denne frigjøring vil komme ved hjelp av revolusjon. Brasilianske prester er allerede blitt dømt for å ha samarbeidet med geriljabevegelser. I Colombia er en organisasjon som er kjent under navnet «Prester for Latin-Amerika», blitt anklaget for å støtte dem som arbeider for å omstyrte landets regime ved revolusjon.

På bakgrunn av dette hevder de brasilianske myndigheter at i hvert fall ett undervisningsprogram som den katolske kirke driver, bare er et skalkeskjul for å drive propaganda for kommunismen. Myndighetene sier at før «betraktet marxistene kristendommen som en del av det kapitalistiske regime. I dag viser de til Kristus som en av kommunismens støttepilarer, og derved lykkes det dem å få de religiøses støtte».

Katolske biskoper som befinner seg ytterst på den stikk motsatte fløy, fordømte imidlertid på det sterkeste det de kalte sosialismens og kommunismens ’ubestemmelighet’, under et presidentvalg som nylig ble holdt i Venezuela. Chiles biskoper har åpenlyst kritisert den politikk som blir fulgt av den juntaen som styrer landet. Den argentinske presten Carlos Mugicas politiske virksomhet førte til at han ble snikmyrdet i mai i fjor.

Kirkens venstre fløy støtter således kommunismen, mens høyre fløy fordømmer den. Mellom disse to fløyene finnes det politiske ideologier av en rekke forskjellige avskygninger som søramerikanske prester går inn for. Og midt mellom alt dette befinner det jevne lag av folket seg — forvirret (neppe ’frigjort’) som følge av at kirken ikke representerer et forent lederskap. Det er forståelig at mange skulle ønske at kirken ville holde seg borte fra politikken. Men som bladet America påpekte, er det «lettere sagt enn gjort»!

Andre religiøse opprørere

De revolusjonære prestene i Latin-Amerika har vært foregangsmenn. Prester og nonner i Filippinene har fulgt deres eksempel. Resultatene har vært omtrent de samme der.

I 1973 foretok filippinske myndigheter en razzia i en kommunistisk undergrunnsbevegelse. Hvem var lederen for denne bevegelsen? Det var den ansette presten Luis Jalandoni. Han ble pågrepet sammen med sin hustru, en tidligere nonne, og han hadde da i sin besittelse en pistol og Mao Tse-tungs skrifter.

I Afrika har prestenes politiske engasjement ført til indre splittelse i kirkesamfunnene. De fargede kirkemedlemmene blir oppfordret til å skaffe seg herredømme over de hvite. Burgess Carr, som er kannik ved Trinity Episcopal Cathedral i Monrovia i Liberia, og som selv er farget, sier:

«Det er umulig for afrikanske kristne å se helt bort fra vold.

Vi må gi vår hele og fulle støtte til frigjøringsbevegelsene, om ikke av annen grunn så fordi de har hjulpet kirken til å gjenoppdage en ny og radikal forståelse av korset.

I og med at Gud, i Jesus Kristus, godtok korsets vold, helliget han vold som et forsonende redskap og brakte mennesket inn i et rikere liv.»

De som kommer med slike argumenter, ser helt bort fra Jesu ord om at de som tyr til voldshandlinger, skal dø ved voldshandlinger. (Matt. 26: 52) Fargede medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn motarbeider hvite «kristne» ved hjelp av vold, trass i at de i mange tilfelle har samme religion. Resultatet blir splittelse. Folk langt utenfor Afrikas grenser er indirekte med på å skape og forsterke denne slags hat og splittelse. På hvilken måte?

Visste du at Kirkenes verdensråd har støttet afrikanske terroristorganisasjoner økonomisk? Rådet har sagt at det før i tiden benyttet «mer diskrete metoder . . . gjennom de etablerte institusjoner» i Afrika for å prøve å nå sine mål. I den senere tid har det imidlertid uttalt at «et betydelig antall av dem som er innvigd til å tjene Kristus og sin neste, inntar en mer revolusjonær holdning».

Tenk over dette: De kirkesamfunn som er tilsluttet Kirkenes verdensråd, har om lag 400 millioner medlemmer; disse utgjør med andre ord nesten fire av ti blant dem som hevder at de er kristne. Det kirkesamfunnet du tilhører, er kanskje også tilsluttet Kirkenes verdensråd. Har du vært klar over hva de bidrag du har gitt til kirken, er blitt brukt til? Synes du at dette bidrar til å fremme enheten?

Vi må heller ikke overse at presters politiske virksomhet i mange tilfelle har resultert i at mennesker er blitt drept. I Irland har både protestanter og katolikker stått bak voldshandlinger som har kostet over 1000 mennesker, deriblant mange uskyldige barn, livet. Radiostasjonen WBBM i Chicago ga uttrykk for manges syn da den sa: «Religionens hender er blodbesudlet i Irland, akkurat som de var det under korstogene for lang tid siden og i verdenskrigene. . . . den mest daddelverdige gruppen er presteskapet, og la ikke noen fortelle deg noe annet.»

Ja, uansett hvor du vender deg — i Nord-og Sør-Amerika, i Asia, i Europa og i Afrika — er historien den samme. Presteskapet er å finne på den politiske skueplass. Men hvem kan si at resultatene har vært gode?

Hva med resultatene?

Tenk bare over det vi har drøftet hittil. Presteskapets politiske engasjement har ført til splittelse blant prester, predikanter, nonner og lekfolk. Det har fått noen til å stille seg ytterst til venstre, mens andre har støttet de rike på høyre fløy. Det har ført til døden for mange og til undertrykkelse snarere enn frigjøring for langt flere. Det har ført til at folk over hele verden indirekte er blitt innblandet i revolusjonær virksomhet. Det har skapt splittelse både blant prestene og blant lekfolket. Dette er så visst ikke gode og ønskverdige resultater. Allikevel er ikke dette alt.

Prestene har mistet den respekt de har nytt hos dem som de så ofte har prøvd å innsmigre seg hos. Anthony Lejeune sa derfor rett ut i London-avisen Daily Telegraph:

«Da Kristus sa: ’Mitt rike er ikke av denne verden’, kom han, ifølge det en prest nylig sa, med en ’politisk og timelig’ uttalelse, idet han tok avstand fra ’imperialismen, utnyttelsen og undertrykkelsen’, representert ved datidens styre. Evangeliet . . . ifølge denne prestens syn . . . er . . . en oppfordring til politisk virksomhet. . . .

Det modernistiske presteskaps tendens i retning av sosialismen hører med til en overdrevent sterk tro på politiske løsninger — kort sagt en tro på at Kristi rike er av denne verden. Kristus sa naturligvis at det ikke var det. Men det problemet kan overvinnes ved hjelp av en litt beleilig nytolkning. . . .

Menneskene tørster etter et rike som ikke er av denne verden, og hvis de kristne kirker ikke lenger forkynner det, vil de søke etter det andre steder.»

Et tidsskrift som blir utgitt i Johannesburg i Sør-Afrika, uttalte seg på lignende måte i en lederartikkel:

«Kirkesamfunnene må bestemme seg for hva som er deres viktigste oppgave. Hvis de setter seg fore å opprette en verdslig makt eller et verdslig ’rike’, vil de benytte seg av de farlige våpen som følger med det. Men da må de slutte å late som om de handler i hans navn som sa: ’Mitt rike er ikke av denne verden.’» — To the Point, 12. april 1974.

Prestenes hyklerske og prinsippløse handlemåte har ført til at de har fått få virkelige venner blant sine medmennesker.

Langt mer alvorlig er det imidlertid at religionssamfunnenes innblanding i politikken har gjort dem til ’Guds fiender’. (Jak. 4: 4) Jesus var klar over at hans rike var et himmelsk rike, og at det i sin tid ville gjøre ende på all undertrykkelse og all ondskap. Kjensgjerningene viser at vi nå lever like forut for den tid da dette vil skje. — Dan. 2: 44; Matt. 6: 9, 10; kapitlene 24 og 25.

Men inntil dette skjedde, sa Jesus, skulle hans disipler ’gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er’. Den kristne apostelen Paulus sa: «Hver sjel være lydig mot de foresatte øvrigheter!» Hvis de «foresatte øvrigheter» befalte de kristne å gjøre noe som Gud har sagt er galt, ville sanne kristne naturligvis «lyde Gud mer enn mennesker». (Matt. 22: 21; Rom. 13: 1; Ap. gj. 5: 29) Men en kristen kan ikke være revolusjonær hvis han skal «være lydig mot de foresatte øvrigheter», kan han vel?

Dette bibelske syn blir støttet av en tydelig uttalelse i en bok som redegjør for forholdet mellom kirke og stat i bibelsk tid: «Jesus var ingen politisk revolusjonær. Han avslo standhaftig å la seg engasjere i bestrebelser for å oppnå politisk uavhengighet og foretrakk døden framfor opprør . . . Paulus’ skrifter inneholder ikke noe direkte angrep på den keiserlige regjering i Roma.» — Church and State in Scripture History and Constitutional Law av James E. Wood jr., E. Bruce Thompson og Robert T. Miller (1958).

Tenk på dette: Mennesker synes at resultatene av prestenes politiske virksomhet er beklagelige. Tenk deg da hvor avskyelige de må være for Gud, som prestene hevder at de representerer! Vi kan glede oss over at all falsk religion ifølge Bibelen om kort tid kommer til å bli fjernet for bestandig av Gud. Den sanne tilbedelse vil derimot bestå. — Matt. 7: 15—20; Åpenbaringen, kapitlene 17 og 18.

Jehovas vitner er overalt i verden kjent for at de inntar en nøytral holdning til denne verdens anliggender. De tror virkelig på Jesu ord: «Mitt rike er ikke av denne verden.» (Joh. 18: 36) Gjør du det?

Kunne du ha lyst til å være med på å hjelpe dem som blir undertrykt — hjelpe dem på en måte som Gud godkjenner, og som virkelig gir resultater?

Hvis du har lyst til det, så besøk en av Jehovas vitners Rikets saler og bli kjent med dem som ’ikke er av denne verden’.