Antibiotika — et tveegget sverd
PENICILLINET, det først kjente og mest brukte antibiotikum, ble oppdaget i 1928 i av den britiske bakteriologen Alexander Fleming. Men Fleming og hans medarbeidere måtte overvinne mange hindringer, og det var derfor ikke før under den annen verdenskrig at penicillinet til slutt ble anerkjent som et verdifullt middel i kampen mot infeksjonssykdommene.
De resultater en oppnådde med penicillin, var så bemerkelsesverdige at dette midlet ble omtalt som en mirakelmedisin eller en vidundermedisin, og det er siden blitt framstilt mange andre antibiotika, både organiske og syntetiske. Det er ikke tvil om at disse antibiotika, deriblant penicillinet, har utrettet mye godt, at de har reddet mange menneskeliv og bidratt til at mange har kommet seg fortere etter et ulykkes- eller sykdomstilfelle.
Men bruken av antibiotika har ikke bare vært til velsignelse. Hvorfor ikke? På grunn av de antibiotiske midlers natur. Navnet utgjør i seg selv en advarsel, for det kommer fra to rotord: anti, som betyr «mot», og bio, som betyr «liv». Et antibiotikum er således et middel som er rettet mot liv, det vil si, det dreper. Hva dreper det? Det dreper basiller, bakterier, mikrober, og det ser av den grunn ut til at uttrykket «antimikrobielle medikamenter» blir foretrukket i medisinsk litteratur. «Antimikrobielle medikamenter» sies å ha «toksisitet», det vil si giftige egenskaper og også andre skadelige egenskaper i tillegg til de terapeutiske egenskaper.
Dr. Robert C. Zurek sier således i boken Diseases of Medical Progress: «Så snart vi gjør bruk av et antimikrobielt medikament, svinger vi virkelig et tveegget sverd. Vi tar med vitende og vilje en risiko.» Det betyr at legen håper på å drepe visse mikrober uten å skade kroppens celler.
Men er legestanden, for ikke å snakke om folk i sin alminnelighet, klar over denne kjensgjerning? Tydeligvis ikke, for ifølge det dr. F. D. Adams sier i forordet til den ovennevnte læreboken «blir medikamenter ofte foreskrevet . . . tydeligvis uten at det blir tatt tilstrekkelig hensyn til deres foruroligende og undertiden farlige egenskaper. En behøver for eksempel bare å nevne den utbredte bruken av antibiotika ved ubetydelige infeksjoner i de øvre luftveier og lignende mindre alvorlige sykdomstilfelle en praksis som ser ut til å vare ved til tross for at mange kvalifiserte autoriteter gjør oppmerksom på at disse midlene som regel ikke har noen virkning i slike tilfelle».
En undersøkelse som ble foretatt av De forente staters departement for helse, undervisning og velferd, viste at av en gruppe på 1045 pasienter hadde 340 fått antibiotika, mens bare 13 prosent av disse (eller omkring 45) i virkeligheten burde ha fått slik behandling. I en annen rapport forteller en lege at mellom «90 og 99 prosent av dem som fikk kloramfenicol, fikk det av en ikke angitt grunn». Og legene Silverman og Lee sier i sin bok Pills, Profits, and Politics at antibiotika noen ganger «har forårsaket sykdommer som har vært alvorligere enn de sykdommer det var hensikten at de skulle bekjempe».
Noe som viser hvor overdreven bruken av antibiotika er, er det forhold at det i De forente stater i regnskapsåret 1971/1972 ble framstilt og godkjent for distribuering omkring 26 400 tonn antibiotika. Det er nok til 50 doser til hver mann, hver kvinne og hvert barn i landet. Ifølge dr. H. F. Dowling, en meget anerkjent autoritet på området, «er det tvilsomt at folk i sin alminnelighet har en sykdom som krever behandling med et antibiotikum, oftere enn én gang hvert femte eller hvert tiende år».
Noe som kan forklare dette overdrevent store forbruk av antibiotika, er deres anvendelse ved sykehusene. En vanlig dag får omkring 40 prosent av pasientene ved et amerikansk sykehus minst ett antibiotikum. En fremtredende autoritet på området sier at «det er umulig for meg . . . å tro at 40 prosent av pasientene på sykehuset trenger et antimikrobielt middel. . . . Jeg mener at det ikke kan være tvil om at disse medikamentene blir . . . brukt til overmål».
Det sier seg selv at en slik overdreven bruk av medikamenter fører til unødige utgifter for pasientene eller deres familier eller hvem det nå enn er som betaler regningene. Ett sykehus, som var klar over dette problemet, nedsatte en komité som skulle overvåke bruken av antimikrobielle medikamenter. Resultatet var at en kunne skjære ned forbruket av dem med 20 prosent. Hvis alle sykehus i De forente stater fulgte denne praksis, ville det bety at en årlig kunne spare et beløp på 117 millioner dollar. En annen undersøkelse viste at 93 prosent av de pasienter som ble foreskrevet et antibiotikum som kostet 12 dollar, ikke trengte dette medikamentet.
Uheldige virkninger
Hvor alvorlige er virkningene av antibiotika, dette tveeggete sverdet? Ifølge dr. Zurek «er listen over uheldige virkninger uhyre lang», og «det ser ut til at det blir stadig flere tilfelle av skadelige reaksjoner som følge av bruk av medikamenter».
Legg merke til følgende eksempler, selv om kanskje noen vil mene at de hører til unntakene: En mann på 25 år fikk vondt i halsen. Legen foreskrev ham et antibiotikum, kloramfenicol, som han skulle ta i ni dager. Før det var gått to måneder, hadde han fått meget alvorlige symptomer på grunn av dette medikamentet, og etter mindre enn seks måneder var han død.
En kvinne, på 47 år ble behandlet med penicillin på grunn av at hun hadde vondt i halsen. Etter tre dager fikk hun alle slags komplikasjoner, blant annet røde kuler på kroppen, kløe og problemer med vannlatingen. Til tross for at hun ble behandlet med kunstig nyre, døde hun.
I et annet tilfelle ble en 12 år gammel pike behandlet med kloramfenicol. Det førte til at hun pådro seg en alvorlig blodsykdom, som hun døde av. Ifølge en annen rapport har flere hundre personer dødd etter at de har fått kloramfenicol (kjent under varemerket «kloromycetin»), og til tross for at mange leger har advart mot dette midlet i 25 år, blir det fortsatt foreskrevet uten at det er virkelig behov for det.
Hva er så grunnen til dette overdrevne forbruk av antibiotika? Etter at antibiotikaterapien ble tatt i bruk, antok behandlingen av de fleste infeksjonssykdommer en ny form. Nå fantes det i hvert fall noe som kunne angripe de basillene som forårsaket sykdommen. Der hvor en ikke kunne peke på en årsak, ble antibiotika gitt av begeistrede leger på en eksperimentell måte, det vil si uten noe virkelig grunnlag. Og hva mer er — mange ganger forlangte pasientene det selv. Følgen er blitt en god del uberettiget bruk av antibiotika.
En annen grunn til den overdrevne bruk av antibiotika er uten tvil legenes ønske om å gjøre noe, idet de bare tar disse medikamentenes mulige gode virkninger i betraktning. S. M. Wolfe, som er formann for en gruppe som er opptatt med helsespørsmål, peker på en annen grunn, nemlig den mulighet at legene når de innhenter opplysninger om medikamentene, i altfor høy grad stoler på den stigning i salget som representanter for farmasøytiske bedrifter kan peke på.
Hvorfor et tveegget sverd?
Hvorfor hjelper antibiotika mange mennesker, men ikke alle? Hvorfor viser antibiotika seg så ofte å være et tveegget sverd? Én faktor er pasientens fysiske tilstand. Sterke antibiotika vil sannsynligvis ha kraftige giftvirkninger. Det er leverens og nyrenes oppgave å befri kroppen for giftstoffene. Men hvis leveren er angrepet av en sykdom, eller hvis nyrene ikke virker som de skal, klarer de kanskje ikke å fjerne de giftige restene av de antibiotiske midlene, og resultatet blir at kroppens celler bukker under for giftstoffene, og at pasienten blir syk eller til og med dør.
En enda mer vanlig årsak til komplikasjoner i forbindelse med bruk av antibiotika er allergi eller en eller annen form for overfølsomhet. Hvem som helst kan være allergisk overfor ett eller flere antibiotika, og resultatet kan bli skadevirkninger eller til og med døden. I en rapport om over 1000 livsfarlige reaksjoner ved bruk av antibiotika dreide det seg i de fleste tilfelle om penicillin, og ti prosent av disse reaksjonene hadde dødelig utgang.
Et annet problem er at mikrobene utvikler immunitet overfor medikamentene, det vil si, de blir motstandsdyktige overfor de antibiotiske midlenes bakteriedrepende virkning. Dette har i den senere tid vist seg ved behandlingen av gonoré. I flere år var gonokokken, den bakterien som forårsaker denne sykdommen, svært ømfintlig overfor penicillin, slik at det var praktisk talt sikkert at pasienten ville bli frisk hvis dette antibiotikum ble brukt. Senere har det imidlertid oppstått gonokokkstammer som er motstandsdyktige overfor penicillin, slik at andre, mindre effektive medikamenter nå må brukes.
En annen grunn til at antibiotika kan vise seg å være et tveegget sverd, er at disse midlene dreper alt unntatt visse bakteriestammer, som så vokser og gir opphav til nye sykdommer eller til sykdommer som er mer komplisert. Slike «superinfeksjoner» oppstår på grunn av mikrober som ikke er ømfintlige overfor det antibiotiske midlet, men som er blitt holdt i sjakk av de andre mikrobene i en slags «naturlig» balanse.
I utgaven av 28. juli 1974 sa avisen The Sunday News, som kommer ut i Detroit i Michigan, at legene pekte på at overdreven bruk av det antibiotikum som er mest benyttet, har vært årsak til at det har oppstått en ny, motstandsdyktig form for hjernehinnebetennelse blant barn. Dette antibiotikum er ampicillin, et syntetisk penicillin. Ifølge dr. S. Ross ved barnesykehuset i Washington, D.C., «er ampicillin gjort virkningsløst fordi det er blitt brukt kritikkløst av leger både på og utenfor sykehuset». Ampicillin «var tidligere det antibiotikum som ble brukt ved . . . en alvorlig tarmsykdom. I 1967 støtte en på resistens i fem prosent av [slike] tilfelle. Nå er 95 prosent resistente. . . . Resistensøkningen skremmer . . . oss».
Et eksempel på dette er den virkning enkelte antibiotika kan ha på bakteriefloraen i tarmene, den gagnlige bakteriepopulasjonen i tarmene, som er så viktig for at kroppen skal kunne nyttiggjøre seg mest mulig av maten. Ifølge mange leger kan vedvarende bruk av antibiotika drepe ikke bare skadelige bakterier, men også en god del av bakteriefloraen i tarmene. Av den grunn anbefaler enkelte leger bruk av yoghurt eller lignende melkeprodukter når en person tar antibiotika.
Hva kan du gjøre?
Noen vil kanskje trekke den slutning at alle disse opplysningene bare angår legene, ikke pasientene. Men er det tilfelle? Hvis det er slik at mange leger ikke er tilstrekkelig forsiktige, slik som deres egne talsmenn innrømmer, burde kanskje lekmannen ta det litt mer alvorlig. Det mener tidsskriftet Science Digest for januar 1975. Det sier: «De antimikrobielle medikamenter blir — som gruppe betraktet — misbrukt av legene i sin alminnelighet i den grad at publikum må lære å beskytte seg selv ved å lære om de farer som er forbundet med disse medikamentene, for det er tydelig at legene som gruppe betraktet blåser i det.»
Det som her har vært nevnt, viser tydelig at du bør være meget forsiktig med å bruke antibiotika. Du bør aldri oppfordre din lege til å foreskrive deg antibiotika. Bruk aldri slike midler som er blitt foreskrevet med tanke på andre. Begynn aldri å eksperimentere med slike midler selv. Fortell legen om hvorvidt du har brukt antibiotika tidligere, og om hvorvidt det hadde noen uheldige virkninger. La ham også få vite hvilke andre medikamenter du eventuelt tar. Hvis han foreskriver antibiotika, bør du spørre om du ikke kan få en annen behandling. Hvis det ser ut til å være nødvendig for deg å få antibiotika, bør du nøye følge legens instrukser.
Vi kan best oppsummere det hele ved å sitere fra de «Avsluttende bemerkninger» i dr. Zureks kapittel «Sykdommer framkalt av antibiotika»: «Vi håper at dette tilbakeblikk på uheldige reaksjoner ved bruk av antimikrobielle midler vil skape den rette respekt for disse midlene. Bruken av dem har resultert i mirakler, men også i tragedier. Ingen av dem er fullstendig ufarlige. . . . En vellykket antibiotikaterapi kan bare oppnås ved at en er klar over hvilke muligheter disse medikamentene har, og ved at en hele tiden er klar over de risikomomenter som knytter seg til dem.»