Hva sier Bibelen?

Er religiøs ekstase et bevis for at en har Guds ånd?

«LYDEN kom bare ut som om jeg hadde kunnet dette i hele mitt liv,» forklarte en kvinne som nylig begynte å tale i «tunger». Hun tilføyde: «Det var så naturlig og vakkert. Det kom en stor fred over meg, en indre fred og en følelse av å være nær Gud. Og jeg gråt. Jeg kunne ikke la være å gråte, for det var så vakkert.»

Denne kvinnen er én av hundretusener som tilhører den «kharismatiske bevegelse», hvis tilhengere hevder at Guds ånd har utrustet dem med spesielle «nådegaver» (gresk: cha·risʹma·ta), for eksempel gaven til å helbrede syke, profetere og tale i tunger. (Se 1 Korintierne 12: 4, 9, 10.) Når noen får slike gaver, blir de ofte grepet av religiøs ekstase, som ifølge Aschehougs Konversasjonsleksikon (1969) kan være «en bevissthetsutvidelse hvor vedkommende kan ha en ubeskrivelig følelse av å være ett med guddommen».

De sterke følelser som følger med en slik opplevelse, har fått mange til å tro at det er Guds hellige ånd de har fått. Men er religiøs ekstase i vår tid virkelig et bevis for at en har Guds ånd?

Opp gjennom historien har utallige personer som har vært knyttet til alle slags religionssamfunn, fortalt at de har hatt ekstatiske, overnaturlige opplevelser. Slike opplevelser var for eksempel vanlige i forbindelse med de hedenske religioner som var preget av mystisisme, og ble sett på som et bevis for at det på en eller annen mystisk måte hadde funnet sted en «gjenfødelse». Men selv om disse opplevelsene kanskje var behagelige, kom de ikke fra Gud, for Bibelen sier om slike religiøse handlinger: «Det de ofrer, det ofrer de til onde ånder og ikke til Gud.» — 1 Kor. 10: 20.

Jobs bok i Bibelen gjengir en tale som Elifas fra Teman holdt, og hvor han forteller om en overnaturlig religiøs opplevelse han hadde hatt: «En ånd fór forbi mitt åsyn; hårene på mitt legeme reiste seg. . . . det var en skikkelse som sto der for mine øyne; jeg hørte en stille susen og en røst.» (Job 4: 15, 16) Denne opplevelsen var imidlertid ikke fra Gud, for Gud refset Elifas fordi han ’ikke hadde talt rett om ham’. — Job 42: 7.

Men hvordan er det i vår tid? Kan det være at slike opplevelser, som folk tror skyldes at de blir «født av den hellige ånd», ikke kommer fra Gud i det hele tatt? Ja, det kan det, for slike behagelige følelser kan være ledsaget av handlinger som Gud ikke har behag i. I sin bok Patterns of Prophecy forteller forfatteren Alan Vaughan om hvordan det føles å være i en «psykisk tilstand»: «En slags kjærlig følelse følger ofte med dette, og en indre følelse av velvære stiger opp og stråler ut det jeg ville kalle en kharismatisk følelse.» Men Bibelen setter ikke de «psykiske» evner enkelte har, i forbindelse med Guds ånd. Den forbinder slike okkulte foreteelser som clairvoyance (klarsyn) og forvarsler med demoner eller «ondskapens ånde-hær». — Ap. gj. 16: 16, NW; 5 Mos. 18: 10—12; Ef. 6: 12.

Det at noen kommer i religiøs ekstase eller har overnaturlige evner, er følgelig ikke i seg selv noe bevis for at disse menneskene har Guds ånd. Det kan være demoner som står bak den slags. Hvordan kan en så vite om en virkelig har Guds ånd?

Dette vil hovedsakelig komme til uttrykk i den måten en oppfører seg på i det daglige liv. Som apostelen Paulus uttrykte det: «Dere er imidlertid ikke i harmoni med kjødet, men med ånden, hvis Guds ånd virkelig bor i dere.» (Rom. 8: 9, NW) Guds ånd tilskynder til god, kristen oppførsel, i motsetning til det syndige ’kjød’, som trekker i gal retning. Theological Dictionary of the New Testament sammenligner denne tanken med Paulus’ ord i Romerne 7: 20 om «synden, som bor i meg».

«At synden bor i mennesket, betyr at den har herredømme over det . . . [Den] er ikke en gjest som bare blir en kort stund; men den fortsetter å være der og blir husets herre . . . Paulus kan imidlertid snakke på akkurat samme måte om Åndens herredømme. . . . Når den ’tar bolig i en’, er det noe mer enn en ekstatisk henrykkelse.»

Hvordan kan en underkaste seg Guds ånds «herredømme» i sitt liv? Iallfall ikke ved å prøve å utvikle en «transcendental (oversanselig) følelse» ved forsettlig å ignorere «sansenes budskaper», som en bok om «mystisisme» oppmuntrer sine lesere til. Bibelen sier: «Skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» (Rom. 12: 2) Og i Kolossenserne 3: 9—11 (NW) leser vi: «Legg av den gamle personlighet med dens gjerninger og ikle dere den nye personlighet, som gjennom nøyaktig kunnskap blir fornyet i samsvar med bildet av Ham som skapte dem.»

For å få Guds ånd må en derfor først og fremst ’fornye sitt sinn’ ved å ta til seg «nøyaktig kunnskap» om det som behager Gud. Det betyr at en må studere Bibelen. Deretter må en bli ’ordets gjører’ ved å innrette sitt liv i samsvar med de bibelske prinsipper en har lært. — Jak. 1: 22—25.

Men ble det ikke vist at de kristne i det første århundre hadde Guds ånd, ved at de var i stand til å utføre mirakler? Det er riktig at Gud ga de kristne på den tiden spesielle gaver. Men disse gavene tjente et bestemt formål. Ved «tegn og under og mangehånde kraftige gjerninger» vitnet Gud på den måten om at det ikke lenger var den jødiske menighet, men den kristne menighet som utgjorde ’folket for hans navn’. (Heb. 2: 4; Ap. gj. 15: 14) Da dette var blitt grundig fastslått, var det ikke lenger behov for slike mirakuløse gaver. De var et trekk ved den kristne menighet i begynnelsen og skulle «få ende». (1 Kor. 13: 8) Jesus sa at hans sanne etterfølgere skulle kjennetegnes, ikke ved at de falt i ekstase eller utførte mirakler, men ved at de hadde inderlig kjærlighet til hverandre. — 1 Kor. 12: 29, 30; 13: 2; Joh. 13: 35.

Guds ånd og den viktigste frukt av denne ånd, kjærlighet, vil naturligvis fremme enheten blant Jesu Kristi sanne etterfølgere. (Gal. 5: 22; Ef. 4: 3—6; 1 Joh. 3: 23, 24; 4: 12, 13) Men religiøs ekstase eller andre opplevelser som noen mener er et vitnesbyrd om Guds ånd, har ofte skapt større splittelse i en allerede svært splittet kristenhet. Donald G. Miller, som er prest i et evangelisk kirkesamfunn, skriver om dette i sin bok The Authority of the Bible:

«Pinsebevegelsen hevder at den bygger på opplevelser. Moderne tungetale- og helbredelsesbevegelser forsvarer seg ved å vise til opplevelser. Christian Science bygger på opplevelser. Hvor skal dette ende? Hvis private opplevelser er den endelige autoritet, . . . vil hvert menneske til syvende og sist gjøre det som er rett i hans egne øyne. . . . Selv når slike opplevelser blir godkjent av en gruppe, har de en tendens til å oppløse den i en rekke mindre grupper, som hver med sine spesielle opplevelser forlanger uavhengighet.»

Religiøs ekstase og mirakuløse «nådegaver» i vår tid er ikke noe bevis for at en har Guds ånd. Slike opplevelser har snarere tilknytning til ting som Bibelen fordømmer. Alle som ønsker å bli påvirket av Guds ånd, må ’fornye sitt sinn’ ved å ta til seg nøyaktig kunnskap ut fra Guds Ord og ha gjerninger som gjenspeiler den kristne «nye personlighet». — Rom. 12: 2; Kol. 3: 9, 10, NW.