Noen fakta om feber

FEBER hører med til de ting som ofte gjør mødre med små barn svært bekymret. Men som vi skal se, gjør de seg ofte større bekymringer enn strengt tatt nødvendig.

En bok som redegjør for den medisinske historie, framholder at «feber har vært kjent som et tegn på sykdom siden . . . Hippokrates gjorde sine iakttagelser», og Hippokrates kalles gjerne, som vi vet, «legekunstens far». Men Bibelen viser at Moses over 1000 år tidligere talte om «brennende feber» i den lov som han ble inspirert av Gud til å gi Israels folk. (3 Mos. 26: 16; 5 Mos. 28: 22) Evangelieskribentene forteller at mange hundre år etter Moses’ tid helbredet Jesus Kristus, Guds Sønn, apostelen Peters svigermor for «sterk feber», og at den skibbrudne apostelen Paulus helbredet far til Publius, «den første mann» på øya Malta, for feber. — Luk. 4: 38, 39; Ap. gj. 28: 7, 8.

Stadig bedre forståelse

Siden Hippokrates’ tid har menneskene lært mer og mer om feber. Et stort skritt framover ble tatt i 1714, da Fabrenheit oppfant kvikksølvtermometret. For cirka 100 år siden ble det så oppdaget at feber har direkte forbindelse med at kroppens «termostat» blir stilt for høyt. Den dag i dag er feber et så pålitelig tegn på sykdom at temperaturmåling sannsynligvis er den mest alminnelige kliniske undersøkelse.

Det er først i de siste 20 årene at menneskene har begynt å få en skikkelig forståelse av nøyaktig hvordan feber oppstår. En visste at hjernedelen hypothalamus, som ligger like bak og overfor neseroten, regulerer kroppstemperaturen. Men hvordan?

Det ble oppdaget at når de hvite blodlegemene, leukocyttene, bekjemper en infeksjon, produserer de pyrogener, som bokstavelig oversatt betyr «ilddannere». Disse stoffene virker på cellene i den forreste delen av hypothalamus og får den til å stille «termostaten» høyere. Det er på grunn av dette vi sier at feber er forhøyet kroppstemperatur, som skyldes at hjernens temperaturregulerende mekanisme blir forstyrret. Ett resultat av denne forandringen er at det virker som om kroppen er kald, slik at pasienten fryser og skjelver, trass i at kroppstemperaturen er over det normale.

Nyere forskning har også vist at det at kroppstemperaturen holder seg konstant, har å gjøre med balansen mellom natrium og kalsium i hypothalamus. Kalsiumet virker øyensynlig som en slags bremse, som sørger for at natriumionene ikke hever temperaturen for høyt. Det ser ut til at de hvite blodlegemenes pyrogener fjerner denne «bremsen».

Noen av de spørsmål som ble stilt på et internasjonalt febersymposium som ble holdt i London i 1970, var: Hvorfor får vi feber? Hva består pyrogenene av? Er de hormoner? Hvorfor er den normale gjennomsnittstemperatur 37 grader celcius og ikke 32 eller 42 grader? Noen har også spurt: Hva er grunnen til at acetylsalisylsyre ikke har noen virkning på kroppstemperaturen når den er normal, men er stadig mer effektiv etter hvert som temperaturen stiger?a

Den normale temperatur varierer

Det er virkelig interessant at selv om temperaturen i luften kan variere med 100 grader, blir likevel en kroppstemperatur på omkring 37 grader celcius regnet for å være normalt. Slike forhold som rase, kosthold, klima og kjønn har liten innvirkning på kroppstemperaturen. Det finnes imidlertid andre faktorer som forårsaker enkelte variasjoner. Kroppstemperaturen varierer for eksempel i løpet av dagen. Den er lavest mellom klokken tre og klokken seks om morgenen og høyest mellom klokken fire og klokken fem om ettermiddagen. Temperaturen er heller ikke like høy i alle deler av kroppen. Rectumtemperaturen er en halv grad høyere enn temperaturen i armhulen eller i munnhulen; hendene og føttene har lavere temperatur, og nesetippen og øreflippene har lavest temperatur av alle kroppsdeler.

Når en mosjonerer eller blir opphisset, stiger kroppstemperaturen. Men det er ikke egentlig feber en da får, for temperaturen faller tilbake til det normale så snart en slutter å mosjonere eller opphisselsen går over. Under slike forhold er det ingen pyrogener som virker på hypothalamus.

Det viser seg følgelig at enhver temperatur mellom 36,6 og 37,3 grader celcius kan være normal, og at selv en temperatur i overkant av 38 grader hos barn bare kan skyldes at de har vært mer aktive enn vanlig, eller at de er blitt oppbrakt over noe. Høy feber hos barn er vanligvis på mellom 39,4 og 40,5 grader, og en temperatur over dette blir vanligvis regnet for å være farlig. Den høyeste temperatur som et menneske har overlevd uten å få hjerneskade, skal etter sigende være 46 grader celcius.

Hva er det som får hypothalamus til å stille «termostaten» høyere, for å si det på den måten? Den vanligste årsaken er uten tvil en infeksjon. Men feber kan også ha andre årsaker. Til disse hører medikamenter, giftstoffer, alvorlige ulykker, særlig når sentralnervesystemet blir skadd, og funksjonsfeil i hjernen. Bare det at kroppen blir overopphetet, kan også forårsake feber, noe som skjer når en får solstikk eller heteslag. Kroppens avkjølingsmekanisme svikter plutselig. Vedkommende slutter å svette, trass i at kroppstemperaturen stiger.

Hvorfor får vi feber?

Tjener feberen noen nyttig hensikt? Er feber på noen måte til gagn for kroppen? Det er et noe omstridt spørsmål. Noen autoriteter vil svare ja, mens andre sier nei. En lærebok i fysiologi som er skrevet av en engelsk professor og ble utgitt i 1973, sier: «Feberens funksjon er ukjent; det er ikke noe som tyder på at feber øker kroppens evne til å hamle opp med sykdommen.» Og en amerikansk autoritet sier at forsøk som har tatt sikte på å vise at feber har en positiv verdi, «ikke har vært overbevisende».

Ordstyreren for det førnevnte internasjonale febersymposium er imidlertid av en annen oppfatning. Han sa: «Det virker usannsynlig at denne universelle reaksjon blant varmblodige dyr ville ha bestått . . . hvis ikke den hadde utgjort et betydelig forsvar mot sykdommer.» Og en annen autoritet sier: «Middels høy feber er en foranstaltning fra naturens side hvorved infeksjoner bekjempes og helbredingen fremmes.» Forsøk har vist at dyr som ble innpodet med bakterier og så fikk kroppstemperaturen forhøyet til 40,5 grader celcius, motsto infeksjonen bedre enn dem som ikke fikk så høy temperatur.

Før i tiden, før det ble gjort betydelige framskritt på kjemoterapiens område og en begynte å gjøre mer utstrakt bruk av medikamenter, ble pasienter med syfilis, astma eller leddgikt underkastet feberbehandling. Akutte sykdommer (for eksempel meslinger) med ledsagende feber har vist seg å ha en gagnlig virkning på andre sykdommer. Det er en kjent sak at Pasteur utfordet medlemmene av det franske medisinske akademi til å innpode en dødelig dose miltbrannbakterier på en høne. De kunne ikke gjøre det, fordi høns har en kroppstemperatur på nesten 42 grader, og miltbrannbakterier kan ikke leve under så høy temperatur.

Noe annet som noen mener taler for at feber tjener et nyttig formål, er følgende: Feber får kroppen til å produsere et stoff som nylig er blitt oppdaget, inferon, som hjelper kroppen til å bekjempe virus. Feber stimulerer også produksjonen av enzymer og hvite blodlegemer. Men feber har også uheldige sider. Feber øker hjerteslagene og gjør at kroppen går ned i vekt og taper væske og salt, foruten at det ofte medfører hodepine og annet ubehag.

Hva en kan gjøre ved feber

Det var en tid da så å si alle mente at feber var et absolutt onde, og at tilstanden derfor burde bekjempes med én gang ved hjelp av aspirin eller lignende medikamenter som inneholder acetylsalisylsyre, foruten kaldt vann, isteringer eller kalde omslag. Dette kan kanskje fremdeles anbefales i visse tilfelle, men oppfatningen går mer og mer i den retning at feberen bør få gå sin gang, med mindre den er svært høy eller blir ledsaget av slike komplikasjoner som oppkast, diaré eller pustevansker. Noen sammenligner feber med en brannalarm. Det viktigste er ikke å stanse alarmen, men å slokke brannen. Det er likeledes verdiløst å treffe tiltak for å stille feberen uten å finne årsaken til den og behandle den.

Det vil imidlertid være fornuftig å prøve å gjøre det så behagelig som mulig for en som har feber. Noen ganger kan det være bra å prøve å få temperaturen litt ned, og for å oppnå det er det noen som sverger til medikamenter, for eksempel acetylsalisylsyre, mens andre legger en ispose på pasientens hode eller gir ham klystér. Ettersom feber bevirker at kaloriene hurtig brukes opp, kan det bli nødvendig å vie kostholdet spesiell oppmerksomhet under langvarig sykdom med feber. Hvis feberen ikke varer så lenge, har pasienten som regel liten appetitt og føler seg som oftest best til pass når han får flytende føde. Meningene er riktignok delte med hensyn til hvorvidt en feberpasient bør ta en sultekur eller spise godt, men det er enighet om at pasienten bør drikke mye. For hver halv grad temperaturen stiger over det normale, øker stoffskiftet med cirka sju prosent, og det sies at en voksen dessuten mister cirka en liter vann ved fordampning. Ekstra væsketilførsel vil følgelig ikke bare gjøre det mer behagelig for pasienten, men er også av stor betydning. Noen anbefaler fruktsaft og grønnsakkraft. Hvis feberen er ualminnelig høy eller varer lenge, bør en naturligvis søke lege.

Mødre med små barn blir ofte svært bekymret når barnas temperatur stiger. Temperaturforandringer kan inntreffe plutselig og være ledsaget av foruroligende symptomer. Mødre har derfor lett for å bli bekymret hvis legen ikke gjør noe ved det. Men stadig flere autoriteter oppfordrer mødrene til å ta det med ro. Som én av dem sa: «Jeg tror at termometret ofte skaper unødige bekymringer hos foreldrene. Legene blir ofte bedt om å ’behandle’ feberen, men det press som øves for å få legen til å ’gjøre noe’, burde dempes av vissheten om at feber i de fleste tilfelle bare er kroppens forsvar mot en sykdom som begrenser seg selv.» (Dette tyder for øvrig på at feber er gagnlig!) Og en annen kjent barnelege oppfordrer mødrene til å «behandle barnet, ikke termometret». Det er et godt råd også når det gjelder voksne!

[Fotnote]