Et likevektig syn på dyr
«BILIST dør i et forsøk på å hjelpe skadd hund,» kunne en lese i New York-avisen Daily News for 29. august 1975. En mann fra Long Island stanset bilen sin og gikk ut for å hjelpe en tilskadekommet hund som lå på veien. Han ble imidlertid påkjørt av en annen bil. Hunden ble brakt til et dyrehospital. Den overlevde, men mannen døde.
Det denne mannen gjorde, viser hvor stor medfølelse mange har med dyr. Kanskje du også er slik. Han satte sitt eget liv på spill for å redde et dyrs liv. Var det riktig av ham?
Noen vil svare med et ettertrykkelig nei. Et medlem av en britisk komité som arbeider for å skape større sikkerhet på veiene, kom på et møte inn på den fare som oppstår når bilførere svinger til siden for ikke å kjøre over hunder. Han sa:
«Hvis folk lot seg overtale til å kjøre rett over hunden, om nødvendig, ville en mengde mennesker unngå å bli skadd. . . . Vi er blitt så sentimentale når det gjelder dyr, at en bilfører instinktivt vil svinge unna for ikke å kjøre over et dyr — og kanskje ikke ser at en rekke mennesker står i kø og venter på bussen på fortauet. . . . Fem av 42 ulykker i distriktet i løpet av en måned skyldtes hunder. Det satte blodet mitt i kok.»
Men det var ikke bare hans blod som ble satt i kok. Mange av hans tilhørere ble oppbrakt over hans syn på dyr.
Ja, det er vanlig at diskusjonen blir følelsesladet når det gjelder dyr. Hvordan er det for eksempel med jakt? Noen fordømmer jakt kategorisk som noe brutalt, meningsløst og umenneskelig. Andre mener at det er i orden å drepe et dyr for matens eller for skinnets skyld. Hvilken holdning skal en innta? Hva er et likevektig syn?
Som du sikkert forstår, er det mange ting som må tas i betraktning, og det er derfor nytteløst å komme med et generelt svar. Ikke desto mindre lar det seg gjøre å anta et likevektig syn på dyr. På hvilket grunnlag kan en gjøre det?
Dyrenes Skaper
For å få et likevektig syn på dyr bør vi ikke basere vårt syn på personlige oppfatninger eller ufullkomne menneskers følelser, hvor oppriktige de enn måtte være. Nei, vi bør rette oss etter det syn (og de prinsipper) som blir framholdt av dyrenes Skaper. Han har et fullkomment syn på tingene. — 5 Mos. 32: 4.
Bibelen forteller at da Gud hadde skapt dyrene på landjorden, i havet og i luften, så han «på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». (1 Mos. 1: 20—25, 31) Dyrene er følgelig ’såre gode’ i Guds øyne. De spiller en viktig rolle for kretsløpene på jorden. De er et levende vitnesbyrd om Guds visdom. (SI. 148: 7, 10; Job 12: 7—9) Men hvordan skal vi mennesker behandle dyrene?
Vi kan få en viss forståelse av det ved å se på den lov Gud ga israelittene. Gud krevde at de skulle være barmhjertige og rettferdige når de hadde med dyr å gjøre. En okse og et esel skulle for eksempel ikke gå under samme åk, for da ville det minste dyret lide. (5 Mos. 22: 10) I likhet med menneskene skulle dyrene ha en hviledag, en sabbat. (2 Mos. 23: 12) Munnen skulle ikke bindes til på en okse som tresket korn, men dyret måtte få lov til å spise noe av kornet; det ville være dyreplageri å friste det med mat det ikke fikk spise. (5 Mos. 25: 4) Gud sa dessuten: «Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hardt.» (Ordspr. 12: 10) Det er tydelig at Gud har omsorg for dyrene.
Betyr så dette at menneskene ikke skal drepe dyr, for eksempel at de ikke skal drive jakt for å skaffe seg føde eller for pelsens eller skinnets skyld? Og hva er et likevektig syn når et dyr dør?
Liv og død blant dyrene
Skaperen har gitt både mennesker og dyr livet. Men hvor lenge skulle de fortsette å leve?
Vitenskapsmennene sier at menneskene øyensynlig har mulighet til å leve i det uendelige, og at de ikke forstår hvorfor mennesket dør. Bibelen viser hvorfor. Den sier at Skaperen ga de første mennesker mulighet til å leve evig. Døden kom inn i verden fordi menneskene gjorde opprør mot Gud. (1 Mos. 2: 17; 3: 17—19; Rom. 5: 12) Men hvordan forholder det seg med dyrene? De er ikke i stand til å gjøre bevisst opprør mot Gud. Likevel lever de bare en viss tid og dør så. Det er derfor åpenbart at det aldri har vært Skaperens hensikt at dyrene skal leve evig. For dem er døden noe naturlig. — 2 Pet. 2: 12.
Selv om vi kan føle oss sterkt knyttet til et dyr, er det derfor tydelig at vi ikke bør reagere på samme måte når et dyr dør, som når et menneske dør. Men det er mange som gjør det.
Det finnes for eksempel en rekke gravplasser for dyr. En avis i Toronto forteller at det der i byen finnes et spesielt begravelsesbyrå for dyr. Det begraver dyr i spesielle kister som er kledd med silke. Hva prisen ligger på? Fra 100 dollar for en fugl til bortimot 800 dollar for en hest. New York-bladet Post fortalte at en tidligere amerikansk president hvert år sender en sjekk på 20 dollar til en gravplass hvor hunden hans er begravd.
Men hva synes du vil være et riktig og et likevektig syn i lys av Guds Ord? Ettersom det aldri har vært Skaperens hensikt at dyrene skal leve evig, kan vi spørre: Hvor stor vekt bør en legge på at et dyr dør, og hvor mange penger bør en bruke i den forbindelse? Vi bør merke oss at israelittene i samsvar med Bibelens likevektige syn ikke hadde noen gravplasser for dyr.
Et likevektig syn på jakt
Jakt er et av de mest kontroversielle emner en kan komme inn på når en snakker om dyr. En av de viktigste årsakene til det er at jakten så ofte blir overdrevet. For noen år siden var det for eksempel ti jegere i Tsjekkoslovakia som i løpet av seks dager felte 9359 harer, 7245 rapphøner og 5089 fasaner — til sammen 21 693. Mennene hadde sikkert noen spennende dager, men en slik massenedslaktning får mange til å ta avstand fra jakt.
Mange ganger deltar et stort antall jegere i jakten, og det fører naturligvis til enda større massenedslaktning. I en melding fra Roma datert juni 1975 het det:
«Jegere utstyrt med en lang rekke våpen, fra haglgeværer til nett og snarer, dreper over 200 millioner fugler om året . . . Denne massakren på fugler har antatt slike dimensjoner at den har ført til vidtrekkende forandringer i miljøet. Når millioner av fugler enten blir tilintetgjort eller ikke flyr over Italia, får insekter og skadedyr formere seg uhindret. Dette fører til at bøndene bruker enorme mengder av insektdrepende midler for å beskytte åkrene sine, noe som forstyrrer naturens likevekt. . . . En antar at cirka 7000 mennesker blir drept eller skadd hvert år i Italia som følge av at jegere skyter på hverandre i stedet for på byttet.»
Noen jegere dreper bare for å skaffe seg troféer som de kan montere og stille ut og skryte av. Jakten styrker deres selvfølelse. Andre finner glede i å drepe. Kan det være riktig? Guds lov, som vitner om stor omsorg for dyrene, tillot ikke at mennesker tok livet av dyr for å skaffe seg troféer eller for spenningens skyld. Bibelen fordømmer en av de første som gjorde opprør mot Gud, Nimrod, som tydeligvis drev jakt for sportens skyld og kanskje drepte både mennesker og dyr. Han blir omtalt som «en mektig jeger i opposisjon til Jehova». — 1 Mos. 10: 9, NW.
Når vi leser Bibelen med en fordomsfri innstilling, ser vi ikke desto mindre at Skaperen ikke har noe imot at mennesker dreper et dyr for å skaffe seg mat. Etter vannflommen sa Jehova Gud til Noah, hele menneskeslektens stamfar: «Alt det som rører seg og lever, skal I ha til føde; . . . Men kjøtt med dets sjel i, det er dets blod, skal I ikke ete.» (1 Mos. 9: 3, 4) Betydde dette at Gud hadde forandret syn på dyrene? Nei, for som vi allerede har sett, var det ikke hans hensikt at dyrene skulle leve evig.
Jehova Gud forbød følgelig ikke israelittene å fiske og drive jakt. Men han stilte som en betingelse at jegeren skulle la det drepte dyrets blod renne ut. (1 Kong. 4: 22, 23; 3 Mos. 17: 13, 14) Dette ville hjelpe jegerne til å akte livet høyt og erkjenne at også dyrenes liv (blod) kommer fra Gud. Gud påbød også menneskene å ha aktelse for dyrenes liv ved at han forbød dem å ta livet av en fuglemor samtidig som de tok ungene eller eggene. Moren, som det ville være lettere å fange fordi hun instinktivt ville beskytte ungene, skulle få fly. På den måten ville hun kunne legge flere egg, og det ville ikke være noen fare for at arten skulle dø ut. — 5 Mos. 22: 6, 7.
Bibelen taler, mange ganger om at fugler og fisk ble fanget i nett eller garn. (Ordspr. 1: 17; Hos. 7: 11, 12; Hab. 1: 15) Og Jesus Kristus, som valgte noen fiskere til apostler, tok av og til ledelsen i å fange fisk. — Matt. 17: 27; Joh. 21: 5—13.
Du er kanskje klar over at mange mener at det å drive jakt for fødens skyld bare er berettiget når det ikke er noen annen mat å få tak i. Er det å drive jakt ensbetydende med å ringeakte dyrenes liv når en kan kjøpe mat?
Bibelens beretning om Isak og hans sønner hjelper oss til å vurdere dette spørsmålet. Isaks sønn Esau skaffet til veie mat ved å gå på jakt. (1 Mos. 25: 28) En gang sa Isak til ham: «Gå ut på marken og skyt meg noe vilt, . . . slik som jeg liker det.» Var vilt det eneste kjøttet som det gikk an å få tak i? Nei, for Jakob tilberedte ved denne anledning et velsmakende måltid av to kje. (1 Mos. 27: 1—10) I vår tid vil noen kanskje likeledes foretrekke vilt, selv om de kan få kjøpt annet kjøtt i forretningen. De resonnerer kanskje på denne måten: «Hva er forskjellen på å spise et dyr som er drept av en jeger, og et dyr som er drept av en slakter?» Eller en som går på jakt eller fisker, mener kanskje at han derved skaffer til veie mat samtidig som han kan ta en gledebringende tur gjennom skogen eller sitte og hvile ved en elv.
En som skal drive jakt, må imidlertid være klar over hvilke farer dette kan medføre. En av farene er at han litt etter litt kan få en sterk lyst til å drepe. Hvor mange jegere er det ikke som kanskje har begynt med å drive jakt for fødens skyld, men som så har begynt å finne glede i å drepe og nå viser stor ringeakt for dyrenes liv? Storviltjegeren oberst Charles Askins sa: «Jakt er en herlig last hvis narkotiske middel er like virkningsfullt som den allestedsnærværende [opium-]valmuen.» Kan det ha en slik virkning på deg?
Skinn og pels
Noen driver imidlertid jakt på dyr for skinnets eller pelsens skyld. Er det ensbetydende med å vise grov ringeakt for dyrenes liv å drepe et dyr av en slik grunn? Er det galt?
Én vektig innvending mot den hensynsløse jakten på ville dyr for skinnets skyld er den virkning dette har på dyrebestanden. Før de européiske nybyggerne kom til Nord-Amerika, var for eksempel beverbestanden der på mellom 60 og 100 millioner. Men ved århundreskiftet var beverne nesten blitt utryddet, fordi det var blitt drevet en intens jakt på dem for å dekke etterspørselen etter beverskinnhatter og beverpelser. Og tenk på leopardene og tigrene, som nesten er blitt utryddet fordi det har vært så stor etterspørsel etter deres skinn!
Det er naturligvis ingen unnskyldning for å la dyr bli nærmest utryddet på grunn av moteluner. Da Skaperen ga mennesket herredømme over dyrene, gjorde han ikke det for at de i sin griskhet skulle utslette Guds henders gjerning. (1 Mos. 1: 26) Men krever respekten for dyrenes liv at vi antar det syn at det i alle tilfelle er galt å drepe et dyr for skinnets eller pelsens skyld?
Også i dette tilfellet framholder Bibelen et likevektig syn. Den viser at dyrene skulle tjene menneskene. På et tidlig tidspunkt i menneskenes historie kledde Skaperen det første menneskepar med dyreskinn. (1 Mos. 3: 21) Var det galt av ham å gjøre det? Nei, hvis vi kritiserer Gud for dette, har vi et ulikevektig syn på tingene. Senere, da Skaperen ga instrukser i forbindelse med byggingen av hans helligdom, sa han: «Over dekket skal du gjøre et varetak av rødfargede værskinn og ovenpå det et varetak av takasskinn, [selskinn, NW].» (2 Mos. 26: 14; 39: 34, 43) Bibelen viser likeledes at sanne tilbedere brukte dyreskinn til klesplagg og andre ting. — 3 Mos. 13: 48; Matt. 3: 4; Heb. 11: 37.
Bibelen krever følgelig ikke at de kristne skal unngå klær eller andre nyttegjenstander som er laget av lær eller skinn. Hvis noen foretrekker å la være å bruke dyrenes skinn eller pels på denne måten, er det naturligvis en personlig sak. Et likevektig syn tilsier også at en tenker seg nøye om før en kjøper et plagg eller en ting som er laget av skinnet (eller andre deler) fra et dyr som holder på å bli utryddet.
Beskyttelse av liv og eiendom
Noen ganger kan en bli nødt til å treffe en avgjørelse om hvorvidt en skal drepe et rovdyr eller et skadedyr. Hva er et likevektig syn på dette?
Her må en vurdere hvert enkelt tilfelle for seg og ta de forskjellige kjensgjerninger i betraktning. Ville det for eksempel være å vise ringeakt for dyrenes liv hvis du drepte en kakerlakk eller en rotte som kom inn på kjøkkenet ditt? De fleste ville uten å nøle drepe en slik skapning, fordi den sannsynligvis ville spise eller besmitte maten i huset eller kanskje spre sykdommer. Men hva med en rev eller en ulv som en gang iblant dreper en høne eller en sau?
Også i dette tilfellet gir Skaperen oss veiledning. Selv om Bibelen legger stor vekt på at vi må ha respekt for livet, viser den at når en løve eller en bjørn truet Davids hjord, anså ikke David det for å være ringeakt for dyrenes liv å drepe dem. (1 Sam. 17: 34—36) I et slikt tilfelle har en heller ikke bare valget mellom å drepe et rovdyr og å la et husdyr dø. I Høysangen 2: 15 tales det om å fange rever som truer en vingård. En kunne altså drepe et dyr for å beskytte sin eiendom eller det en skulle ha til føde. Med hensyn til å beskytte livet leser vi at Samson drepte en løve som angrep ham, og at Paulus ristet en giftig orm inn i ilden. (Dom. 14: 5, 6; Ap. gj. 28: 3—6) Den trusel et dyr utgjør, gjør en tydeligvis berettiget til å drepe det. — 2 Mos. 21: 28, 29.
Men en kan komme til å gå til ulikevektige ytterligheter hva dette angår. Bibelen gir oss ikke lov til å utrydde alle rever og bjørner, bare fordi noen av dem kan skape problemer. Fordi pungulven på Tasmania jaget sauer, ble det drevet en intens jakt på den, og den er nå så godt som utryddet. I USA har det vært stor strid i forbindelse med et lignende spørsmål. Mange saueoppdrettere og kvegeiere mener at det er i orden å drepe ulver og prærieulver i stor stil, fordi de truer deres hjorder. På den annen side er det mange økologer og naturverntilhengere som mener at truselen mot sauene og kveget er minimal og ikke gjør det berettiget å utrydde ville dyr som er viktige for «likevekten i naturen». Det som skjedde i deler av Brasil og Argentina, illustrerer hva de mener. Landsbyboerne der utryddet jungelkatter og ugler som de betraktet som rovdyr. Hva førte det til? Husene deres ble invadert av smittebærende rotter.
Ja, saken har mange sider. Det lar seg rett og slett ikke gjøre å fastsette en regel som vil gjelde i alle tilfelle. Men det hjelper absolutt å ha Guds Ords likevektige retningslinjer. De viser at det kan være riktig å drepe dyr for å beskytte menneskers liv og eiendom. Men Bibelen har også høy aktelse for dyrenes liv. Hver enkelt må så treffe en personlig avgjørelse. Andre problemer kan løses på lignende måte.
En skoleelev kan kanskje spørre sine foreldre om hva han skal gjøre hvis det ventes av ham at han skal dissekere et dyr i biologitimen — kanskje en frosk, en gresshoppe, en orm eller et grisefoster. Enkelte steder mener skolemyndighetene at barna kan lære mye av det. En laboratorieassistent sa: «En kan sitte der og følge hver enkelt arterie [i et grisefoster] tilbake til hjertet. Det blir ikke det samme å lese om det i læreboken.» En skoleelev innrømmet at han lærte mye av å dissekere et grisefosters hjerte, men sa om et annet eksperiment: «Jeg syntes det var helt unødvendig å drepe frosken. Én ting jeg har lært, er at livet er svært komplisert — en skal ikke drepe bare for å gjennomføre et formålsløst eksperiment.» En 17 år gammel pike på en annen skole sa: «Læreren sa at dette ville lære oss å verdsette livet, og det syntes jeg var nokså ironisk. Hvordan kan en verdsette livet ved å ta liv?» Hva ville du gjøre i slike situasjoner?
Hvis et slikt problem skulle oppstå, kan foreldrene benytte anledningen til å drøfte Bibelens likevektige syn på dyr med barnet. De kan dessuten drøfte de regler skolen har, og hva barnet kan lære av eksperimentene, og så treffe en avgjørelse, idet de også tar hensyn til barnets samvittighet.
Det er ikke til å komme forbi at det kan oppstå mange spørsmål med hensyn til hvordan en skal se på og behandle dyr, spørsmål som hver enkelt selv må ta stilling til. Vi kan imidlertid være takknemlige for at han som har skapt dyrene, har gitt oss likevektige retningslinjer som vi kan følge.
[Bilder på side 14]
Disse bildene er fra Hartsdale gravplass for hunder. Det har aldri vært Skaperens hensikt at dyrene skulle leve evig. Hvor stor betydning bør en da tillegge et dyrs død?