Omsorg for de reisende

● I Zaïre, som i andre afrikanske land, pleide folk før i tiden å ta seg fram til fots når de var ute på reise. En som skulle tilbakelegge lange avstander på denne måten, måtte bare bære med seg det aller nødvendigste — vann, en matte å sove på og kanskje noe å legge over seg. Men hva med mat og et sted å sove? De reisende trengte ikke å bekymre seg for det, for de visste at når de kom til en landsby, ville høvdingen skaffe dem mat og husly. Det var skikk og bruk.

Men hvis det ikke var noen landsby i nærheten og den reisende ble sulten, behøvde han likevel ikke å bekymre seg. Hvorfor ikke? I enkelte strøk i landet var det som ble dyrket langs veikanten, først og fremst tiltenkt de reisende. De kunne spise av det så mye de ville, men hvis de tok noe med seg, var det ensbetydende med at de stjal, og eieren kunne da anmelde dem. Denne foranstaltningen er ikke ulik den som er beskrevet i Moseloven, for eksempel i 5 Mosebok 23: 24: «Når du kommer inn i din nestes vingård, da kan du ete druer, så meget du vil, til du er mett; men du må ikke sanke noe i ditt spann.»