En umenneskelig behandling — når skal det ta slutt?

DA DISSE Jehovas vitner ikke lenger fikk være i Moçambique, strømmet tusener av dem ut på hovedveiene som fører til de nordlige og sentrale deler av Malawi, for å ta seg tilbake til de landsbyene de hadde kommet fra. For mange var det som å løpe spissrot.

En gruppe på 40 vitner, menn og kvinner, kom til torget i Mzimba på vei til sine hjem nord i landet. Folk stimlet sammen og kom med hånlige tilrop til de utkjørte vitnene, og så gikk medlemmer av Malawis ungdomsforbund til angrep på dem. De slo løs på dem fra klokken halv ni om morgenen til klokken to om ettermiddagen. Noen politimenn sto og så på. En av dem som ble slått, var en mann på over 80 år. Disse vitnene hadde fremdeles om lag 100 kilometer å gå og var uten mat, og de få pengene de hadde, ble stjålet av medlemmer av Ungdomsforbundet.

Da vitnene kom tilbake til landsbyene sine, fikk noen av dem tilbake de husene de hadde flyktet fra. Men i de fleste tilfelle varte det ikke lenge før medlemmer av Ungdomsforbundet kom og forlangte at de nå skulle kjøpe partimedlemskort. Da vitnene nektet, ble de utsatt for all slags umenneskelig behandling. Her er noen eksempler:

Landsbyen Sosola i Sentralregionen; 26. august 1975: En gruppe menn og kvinner, deriblant parlamentsmedlemmet Elson Muluzi og den lokale partiformann, Stuart Maere, omringer Jehovas vitners hjem og spør om de nå er rede til å kjøpe partimedlemskort. Når vitnene svarer at de ikke kan gjøre det, plyndrer partimedlemmene hjemmene deres og jager dem ut av landsbyen. De skriker til dem: «Kom dere vekk! Dra til et land hvor det ikke er noen kort!»

Kasonjola-regionen; 4. og 5. september 1975: Unge medlemmer av Malawis kongressparti kommer til hjemmene til vitnene i Nsambe, Kampini, Tanga, Mbalame I, Mbuziyamwana og Mselela. De forlanger at vitnene skal kjøpe partikort. Når vitnene nekter, går de inn i hjemmene deres og stjeler alle deres eiendeler — penger, sykler, armbåndsur, tallerkener, kopper og annet husgeråd. Brødrene blir slått forferdelig, og én av dem blir liggende bevisstløs i halvannen time. To steder kommer medlemmer av Ungdomsforbundet (under ledelse av sin formann Mozangwila) og urinerer over vitnenes maismel, slik at det ikke kan brukes til mat. Et av vitnene går til politiet for å melde disse overfallene, og når han kommer tilbake, blir han slått igjen.

Landsbyen Makambale i Sentralregionen: Fem vitner, menn og kvinner, får klærne revet av seg og blir skamslått og jaget av sted mange kilometer. De ansvarlige er et parlamentsmedlem fra Mangochi, Abidabilu, og medlemmer av Ungdomsforbundet og Unge pionerer.

Mazonda, Muso og Mingola; 2. og 3. september 1975: Over 20 Jehovas vitner, menn og kvinner, blir angrepet og brutalt slått av medlemmer av kongresspartiet fra Ncheudistriktet. Et av vitnene blir liggende bevisstløs i to timer etter slagene. Bønner som forårsaker kløe, blir gnidd inn i sårene på både menn og kvinner. 4. september 1975: To medlemmer av Unge pionerer, Maduka og Samora, leder en gruppe ungdommer i et angrep på vitnene i landsbyen Beni Chauya. Menn og kvinner blir slått bevisstløse.

Lingadzi i Lilongwe-området; 29. september 1975: Klokken seks om morgenen kommer en gruppe representanter for kongresspartiet og Ungdomsforbundet og tar med seg 14 vitner, menn og kvinner, til partikontoret i landsbyen Tsoka. Der skamslår de dem. Overfallsmennene river klærne av ett vitne som allerede blør fra munnen og ørene, binder hendene hans på ryggen og gnir så søle inn i håret og øynene hans. De ansvarlige er distriktsformannen for kongresspartiet, Ng’ambe, viseformannen, Syawa, formannen for den lokale avdelingen av Ungdomsforbundet, Mchezo, og viseformannen, Mchenga.

Seksuelle overgrep

Mange av rapportene forteller om de mest avskyelige seksuelle overgrep. Som eksempler kan vi nevne:

Mponela-området i Nord-Malawi: Landsbyhøvdingen, Kwindanguwo, tar vitnene med til politistasjonen. Der blir de holdt i fem dager uten mat. De får så et brev som de skal ta med til politistasjonen i Dowa. Når de kommer dit, tar vakthavende politimann dem med til kongresspartiets distriktskontor. En hel del andre vitner er allerede der. Alle blir brutalt slått. Før angrepene begynner, roper kongresspartiets distriktsformann, Kamtepa: «La Jesus Kristus komme ned og hindre oss i å slå dere, før vi begynner!» Formannen og hans assistenter fra Ungdomsforbundet begynner så å slå mennene og kvinnene. De river av dem alle klærne og gnir de nakne kroppene deres inn med en blanding av pepper og hår fra skolmene på bønner som forårsaker kløe.a Denne blandingen gnir de også på mennenes kjønnsorganer og opp i kvinnenes kjønnsorganer. De skubber så mennene opp på kvinnene for å prøve å tvinge dem til å begå umoralske handlinger, mens de hele tiden slår dem. Ikke ett av vitnene gir etter for torturen.

Landsbyene Bunda, Nyanga og Phatha, sør for Lilongwe; 4. til 9. september: Alle vitner blir jaget bort fra sine hjem og blir avkledd og slått av pøbelflokker under ledelse av de lokale formenn for kongresspartiet, deriblant en som heter Jeke. Den ene gruppen av angripere består av over 100 personer som har rustet seg med et utvalg av forskjellige våpen som de skal bruke på vitnene. De prøver å få de mannlige vitnene til å begå umoralske handlinger med kvinnelige vitner. Vitnene fra Bunda blir tatt med til politiet, og politimenn er med på å slå dem. Politiet sier til vitnene: «Det er vår regjering. Dere kan gå til Gud, hvis han finnes, og be ham om å komme å hjelpe dere.» Når andre ugjerninger blir meldt til politiet, svarer politiet: «Gå og si det til Gud. La ham hjelpe dere. Hvis han ikke gjør det, vil dere være ferdige før året er omme.»

Disse ordene bringer tankene våre langt tilbake i tiden, forbi det sadistiske nazistyret i Tyskland og helt tilbake til det første århundre av vår tidsregning, da Kristus Jesus ble falskelig anklaget for oppvigleri og ble naglet til en torturpel. Les i din egen bibel om hvordan yppersteprestene og de skriftlærde og landets eldste spottet ham og sa: «Andre har han frelst, seg selv kan han ikke frelse! Han er jo Israels konge; la ham nå stige ned av korset, så skal vi tro på ham! Han har satt sin lit til Gud; han fri ham nå om han har behag i ham! Han har jo sagt: Jeg er Guds Sønn.» — Matt. 27: 41—43.

I dag blir nesten de samme spottende ordene sagt til Jehovas vitner i Malawi fordi de insisterer på å være trofaste mot Gud, i likhet med hans Sønn, Jesus Kristus, som tidligere hadde sagt til Pontius Pilatus: «Mitt rike er ikke av denne verden.» — Joh. 18: 36.

Kanchenche, nordvest for Lilongwe; 31. august 1975: Medlemmer av Ungdomsforbundet angriper Jehovas vitner. Mennene blir slått i bakken, og ungdommene tråkker på dem. Kvinnene får klærne revet av og blir slått, og ungdommene tar fakler og brenner hårene vekk fra kjønnsorganene deres. Kvinner fra stedet er med på å slå dem. Fem gifte kvinner blir voldtatt. En ung pike på 17 år blir voldtatt av tre menn. De som tar ledelsen i disse overgrepene, er formannen for den lokale avdeling av kongresspartiet, Yowase Kapulula fra landsbyen Lundu, Kanjaye, sønn av Biliyati fra landsbyen Thandaza, Asedi Chavesi, sønn av Magadi fra landsbyen Chilomba og Benala Mtsukwa fra landsbyen Msanda.

Landsbyen Chimasongwe i Lilongwe-området; 7. september 1975: En gruppe vitner blir ført til det lokale avdelingskontor for kongresspartiet, hvor deres angripere river klærne av både menn og kvinner. De binder så vitnene sammen for å prøve å tvinge dem til å begå ekteskapsbrudd. En 60 år gammel mann blir bundet fast til en ung pike. En ung mann blir bundet fast til sin egen søster; til og med en kvinne som har menstruasjon, blir bundet fast til et av de mannlige vitnene. Den lokale formann for Ungdomsforbundet, Chipukupuku, tar en fakkel og brenner hårene vekk fra kjønnsorganene, brystet og armhulene på ti av de mannlige vitnene. Angriperne, som blir hisset opp av kvinner som er medlemmer av Malawiske kvinners forbund, tar et avkledd kvinnelig vitne og hopper opp og ned på magen og beina hennes, samtidig som de slår henne med sisalblad, til hun mister bevisstheten. Kvinnen, som har menstruasjon, blir slått til blodet renner av både munn og nese på henne.

Chilinde i Lilongwe; 8. september: Medlemmer av Ungdomsforbundet skamslår vitnene midt på natten. En av kvinnene blir voldtatt av fire menn; en annen blir innelåst i huset sitt, og tre menn voldtar henne. Når vitnene melder dette til politiet, får de følgende svar: «Si det til deres Gud. Det er han som gjør at dere blir ranet. Er han død, slik at hans øyne ikke ser?»

Lumbadzi, nord for Lilongwe; 24. september: Vitner som har flyktet, vender tilbake til sine hjem, og høvdingen lar dem få komme inn i landsbyen. Men den samme kvelden kommer distriktsformannen for kongresspartiet og en gruppe medlemmer av Ungdomsforbundet og tar vitnene med seg til partikontoret i Dowa. De slår dem og tar to mannlige vitner og binder deres kjønnsorganer sammen. De slår dem på kjønnsorganene, slik at den ene vil skade den andre hvis han prøver å trekke seg unna. De binder tunge mursteiner til andre menns kjønnsorganer og tvinger dem til å gå bortover. Blant de ansvarlige er Chilunje fra Lumbadzi. Når disse grusomhetene blir meldt til politiet, får vitnene til svar: «Selv om dere skulle bli drept, er det ingen hjelp å få for dere.»

Landsbyen Chindamba, vest for Zomba; 2. oktober: Femten vitner blir arrestert av politiet i Zomba og torturert. Foruten at deres plageånder tar fra dem maten og skamslår dem, bruker de tretenger på mennenes og kvinnenes kjønnsorganer i et forsøk på å tvinge dem til å kjøpe politiske partikort.

Andre rapporter forteller at ungdommer stikker pinner inn i kvinnelige vitners kjønnsorganer. Ja, det hele er både tragisk og motbydelig. Og likevel er ikke dette alt.

Anbrakt i interneringsleirer

I begynnelsen av oktober sendte Malawis regjering ut et sirkulære til alle landets politistasjoner. Politiet ble ikke bedt om å stanse de forbryterske angrepene og gjenopprette lov og orden, men ble bedt om å arrestere Jehovas vitner og anbringe dem i interneringsleirer, blant annet i Dzaleka, Kanjedza og Malaku. Noen av disse er store fangeleirer; andre steder er det områder ved politistasjonen som er innhegnet av piggtråd.

Men det verste av alt er at det bare er de voksne som skal anbringes i disse leirene. Det har betydd at foreldre er blitt skilt fra sine barn, til og med diebarn. Ordren tar tydeligvis sikte på å hindre at flere av vitnene flykter til et annet land, ettersom de ikke kan få sine barn med seg, eller kanskje å gjøre mødrene så fortvilt at de handler i strid med sin kristne samvittighet og gir etter for partiets krav. Hele menigheter av Jehovas vitner er blitt arrestert og sperret inne i slike leirer. Dette er en gjentagelse av det Jehovas vitner opplevde i Nazi-Tyskland — men denne gangen skjer det i Afrika.

Vitnene har således ikke noen som helst mulighet til å appellere til myndighetene om å få en rettferdig behandling og bli beskyttet mot overgrep. Det er de og ikke deres angripere som blir arrestert. Når de søker politibeskyttelse, er de gjentatte ganger blitt møtt med slike uttalelser: «Vi kan ikke kaste bort tiden på dere, ettersom dere ikke vil samarbeide med partiet. Selv om dere har vanskeligheter, er det ingen idé at dere kommer til oss for å melde fra om det, for vi er ikke her for deres skyld. Vis oss et partikort, så skal vi hjelpe dere — ikke før. Dere kan bare melde fra til oss hvis noen er død, så skal vi skrive ut en erklæring om det, men det er også alt.»

I noen områder er det bare i skogene de malawiske vitnene kan være i sikkerhet — der hvor bokstavelige dyr og ikke dyriske mennesker holder til. Fra Lilongwe-området kommer en liste over 15 menigheter av Jehovas vitner som har flyktet inn i Dzalanyama-skogen på grensen mellom Malawi og Moçambique. Vitnene fra mange andre menigheter tilbringer dagene i byen, men går ut i skogen for å sove om natten, enten fordi de er blitt hjemløse, eller for å unngå å bli overfalt om natten.

Når blir det slutt på barbariet?

Selv om Jehovas vitner i Malawi og i resten av verden er rystet over denne barbariske forfølgelsen, blir de ikke rokket i sin tro eller i sin beslutning om å holde fast ved kristne prinsipper. De husker hva apostelen Peter sa da de kristne i det første århundre ble utsatt for lignende forfølgelse fordi de heller ikke ville være «av verden», men var trofaste mot Guds rike ved Kristus Jesus. Peter skrev til dem: «I elskede! undre eder ikke over den ild som kommer over eder til prøvelse, som om det hendte eder noe underlig; men i samme monn som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder.» — Joh. 17: 16; 1 Pet. 4: 12, 13.

Men disse ordene minsker ikke på noen måte det alvorlige ansvar som hviler på dem som forfølger uskyldige mennesker. Jehova Gud har lovt å utfri alle dem som har satt sin lit til ham og bevart sin trofasthet under harde prøver, om ikke før, så når han fullbyrder dommen over den verden som er fiendtlig innstilt til ham. Da kommer jorden aldri mer til å bli skjemmet av barbarisme, brutalitet og moralsk forderv. «De saktmodige skal arve landet [jorden, NW] og glede seg ved megen fred.» — Sl. 37: 11.

Men er det noen mulighet for at det kan bli satt en stopper for de grusomheter som begås mot Jehovas vitner i Malawi, før den tid? Ja, det er det. Hvis de som har makten der i landet, hadde respekt for landets grunnlov, ville det straks bli satt en stopper for disse angrepene. Hvorfor skulle Malawis embetsmenn la forbryterske elementer, selv om disse finnes innen deres eget parti, ignorere landets grunnlov og bringe landet i vanry i verdens øyne?

Finnes det ikke en eneste mann med myndighet i Malawi som har samme mot og visdom som Gamaliel? Hvis det gjør det, er tiden nå i høy grad inne til at en mann av en slik kaliber gir sine kolleger et godt råd og sier det samme som Gamaliel sa da apostlene var blitt arrestert: «Nå sier jeg eder: Hold eder fra disse menn og la dem være i fred! for er dette råd eller dette verk av mennesker, da skal det gå til grunne, men er det av Gud, vil I ikke kunne ødelegge dem. Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud!» — Ap. gj. 5: 38, 39.

Alle som tror på Gud og på rettferdigheten, vil naturligvis be inderlige bønner for dem som nå blir forfulgt i Malawi. (Jevnfør Apostlenes gjerninger 12: 5.) Og hvis du virkelig er rystet over det disse uskyldige menneskene må lide, hvorfor ikke da skrive til én eller flere av de embetsmennene hvis navn og adresse følger med denne artikkelen? Be dem om å gjøre sitt ytterste for å sette en stopper for de barbariske grusomheter som nå begås i deres land.

[Fotnote]

[Ramme på side 12]

EMBETSMENN SOM EN KAN SKRIVE TIL

His Excellency the Life President of Malawi

Ngwazi Dr. H. Kamuzu Banda

Central Government Offices

Private Bag 301

Capital City

LILONGWE 3

Malawi, Central Africa

The Honourable R. A. Banda, S.C., M.P.

Minister of Justice and Attorney General and Minister of Local Government

Private Bag 333

LILONGWE

Malawi, Central Africa

The Honourable P. L. Makhumula Nkhoma, M.P.

Minister of Health

P.O. Box 351

BLANTYRE

Malawi, Central Africa

The Honourable D. Kainja Nthara, M.P.

Minister of Community Development and Social Welfare

P.O. Box 5700

LIMBE

Malawi, Central Africa

The Honourable R. T. C. Munyenyembe, M.P.

Minister of Education

Private Bag 328

Capital City

LILONGWE 3

Malawi, Central Africa

The Honourable N. P. W. Khonje, M.P.

Speaker of the Parliament of Malawi

P.O. Box 80

ZOMBA

Malawi, Central Africa

The Honourable D. T. Matenje, M.P.

Minister of Finance, Trade, Industry and Tourism

P.O. Box 30049

Capital City

LILONGWE 3

Malawi, Central Africa

The Honourable R. B. Chidzanja Nkhoma, M.P.

Minister of Organization of African Unity Affairs

P.O. Box 211

LILONGWE

Malawi, Central Africa

The Honourable A. A. Muwalo Nqumayo, M.P.

Minister of State in the President’s Office

P.O. Box 5250

LIMBE

Malawi, Central Africa

Mr. Aleke K. Banda

Deputy Chairman/Managing Director

Press (Holdings) Limited

P.O. Box 1227

BLANTYRE

Malawi, Central Africa

Mr. Richard Katengeza

P.O. Box 5144

LIMBE

Malawi, Central Africa