Tysk lege oppmerksom på farene ved å bruke blod

DE FRAMSKRITT som har vært på det legevitenskapelige område, har vanligvis ført til at stadig mer effektive behandlingsmåter er blitt tatt i bruk. Men jo lenger legene benytter blodoverføringer og ser hvilke resultater denne behandlingen gir, jo flere problemer og farer blir de klar over.

Dette ble understreket i en lang artikkel i den tyske avisen Die Welt (9. desember 1974). Det het der:

«’Blod bør betraktes som et farlig legemiddel og bør brukes med samme forsiktighet som for eksempel morfin.’ Med disse sterke ordene avsluttet professor H. Busch, som er leder for avdelingen for transfusjonsmedisin ved Hamburgs universitetsklinikker, den rapport om feil og farer forbundet med blodoverføring som han la fram på nordtyske kirurgers 114. kongress. . . .

Overføring av blod kan medføre uheldige immunitetsreaksjoner, stoffskifteforstyrrelser og smittefare. Et hvilket som helst av disse tre faremomentene kan medføre svært alvorlige resultater, ja, til og med døden. . . . Blod har en immunologisk individualitet som kommer til uttrykk i nedarvede og uforanderlige særtrekk ved blodlegemene og serumet. Rhesusfaktoren og andre blodgruppefaktorer særmerker dessuten hvert enkelt individs blod. Sjeldne antistoffer som ble frambrakt som følge av sensibilisering da fremmed stoff kom inn i kretsløpssystemet, er faktorer som bidro ytterligere til at ulike individers blod er forskjellig.

Når de immunologiske særtrekk ved donorens blod og mottagerens blod er forskjellige, får mottageren uforlikelighetsreaksjoner. Det må derfor foretas grundige serologiske blodprøver av donoren og mottageren.

Det ansvar å avgjøre hvorvidt det er trygt å gi en blodoverføring, hviler når alt kommer til alt, på den legen som fore skriver blodoverføringen. Han er imidlertid bare én av en rekke impliserte. . . . Feil og uaktsomhet og forglemmelser kan aldri utelukkes fullstendig, selv om alle sikkerhetsregler blir vigd den mest omhyggelige oppmerksomhet. Den legen som gir blodoverføring, kan oppdage mulige feil på forhånd ved å foreta den såkalte kryssprøven foruten ved nøye å undersøke alle opptegnelser før blodoverføringen blir gitt.

Ifølge en undersøkelse som omfattet sykehus i Nord-Tyskland, lar det seg imidlertid ikke gjøre å gjennomføre de sikkerhetstiltak i forbindelse med blodoverføringer som er fastsatt av det føderale legeråd, ved hvert eneste sykehus eller i hvert eneste tilfelle. Mangel på personale og stort press på kirurger som har nattjeneste, er først og fremst grunnen til dette. Faren for uheldige immunitetsreaksjoner, som ellers kunne ha vært unngått, er følgelig fremdeles til stede.

Risikoen for stoffskifteforstyrrelser omfatter i virkeligheten en rekke faremomenter som skyldes at det lagrede blodet blir gammelt og brytes ned. . . . For å redusere denne faren blir det i stadig større utstrekning brukt friskt blod ved blodoverføringer. Men da kommer smittefaren inn i bildet, for syfilis som ikke har vært påvist hos donoren, kan overføres ved hjelp av blod som ikke er blitt lagret i de vanlige 72 timene. . . . Det er også en risiko for at mottageren skal bli smittet med hepatitt. . . . Andre sykdommer som kan bli overført ved blodtransfusjoner, er malaria og Cytomegalie-virusinfeksjon, som særlig er farlig for barn.»

Det er følgelig med god grunn at kirurgene mener at en bør vise den største årvåkenhet. Mange dyktige kirurger forskjellige steder i verden velger å benytte framgangsmåter som reduserer blodtapet til et minimum, for derved å unngå at det blir behov for blodoverføring.