Dovendyrets omvendte verden
’HVA har den gamle moppen å gjøre der oppe i det treet?’ Hvor overrasket ble ikke vedkommende da han fikk vite at det han gikk ut fra var en ’gammel mopp’, i virkeligheten var et dyr — et pattedyr! For første gang i sitt liv så han et dovendyr i sine naturlige omgivelser.
Dovendyrene lever i Sør- og Mellom-Amerikas urskoger. De hører til de dyr som beveger seg langsomt. Denne tregheten tilskrives deres lave kroppstemperatur. Det meste av livet henger dovendyrene etter lemmene med buken opp, sitter i en kløft i et tre eller hviler ryggen mot en grein under seg. Når de oppholder seg i trærne, klamrer de seg alltid med klørne til en grein. Når dovendyrene spiser og sover, ja, til og med når de parer seg og føder unger, henger de etter klørne med ryggen ned.
Dovendyret føder vanligvis bare én unge av gangen. Ungen kan passende beskrives som et nøste. Moren bærer den på brystet, og ungen klamrer seg til hennes langhårete pels.
Et fullvoksent dovendyr er omtrent på størrelse med en stor huskatt. De lange forlemmene og baklemmene ender i høyde klør, som er sju-åtte centimeter lange. De grove hårene i pelsen løper motsatt av andre pattedyrs — fra buken og mot ryggen.
Det er noe annet som også er nokså annerledes med dovendyrets pels. Du har kanskje hørt uttrykket: ’Det gror ikke mose på en rullende stein.’ Men kan du forestille deg et dyr som beveger seg så langsomt at det begynner å vokse planter i pelsen på det? Det gjør det faktisk på dovendyret. I regntiden blir pelsen hos dovendyret grønnlig av alger som vokser i den.
I tillegg til at pelsen er grobunn for denne algeveksten, gir den husly til et insekt — en møll som ligner klesmøllen. Grunnen til dette er fortsatt et mysterium. The International Wildlife Encyclopedia sier: «Ingen har vært i stand til å finne ut hvorfor møllen holder til i dovendyrets pels. Den spiser ikke noe der, og en har heller ikke funnet dens egg eller larver i pelsen.»
Hele dovendyrets liv ser ut til å foregå i langsom kino. Dovendyrene døser eller sover omkring 18 timer i døgnet og er mest aktive om natten. Når dovendyret beveger seg langs greinene ved omhyggelig å gripe omkring dem med hvert sett klør, kan det ta det over halvannen måned å tilbakelegge en strekning på omkring seks-sju kilometer. På bakken beveger dovendyret seg enda langsommere, ettersom det hovedsakelig er skapt for en tilværelse i trærne og ikke for å gå på bakken. Når dovendyret har fått festet klørne, sleper det seg framover. Det som kan ta dyret sju sekunder å gjøre i trærne, kan ta et helt minutt på bakken. Overraskende nok beveger dovendyrene seg hurtigst i vann. De svømmer med ryggen opp og beveger forlemmene skiftesvis. En vet om dovendyr som har svømt over halvannen kilometer.
En skulle tro at en skapning som er så treg som dovendyret, må ha hatt vanskelig for å overleve helt til vår tid. Men dyret er ikke hjelpeløst. Det er i stand til å forsvare seg ved hjelp av de lange klørne og de skarpe tennene. Sett fra bakken kan et dovendyr lett forveksles med et termittreir eller en klump med døde blad. Det unngår derfor ofte å bli oppdaget av rovdyr. Et seigt skinn, en tykk pels med lange, grove hår og 23 par ribbein bidrar dessuten til å beskytte dyrets livsorganer. Det som er særlig forbausende ved dovendyrene, er deres evne til å overleve når de får sår, slag og giftdoser som ville være dødelige for andre pattedyr.
To slekter
La oss se litt nærmere på det merkelige dovendyret. Legg merke til de lange forlemmene. Hvis hvert av disse lemmene ender i to lange, bøyde klør, er det et tofingret dovendyr du har for deg. De lange forlemmene på det trefingrete dovendyret er utstyrt med tre bøyde klør, noe også hvert av baklemmene hos begge slekter er.
Det er også andre trekk som skiller de to slekter av dovendyr fra hverandre. De «tofingrete» er større og haleløse. De «trefingrete» har derimot en liten avstumpet hale og er utstyrt med to-tre flere virvler i den lange nakken. Det tre-fingrete dovendyret har i alt ni halsvirvler, noe som er uvanlig for pattedyr, som vanligvis har bare sju. Fordi det trefingrete dovendyret har flere halsvirvler, kan det henge med ryggen ned og likevel holde hodet nesten den rette veien. Det er i stand til å snu hodet i en vinkel på 270 grader, nesten helt rundt!
Boken The Animal Kingdom sier angående et trekk som bare hannen av det trefingrete dovendyret har: «En merkelig ting ved hannen er den lysegule flekken på størrelse med en sølvdollar som den har på ryggen. På denne ene flekken er hårene korte og blanke. Ingen har hittil kunnet gi noen forklaring på dette merkelige trekket.» Her har vi enda et mysterium ved dovendyret som venter på å bli løst.
De trefingrete dovendyrene har ikke klart seg så bra i zoologiske hager. Dette skyldes hovedsakelig at de utelukkende lever av knopper, blad og unge skudd fra Cecropiatreet. Det tofingrete dovendyret er ikke så kresent og har derfor langt bedre kunnet tilpasse seg livet i fangenskap.
Av disse to slektene er det tofingrete dovendyret det mest aktive. Når det blir truet, slår det hurtig ut med de lange forlemmene og kan volde stor skade med klørne. Og med kjevene, hvor det er 18 tenner, kan det tilføye sin motstander kraftige bitt. Når det trefingrete dovendyret blir utsatt for fare, svinger det forlemmene langsommere og biter sjelden.
Det tofingrete dovendyret beveger seg heller ikke så klosset som sin trefingrete slektning. Det klatrer ned fra et tre med hodet først. Men når det trefingrete dovendyret beveger seg innover en grein mot trestammen, snur det seg først rundt og fortsetter deretter baklengs nedover treet.
Dovendyrets omvendte verden er merkelig, men fascinerende. Du har kanskje sett en av disse skapningene i en zoologisk hage. En gang vil du kanskje også få anledning til å besøke en urskog i Mellom- eller Sør-Amerika. Om du får det, bør du ikke bli overrasket hvis noe som ser ut som en død gjenstand oppe i et tre, begynner å stirre på deg. Det kan godt være et dovendyr som nyter livet i sin egen omvendte verden.