Hjelp de unge til å sette seg et mål i livet
«VI SETTER pris på at vi blir bedt om å støtte deres ungdomsarbeid,» sa Aud til den damen som hadde ringt på døren. «Men vi er selv engasjert i et veldedig arbeid som omfatter et program for opplæring av de unge, og vi bidrar med alt det vi kan av våre midler, til det.»
«Det var hyggelig å høre,» sa damen. «Hvilken organisasjon representerer De?»
«Jehovas vitner.»
«Å . . . » damen gjorde en pause. «Ja, jeg kjenner noen av deres folk. Jeg hører at dere løser deres ungdomsproblemer på en tilfredsstillende måte. Hva gjør dere for å vekke de unge og få dem til å overvinne sin likegyldighet?»
«Det kan utgjøre litt av en utfordring,» innrømmet Aud. «Noen ganger kan det være vanskelig å overbevise dem om at de har noe godt og gagnlig og varig å leve for.»
Den andre var enig i dette og tilføyde: «Vi mener at hvis vi holder i gang et ungdomssenter, kan vi i det minste skaffe dem et sted hvor de kan treffes og være sammen. Det vil holde dem borte fra gatene og — håper vi — fra narkotikafester.»
«Det er fint,» sa Aud. «Men er det nok?»
«Naturligvis ikke. De unge trenger idealer — noe nyttig og inspirerende å fylle livet sitt med. Der møter vi et virkelig problem.»
«Det er sikkert,» sa Aud. «Vi har kommet til at Bibelen mer enn noe annet kan være en spore for både unge og gamle. Jesus sa for eksempel: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’ (Ap. gj. 20: 35, NTN) Det er derfor vårt program blant annet går ut på å oppmuntre de unge til å dele det de lærer når de studerer om Gud og hans hensikter, med andre.»
«Men er ikke det å kreve for mye av de unge?»
«Nei,» sa Aud. «En sunn utfordring er nettopp det de unge trenger. Det er særlig tilfelle etter at de har lært at Gud snart vil ’ødelegge dem som ødelegger jorden’ og innføre et rettferdig styre.» — Åpb. 11: 18; 2 Pet. 3: 13.
Den andre trakk på skuldrene. «Ja ja, . . . de som er overbevist om at dette er sant, kan vel bli revet med, kan jeg tenke meg.»
Behov for et personlig mål
Da damen hadde gått, tenkte Aud på hvor viktig det er å kjenne Guds hensikter og virkelig tro at Gud vil gjennomføre dem. Hun tenkte på hvordan hennes mann hadde prøvd å hjelpe tenåringer, for eksempel Jørgen. Hun tenkte spesielt på en kveld sommeren 1973, da Jørgen var 18 år og nettopp ferdig med skolen. Hun var til stede da hennes mann, Martin, spurte:
«Har du funnet noe som virkelig opptar deg, Jørgen?»
«Egentlig ikke. Men jeg liker å dra på telttur, å reise ut med båten og å svømme.»
Martin prøvde en ny vri: «Har du noen ambisjoner? Er det noe bestemt yrke du har tenkt å slå inn på?»
«Nei.»
«Her befinner du deg altså nå. En ungdom som er ferdig med skolen. Du har ikke noe bestemt yrke i tankene. Øyensynlig ingen spesiell venninne. Oppvokst i en familie av innvigde kristne. Si meg én ting: Har du noen gang hatt et problem som har vært så stort at du har bedt lenge til Gud om det?»
«Nei.»
«Ber du i det hele tatt?»
«Av og til.»
«Når du ber, føler du da at du har en fortrolig og personlig samtale med din himmelske Far?»
«Jeg antar det.»
«Jeg må komme med en innrømmelse, Jørgen. Å snakke med slike som deg er noe av det vanskeligste jeg vet.»
«Hvordan det?»
«Det er så vanskelig å få dere til å forstå at dere trenger å sette dere et personlig mål i livet. Ønsker du for eksempel å gjøre det godt i livet?»
«Jeg gjør vel det.»
«Hvis du døde i natt, ville da Jehova Gud huske deg og gi deg en oppstandelse?»
«Jeg håper det.»
«Hvorfor skulle han gjøre det?»
Verdsettelse av bibelkunnskap
Dette var et nærgående spørsmål. Martin prøvde å få Jørgen til å innse hvor viktig det er å stå i et godt forhold til Gud. Han minnet ham om alle de tydelige bibelske beviser han hadde fått lære for at enden for denne tingenes ordning vil komme i vår generasjon. (Matt. 24: 1—34; 2 Pet. 3: 5—12; Åpb. 21: 1—4) Han forsikret ham: «Du har nok større forståelse og verdsettelse av Guds Ord enn du egentlig er klar over. Les for eksempel det som står her i Efeserne, kapittel 4, versene 17—19.»
Jørgen tok Bibelen og leste: «Dette sier jeg da og vitner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse, de som følelsesløse har overgitt seg til skamløshet, så de driver all urenhet tillikemed havesyke.»
«Tenk over noen av disse punktene, Jørgen. Hva vil det si at menneskene i verden er ’formørket i sin tanke’ eller ’i mørke åndelig sett’, som New World Translation sier?»
«De kjenner ikke Guds lover.»
«Og hvorfor er de ’fremmedgjort for Guds liv’ eller ’for det liv som hører Gud til’?»
«De følger ikke Guds veier og lever ikke i samsvar med hans hensikter. De er umoralske; de skiller ikke mellom rett og galt i Bibelens forstand.»
«Gjør du det?»
«Til en viss grad.»
«Naturligvis gjør du det. Er du klar over at du sitter inne med dyrebar åndelig kunnskap? I åndelig henseende er du en rik ung mann. Hvis 1000 mennesker i vårt distrikt hadde din bibelkunnskap, hvor mange av dem kunne da overleve enden på denne ordning, som Bibelen advarer om?»
«Alle sammen,» svarte Jørgen, «hvis de handlet i samsvar med sin kunnskap.»
«Forstår du hva jeg vil fram til? Du har mulighet til å hjelpe utallige mennesker til å oppnå liv ved å dele din kunnskap med dem. Du er rett og slett ikke blitt oppglødet nok til å innse dette.»
Likegyldighet er farlig
Jørgen trakk pusten dypt. «Jeg er klar over det. Det er det som er mitt problem.»
«Hva kan vi gjøre for å oppgløde deg?»
«Jeg vet ikke.»
Martin lukket øynene og bøyde hodet. «Det er det som forvirrer meg, også. Du har godtatt den kristne opplæringen du har fått, fordi du aldri har visst om noe annet. Du er blitt med på møtene og har deltatt i Jehovas vitners virksomhet for øvrig, fordi din familie og dine venner har tatt deg med. Men sett at vi nå overlot deg til deg selv. Hvordan ville det gå med deg da?»
«Jeg ville kanskje simpelthen bli borte.»
«Tenker du noen gang på hva Jehova og hans Sønn mener om deg?»
«Ikke noe særlig, tror jeg.»
«De har sagt hva de mener. Les det som står i Åpenbaringen 3, vers 16.»
Jørgen slo opp skriftstedet og leste: «Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil jeg utspy deg av min munn.»
«Hva er det Guds Sønn kaller deg der?»
For første gang var Jørgen rystet. «En munnfull av noe som han vil spy ut.»
«Det er ikke særlig smigrende. Du må være klar over at Jehova Gud ikke kommer til å gi evig liv til en som er likegyldig og ikke fullt ut verdsetter hans foranstaltninger.» — Heb. 10: 28—31.
Jørgen begynte urolig å la fingrene løpe gjennom det bustete håret sitt. «Jeg har aldri tenkt på at det var så alvorlig. Jeg har ikke noe ønske om å være frastøtende i Jehovas og Jesu øyne.»
Martin gikk videre: «Du kan glede deres hjerte.»
«Hvordan?»
«Ved å be til Jehova om hjelp til å overvinne din likegyldighet og ved å handle i samsvar med det du ber om.»
Hvordan en virkelig kan gjøre suksess
I et forsøk på å hjelpe sin unge venn til å innse hva som virkelig er av betydning i livet, spurte Martin: «Hvordan vil du definere det å gjøre suksess?»
Jørgen tenkte seg om. «I verden vil det si å tjene mange penger og bli mektig og berømt. Å gjøre noe stort.»
«Gjorde Jesus Kristus suksess hva noen av disse punktene angår?»
«Nei,» svarte Jørgen. Men da han tenkte nærmere over det, måtte han innrømme at Jesus utførte en større og viktigere oppgave enn noe annet menneske har gjort. Han forsvarte sin Fars navn under de hardeste prøver og ga sitt liv som en løsepenge for å gjenløse hele menneskeslekten fra dødens fordømmelse. (Rom. 3: 24, 25; Joh. 3: 16) Og deretter sa Jesus selv: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord.» — Matt. 28: 18.
«Jesus vant altså alt,» understreket Martin. «Rikdom, berømmelse, makt. Han vant alt sammen, men ikke på verdens måte. Hvis du og jeg vil gjøre det godt, hvem bør vi da se hen til? La oss si at vi får et ønske om å gjøre oss et navn. Hvordan bør vi da gå fram?»
«På samme måte som Kristus — ved å gjøre oss et navn hos Jehova Gud.»
«Det er riktig,» sa Martin anerkjennende. «Du var nettopp enig i at hvis 1000 mennesker i vårt distrikt hadde din bibelkunnskap og handlet i samsvar med den, kunne de overleve verdens ende. Hvilken større gjerning kan du gjøre enn å hjelpe så mange som mulig til å redde livet?»
Jørgen innrømmet: «Jeg synes det er vanskelig å forstå at det er på den måten en virkelig oppnår suksess i livet.»
«Var det vanskelig for Jesus å forstå det da han var et menneske her på jorden?»
«Nei,» innrømmet Jørgen. «Selv om han utførte mirakler og gjorde store gjerninger, lærte han først og fremst folk om Gud.»
Martin banket lett på armlenet på stolen for å legge vekt på det han skulle si. «Tenk deg nå om. Når du oppsøker folk i deres hjem for å undervise dem, hvilken viktig egenskap er det da du legger for dagen?»
«Kjærlighet. Kjærlighet til Gud og nestekjærlighet.» — Matt. 22: 37—40.
«Når du står fram i Guds navn og forsvarer sannheten, hvorfor gleder det da Jehovas hjerte?»
«Det viser at vi er lik Jesus og elsker rettferd og hater urett.» — Heb. 1: 9; Ordspr. 27: 11.
«Alt dette og mye mer skjer i virkeligheten når du deler din bibelkunnskap med andre.»
Å gjøre det Gud godkjenner
Den eldste av de to hadde stilt mange direkte spørsmål, og den unge hadde svart ærlig på dem. De var enige om at samtalen hadde brakt for dagen at den unge mannen hadde tatt til seg en god del åndelig kunnskap, men at denne var blitt liggende uvirksom i han sinn. «Men har denne samtalen, foruten å få deg til å tenke, hatt noen virkning på dine følelser?» spurte Martin.
«Ja, det med å være frastøtende i Jehovas og Jesu øyne gjorde inntrykk på meg,» svarte Jørgen raskt. «Det plager meg. Jeg må gjøre noe med det.»
«Hva da, for eksempel?»
«Jeg vil innvie mitt liv til Jehova.»
«Da Jesus ble døpt i vann, symboliserte det at han framstilte seg for Gud for å gjøre hans vilje,» minnet Martin Jørgen om. «For å følge hans eksempel må en kristen også bli døpt. Men når du vil innvie ditt liv til Gud, Jørgen, må du vite hva hans vilje er i ditt tilfelle. Det er derfor det blir anbefalt at en som ønsker å bli døpt, først repeterer Bibelens grunnleggende læresetninger.» — Matt. 3: 13—17; 28: 19, 20.
«Kunne du tenke deg å gjennomgå disse spørsmålene med meg?»
«Med glede!» svarte Martin.
De avtalte når de skulle komme sammen og gjennomgå spørsmålene. De følte alle at det var et stort øyeblikk, husket Aud.
Det var sant det hun sa til den damen som kom til døren hennes den dagen. Jehovas vitner bruker sin tid, sine krefter og sine midler på en viktig sak. Denne saken innbefatter å hjelpe unge mennesker til å sette seg et mål i livet. — Innsendt.