Hva er døden?

MANGE betrakter døden bare som en overgang til et annet liv. De tror at hva slags tilværelse de vil få i sitt neste liv, avhenger av hvordan de lever nå. På den annen side er det også mange som mener at døden gjør slutt på enhver mulighet til noensinne å leve igjen.

I betraktning av at det finnes så mange motstridende oppfatninger vedrørende døden, kan vi spørre: Har vi noen mulighet for å få vite med sikkerhet hva som skjer når et menneske dør? Hvis vi hadde en åpenbaring fra menneskets Skaper om det, kunne vi være sikre. Bibelen gjør krav på å være nettopp en slik åpenbaring. Det den forteller om døden, skulle derfor gjøre slutt på enhver usikkerhet i forbindelse med dette emnet.

Den første boken i Bibelen, 1 Mosebok, forteller at de to første mennesker, Adam og Eva, hadde mulighet til å leve i det uendelige. Men for å få fortsette å leve måtte de adlyde sin Gud og Skaper, Jehova, til fullkommenhet. For å prøve deres lydighet krevde Jehova Gud at de ikke skulle spise av treet til kunnskap om godt og ondt. Det var av største betydning at Adam og Eva ble prøvd på denne måten. Det var bare hvis de selv hadde den tilbørlige respekt for Guds rett til å fastsette normen for rett og galt, godt og ondt, at de kunne lære sine etterkommere å legge den samme respekt for dagen.

Det var i forbindelse med forbudet mot å spise av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt at Gud sa til Adam: «På den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 17) Da så Adam spiste av den forbudte frukt, ble dødsstraffen over ham kunngjort med disse ordene: «I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» (1 Mos. 3: 19) Da Adam døde, var det følgelig ensbetydende med at han sluttet å leve og med tiden vendte tilbake til det livløse støv, som han var skapt av.

Hva med sjelen?

Men var det ikke en eller annen usynlig del av Adam — en sjel — som levde videre etter at Adam var død? Hvis Adam hadde en sjel, kunne det være et grunnlag for å besvare dette spørsmålet bekreftende. Men hadde han det? Bibelen sier om Adams skapelse: «Gud Herren dannet mennesket av jordens muld og blåste livets ånde i hans nese; og mennesket ble til en levende sjel.» — 1 Mos. 2: 7.

Legg merke til at det ikke ble sagt noe om at Adam hadde en sjel. Nei, han «ble til en levende sjel» da hans livløse kropp fikk liv ved hjelp av «livets ånde». Adam var en levende sjel, og denne sjelen døde. Esekiel 18: 4 bekrefter denne forståelsen ved å si om sjelen: «Alle sjeler hører meg til, såvel Faderens sjel som Sønnens sjel; meg hører de til; den sjel som synder, den skal dø.» — Eldre norsk oversettelse.

Den oppfatning at sjelen er en selvstendig del av mennesket som lever videre etter at kroppen er død, er ikke bibelsk. Det er en lære som har sin opprinnelse i gresk filosofi.

Avisen Le Monde for 8. november 1972 (side 13) siterte en uttalelse av den franske forfatteren og filosofen Roger Garaudy om at gresk filosofi «førte kristendommen på villspor i århundrenes løp». Vi leser videre: «Sjelens og legemets dualisme og den derav følgende myte om sjelens udødelighet . . . er platoniske teorier som ikke har noe med kristendommen eller Bibelen å gjøre.»

Professor Claude Tresmontant sier i sin bok Le problème de l’âme: «Det er absurd å si, i samsvar med all platonisk og kartesiansk tradisjon, at mennesket . . . består av en sjel og et legeme. . . . En skulle ikke si: ’Jeg har’ en sjel, for dette ville gjøre vedkommende forskjellig fra den sjel han er i besittelse av. En skulle si: ’Jeg er en levende sjel.’» — Sidene 180, 181.

I en evangelisk lærebok innrømmer Ernst Busch: «Læren om at døden skiller legeme og sjel, har kommet inn i kirken fra gresk filosofi. . . . Mennesket kan ikke deles inn i legeme og sjel, slik at døden bare rammer legemet, men ikke sjelen. Hele mennesket er en synder, og hele mennesket med legeme og sjel går i døden, ifølge Paulus’ lære i 1 Kor. 15.»

Bibelens beskrivelse av de dødes tilstand utgjør et ytterligere bevis for at sjelen ikke lever videre etter at legemet er dødt. I sin nød og elendighet sa den trofaste Job: «Hvorfor døde jeg ikke i mors liv? . . . For da kunne jeg nå ligge og hvile; jeg kunne sove og hadde da ro.» (Job 3: 11, 13) I Predikeren 9: 5, 6 leser vi: «De levende vet at de skal dø, men de døde vet ikke noen ting . . . Både deres kjærlighet og deres hat og deres ærgjerrighet er det for lenge siden forbi med.»

Legg merke til at Bibelen sammenligner de dødes ubevisste tilstand med en søvn. Akkurat som en som sover tungt, ikke vet hva som foregår omkring ham, har de døde ikke rede på noe av det som skjer. Dette blir bekreftet av uttalelser av mennesker som er blitt brakt tilbake til livet igjen etter det som kunne ha blitt et dødelig hjerteanfall. En lege i Cleveland i Ohio som hadde en slik opplevelse for noen år siden, sa da han ble spurt om hvordan det føltes å være død: «En føler ingenting. Det er ingen tankevirksomhet, ingen erindringer.»

Noen hvis hjerte har sluttet å slå for en tid, hevder at de i denne tiden hadde en følelse av fryd og glede. Den ovennevnte legen sa om dem: «Jeg er sikker på at de må være forvirret. De snakker om hvordan de følte det i perioden mellom bevissthet og ubevissthet, mens de halvveis befant seg i koma. Når dine livsfunksjoner opphører, føler du ingenting.»

Ingen bokstavelig pine

Ettersom de døde ikke vet noen ting, kan de heller ikke utsettes for fysisk pine. Det er ikke noen bevisst del av mennesket som lever videre etter at legemet er dødt, og som kan utsettes for bokstavelig pine.

Det ble ikke sagt noe til Adam om et pinested. Straffen for hans ulydighet var ikke pine, men døden. Hvis straffen hadde vært evig pine i et brennende helvete, ville det ikke da ha vært urettferdig av Gud å holde denne opplysningen tilbake for ham?

Vi kan imidlertid ikke anklage Gud for å ha vært urettferdig hva dette angår. Døden var den hele og fulle straff for Adam og for alle hans etterkommere, som har arvet Adams svakheter og ufullkommenheter. Bibelen sier: «Den lønn som synden gir, er døden,» ikke pine. (Rom. 6: 23) Og: «Den som er død, er rettferdiggjort fra synden.» (Rom. 6: 7) Hvis en person ble pint etter døden, kunne det ikke sies at han var blitt «rettferdiggjort fra synden». Han ville da fremdeles lide for sine overtredelser.

Den tanke at Gud skulle la onde menneskers sjeler bli pint i all evighet, er dessuten stikk i strid med den kjærlighet og den rettferdighetssans som er nedlagt i mennesket. Hvis du for eksempel hørte om en far som pinte sin sønn ved å helle kokende vann over ham, ville du da synes at det var en passende straff for noe galt sønnen hadde gjort? Uansett hva sønnen hadde gjort, ville du ikke tenke særlig høyt om faren, ville du vel? Ville du ikke snarere bli opprørt over det han gjorde? Er det ikke bare djevelske mennesker som liker å se på at andre blir torturert?

Det faktum at folk i sin alminnelighet føler avsky ved tanken på at mennesker blir torturert, uansett hva de har gjort, og også når de hører at dyr blir pint, bør tillegges tilbørlig betydning. Ifølge Bibelen ble mennesket skapt i «Guds bilde». (1 Mos. 1: 27) Det betyr at mennesket ble utstyrt med gudlignende egenskaper. Folks normale avsky for tortur og grusomheter skriver seg følgelig fra gudgitte egenskaper som har gått i arv til alle mennesker fra det første menneske, Adam. Hvor usannsynlig ville det ikke da være at han som har nedlagt en slik avsky for tortur i oss, i all evighet skulle utsette mennesker for den verste tortur vi kan forestille oss!

Bibelen viser at Gud ikke vil at noen av hans skapninger skal lide. Han finner ikke glede i å straffe noen. Vi leser: «Han [vil ikke] at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse.» (2 Pet. 3: 9) «Jeg har ikke behag i noens død, sier Herren, Israels Gud; så omvend eder da, og I skal leve!» (Esek. 18: 32) Hvis det er slik Gud ser på dem som har handlet galt og fortjener å bli straffet, hvordan kunne han da samtidig se med godkjennelse på at noen ved full bevissthet ble pint i all evighet? Han kunne ikke gjøre det, for «Gud er kjærlighet». — 1 Joh. 4: 8.

Men ettersom alle mennesker dør, hvordan blir da fordervede og onde mennesker straffet? Han som skrev Hebreerbrevet i Bibelen, sammenligner deres skjebne med det som skjer med en uproduktiv mark som blir overgrodd av torner og tistler: «Enden med den er å brennes.» (Heb. 6: 8) Når dette jordstykket blir brent, opphører det å eksistere som et uproduktivt jordstykke overgrodd av torner og tistler. Straffen for dem som med fullt overlegg fortsetter å handle stikk i strid med Guds veier, er følgelig evig ødeleggelse. De dør for bestandig.

Men hva med dem som bestreber seg på å gjøre det som er rett? Vi leser videre i Hebreerbrevet: «Men om eder, I elskede, er vi visse på det som bedre er, og som hører til frelse . . . Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme eders verk og den kjærlighet I har vist mot hans navn.» — Heb. 6: 9, 10.

Det er derfor innlysende at det må finnes et håp for mennesker som ikke har sunket så dypt at det er umulig å hjelpe dem til å forandre seg. Døden betyr ikke slutten på alt for dem. Hvis den gjorde det, ville det ikke gå annerledes med dem enn med mennesker som ubarmhjertig har ringeaktet rett og rettferdighet og sine medmenneskers ve og vel. Dette får oss til å spørre: Hvilket håp er det for milliarder av mennesker som nå er døde?