Vi besøkte en aktiv vulkan
Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zaïre
«FOR et syn!» Det var praktisk talt det eneste vi kunne si da vi for første gang så ned i munningen på dette kjempestore krateret og så ilden stige opp fra hullene i jorden. Den stikkende svovellukten, rumlingen, som minnet om brølingen fra et stort uhyre, og selve størrelsen på krateret fylte oss virkelig med ærefrykt. Denne demonstrasjon av naturkreftene er en opplevelse vi for vår del sent vil glemme.
Det er ikke mange steder i verden en kan få se en aktiv, virksom vulkan, og det er enda færre steder hvor en kan komme helt innpå en vulkan som er i virksomhet hele tiden. Vulkanen Nyiragongo er en av disse få vulkanene. Den ligger bare noen kilometer nord for byen Goma, ved republikken Zaïres grense i øst. Til forskjell fra andre vulkaner rundt om i verden danner Nyiragongo aldri noen skorpe eller propp over åpningen, og en kan derfor se ilden hele tiden. Av den grunn ser Nyiragongo ikke så farlig ut som sin søster, Nyamulagira, som ligger like i nærheten. Nyamulagira danner nemlig en skorpe som den blåser vekk rett som det er, noe som resulterer i et fantastisk skue.
Vi klatrer opp til kanten
Min hustru og jeg bestemte oss for å se litt nærmere på dette fenomenet. Vi tok et ekstra sett klær og nok mat til et par dager med oss og dro den buktende fjellveien fra vårt hjem i Bukavu ved Kivusjøen til Goma, cirka 100 kilometer nordover. Vi overnattet hos noen venner av oss, og neste morgen satte vi kursen mot Nyiragongos fot. Her skulle det store eventyret begynne.
Etter at vi sammen med en temmelig stor gruppe utenlandske turister hadde betalt for turen og fått vår kvittering, leide vi på ekte «safari»-manér en zairisk mann fra stedet til å bære tingene våre og begynte å gå. Gå? Ja, og etter hvert som vi gikk, ble stigningen brattere og brattere. Det er ikke varmt i Nyiragongos skråninger, og det tok ikke lang tid før det begynte å regne, ikke kraftig, men jevnt, og slik holdt det på i de neste tre timene.
Da vi banet oss vei gjennom jungelen i de lavere skråningene, merket vi at den svarte, vulkanske jorden var svært glatt. Nå og da så vi en kjempe-meitemark på over 30 centimeter og av og til noen vakre, ville blomster. Foran gruppen gikk en guide fra stedet. Han hadde med seg et gevær med løs ammunisjon for å skremme bort elefanter som måtte være ute på plyndringstokt.
Vi kom høyere opp, og stien ble mer ujevn — nå gikk vi ikke lenger på gjørme, men på vulkansk stein — og her og der måtte vi klatre over trær og andre hindringer som lå i vår vei. Vi var glade for at vi hadde leid en bærer til å bære maten og de ekstra klærne våre. Da vi hadde klatret oppover i omkring tre timer, kom vi til en trehytte, hvor vi fikk anledning til å hvile og spise og drikke litt.
Like etter at vi hadde begynt å gå igjen, fikk vi det første glimt av kanten på krateret, som fremdeles var høyt over oss. Nå ble vegetasjonen mer forkrøplet, og det var færre trær å se. Det begynte å bli kaldere, og vi tok, på oss genserne våre. Bæreren klarte fremdeles å holde seg foran oss, trass i sin oppakning, men vi hadde nå tatt igjen noen av de turistene som startet før oss, men som ikke hadde leid bærere. En eldre turist klarte ikke den harde klatringen og måtte snu.
Omkring kl. 14.30 hadde vi nådd det sted hvor vi senere skulle overnatte — to runde aluminiumshytter med kjegleformede tak, hvor det sto noen svært enkle tresenger med skumgummimadrasser. Ettersom alle var trette og gjennomvåte, bestemte vi oss for å stoppe opp litt her og tørke klærne våre. Da vi igjen hadde spist litt og det hadde sluttet å regne, var vi klar til å gå løs på den siste etappen, strekningen opp til selve krateret, cirka 400 meter over oss. Dette var det mest knudrete terreng vi hadde klatret i inntil nå. Ovenfor hyttene var det ikke lenger noen sti som vi kunne gå på, men guiden vår kjente veien. Vi klatret over de spisse, vulkanske steinene, og mer enn én falt og ble sittende temmelig ubekvemt. Vi krøp nesten på alle fire, i 45 graders vinkel.
Men vi var heldige med været, for nå hadde den tåkedisen som tidligere lå over skråningene, forsvunnet, og vi hadde en fin utsikt over den sletten som vi hadde forlatt sju timer tidligere. Vi kunne også betrakte Sharera — en liten, utslokt vulkan som vi hadde gått forbi på vår vei oppover — i fugleperspektiv. Lenger nede og til venstre for oss kunne vi se den vakre Kivusjøen, og litt høyere og til høyre for oss kunne vi se den majestetiske, snøkledde vulkanen Karisimbi, som nå er død, og betrakte dens nesten fullkomment kjegleformede topp, som raget opp mot kveldshimmelen.
Vår begeistring vokste etter hvert som vi nærmet oss kanten på krateret. Plutselig var vi der! Det var som om vi sto på verdens tak, og vi befant oss i virkeligheten hele 3470 meter over havets overflate. For et enestående syn! Rett foran oss lå Nyiragongos åpne munning — et kolossalt hull med en diameter på omkring 800 meter og bratte, nesten loddrette sider som nådde langt under oss — ja, vi sto på selve kanten! Der hvor vi sto, kunne vi ikke føle ilden, men vi kunne tydelig både se og høre den. Tykke røykskyer steg opp mot himmelen, og vi kjente den sterke, stikkende svovellukten i nesen.
Et ærefryktinngytende syn
Kraterkanten utgjorde en usedvanlig tilskuertribune. Her fantes det ingen avsperringer, ingen gjerder, ingen tau eller noe annet som kunne forhindre at den som var altfor nysgjerrig, styrtet på hodet over 30 meter rett ned i krateret. Bunnen av krateret er flat, med unntagelse av en slags plattform eller et «bord» i midten — en konsentrisk sirkel av mørkegrått materiale som beveger seg opp og ned 10—12 meter eller mer. Det var midt i denne sirkelen vi kunne — se den smeltede lavaen strømme opp av hullene i jorden.
Guiden viste oss en hylle like innenfor kanten hvor vi kunne ta noen fine bilder og få litt ly mot den iskalde vinden. Vi gikk forsiktig ned på denne hyllen og gjorde hva vi kunne for ikke å komme for langt ut på kanten. Da vi satt der på en treplanke like innenfor kanten på en aktiv vulkan sammen med noen av de andre turistene mens natten falt på, var det som om ilden hadde en eiendommelig, hypnotisk virkning.
Alt annet forsvant i mørket utenfor idet det mest ærefryktinngytende syn vi hadde sett i hele vårt liv, utfoldet seg for våre øyne. Det så ut som om ilden i vulkanen tiltok i styrke, og flammene hoppet og danset foran oss. I virkeligheten var de over 100 meter borte, men det virket som om de var like innpå oss. Vi kunne nå se den hvitglødende lavaen flyte langsomt midt inne i ilden. Vi måtte uvilkårlig tenke på vår Skaper, den allmektige Gud, Jehova, og den enestående makt han er i besittelse av. Vi følte oss virkelig små.
Vi hadde gått cirka åtte kilometer oppover. Da klokken var 19.30, begynte vi å gå nedover igjen, mot metallhyttene. I det beksvarte mørket var ikke dette helt ufarlig. Men vi var begge enige om at denne opplevelsen hadde vært anstrengelsene vel verd. Etter en god natts søvn og etter at vi hadde kastet et siste blikk på krateret, begynte vi neste morgen å gå nedover «mulima va moto» («ildfjellet»), som de innfødte kaller vulkanen på swahili.
Det er fortsatt noen som frambærer dyreoffer til Nyiragongo, som de tilber som en gud, men vi takker Jehova, den sanne Gud, fordi vi har fått lov til å få et lite, men ærefryktinngytende glimt av hans henders gjerning.