Innfanging av dyr i Øst-Afrika

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Kenya

LIKER du å besøke en zoologisk hage eller en dyrepark? Liker du å se dyr fra fjerne steder, og drømmer du kanskje om den dag da det skal bli mulig for deg å få se dem i deres naturlige omgivelser? Hvis du gjør det, innbyr vi deg til å bli med på en safari i Øst-Afrika og være med på den fantastiske og farlige opplevelsen det er å fange noen av de dyrene som finnes i de forskjellige dyreparker og zoologiske hager rundt om i verden.

Vi har vært så heldige å få bli med en fangstmann som er autorisert av regjeringen, og som denne gangen har fått en forholdsvis «liten» bestilling: 12 elefanter, fem neshorn, 30 sebraer, 15 gnuer, 27 sjiraffer og flere andre steppedyr. Turen vil vare omkring tre måneder, og derfor må det naturligvis gjøres en hel del forberedelser hvis den skal bli vellykket.

Vi kommer til å leve nokså primitivt på denne turen, og det er derfor nødvendig å ha med campingutstyr, tilstrekkelig med proviant, kokekar, førstehjelpsutstyr og naturligvis reservedeler til våre landrovere og lastebiler. Dette innbefatter fjærer, aksler og mange dekk. Vi må også ha på oss de riktige klærne: De vanlige lette safaridressene (kakifargede, for å passe inn i omgivelsene), en genser å ha på om kveldene (som kan være kjølige, selv i Afrika) og støvler som beskytter føttene mot slanger, soldatmaur og forskjellige andre dudus (insekter) som synes å ha stor fornøyelse av å stikke oss. Det er også nødvendig å ha på seg en passende hatt for å beskytte hodet mot den brennende, afrikanske solen.

Når vi nå har gjort alle disse nødvendige forberedelsene, må vi ikke glemme dyrene som vi håper å fange. Det må ordnes med innhegninger som dyrene kan slippes inn i etter hvert som de blir fanget, og de må naturligvis ha mat og vann når de er blitt fanget.

Før vi legger ut på vår safari, har verten vår lokalisert viltet fra et lite fly, slik at vi har gode muligheter til å finne de dyrene vi vil ha.

Ferden til fangstområdet

De 20 personene i vår ekspedisjon består av mekanikere, folk som skal fôre dyrene og ta hånd om dem, fangstmannskapet på åtte personer og oss selv. Vi er litt av et syn der vi skramler og skumper over det ujevne terrenget. Noen av veiene er ganske bra, men andre steder ligner de mer et uttørket elveleie enn en vei.

Det er i den tørre årstid, og derfor virvler karavanen vår opp en stor støvsky som sprer seg langt bak oss. Hvor takknemlige er vi ikke ved slutten av dagen når vi kan vaske bort alt det støv som har samlet seg i øynene, ørene og nesen! Og så hyggelig det er å spasere omkring ved bålet om kvelden eller bare sitte i ro og mak etter all ristingen og skumpingen hele dagen i kjøretøyene!

En av de mest alminnelige lydene på steppene i Øst-Afrika er en eiendommelig piping. For en fremmed er det en uhyggelig lyd, men vår vert forklarer at den oppstår når vinden blåser gjennom akasietrærnes frøkapsler, som er blitt uthult av insekter. Dette, sammen med sirissenes og gresshoppenes sang, leopardens hosting og løvens knurring, gir oss uforglemmelige minner fra turen.

Langt om lenge når vi fram til det stedet hvor vi skal slå opp vår midlertidige leir, og hvor dyrene skal settes i innhegninger etter hvert som de blir fanget. De må gradvis vennes til å spise husdyrfôr som en forberedelse til livet i deres nye hjem i de zoologiske hagene langt borte fra deres hjemland, Afrika.

Fangsten

Hver dag øker lyden av dyr, som det blir stadig flere av i leiren etter hvert som innhegningene fylles med gode fangster. Ettersom selve innfangingen av dyrene kan være svært risikabel, får ingen uerfarne personer ta del i den. Men de liker å høre om de mange opplevelsene og om farene når vi forteller om dem i leiren.

Kunne du tenke deg å være med å jage et neshorn eller en rappfotet gnu fra en bil som farer fram over ukjent terreng, bråstopper og raskt svinger til siden for å unngå de mange busker og maurtuer (som det kan være katastrofalt å kjøre på), samtidig som en fangstmann forsøker å kaste en løkke eller en lasso rundt halsen på viltet? Når dyret er blitt fanget med reipet rundt halsen, må fangstmannen hurtig slå et reip rundt dets føtter og løsne reipet rundt halsen, ellers kan det forårsake skade og til og med gjøre visse dyr blinde. Eller hva mener du om å forsøke å fange en sebra eller en sjiraff ved å gripe tak i halen mens den løper i full fart?

De dyr som skal fanges, blir nøye utvalgt, slik at en ikke tar dem som er for gamle, eller dem som er for unge. De unge dyrene krever altfor mye omsorg, og et gammelt dyr greier ikke å tilpasse seg et nytt liv og en ny kost. Derfor leter vi etter halvvoksne dyr. Det hersker delte meninger om hva som er den farligste «fangsten». Noen mener at neshornet er farligst; andre mener at elefanten er det, men de fleste er enig i at bøffelen er en fryktinngytende motstander — lumsk og uberegnelig. Ifølge verten vår er det mest risikabelt å fange en elefant, ettersom en først må skille det utvalgte dyret ut fra flokken — ingen lett oppgave fordi de unge nøye overvåkes av mange «tanter» såvel som av mødrene.

Så kommer den dag da det bestilte antall dyr er fanget inn, og vi kan begynne tilbakereisen. Dette vil kanskje for de fleste uerfarne personer fortone seg som slutten på historien. Men for dyrene er det bare begynnelsen.

Tilpasning til et nytt levesett

I de neste 13 ukene må dyrene ha spesielt tilsyn, mens vi langsomt venner dem til å spise husdyrfôr, for eksempel lucerne, havre og bygg. I løpet av denne tiden må de også venne seg til de små burene som vil bli brukt når de skal sendes til deres bestemmelsessted. Dette gjør en ved å lokke dem nærmere og nærmere burene med mat, inntil de til slutt frivillig går inn og ut av dem uten å være redde. Ved slutten av karantene- og tilpasningsperioden synes dyrene å være tilfreds med sitt nye levesett og er rede til å bli transportert til sitt nye hjem, hvor de skal glede både unge og gamle, kanskje deriblant deg.

De som har vært med på en safari som denne, forstår så mye bedre hvor mye arbeid det innebærer å bringe disse vidunderlige dyrene levende til deres nye hjemland. Selv om vi er takknemlig for at noen gjør det mulig for oss å se slike undere, føler vi den største takknemlighet overfor ham som «har skapt alle ting», han som har gitt menneskene et slikt interessant og vakkert hjem, denne vidunderlige planeten jorden med dens tilsynelatende uendelige variasjon av dyr. — Åpb. 4: 11.

Vi ser fram til den tid da det ikke lenger vil være nødvendig å holde slike dyr i bur for å kunne få se dem på nært hold. Guds Ord, Bibelen, viser at det vil komme en tid da det skal bli mulig å ferdes trygt blant dem og ha enda større glede av disse skapningene, som en kjærlig Skaper har tilveiebrakt.