Bør navnet Jesus vekke «bitre minner»?

PRAKTISK talt alle har hørt om Jesus fra Nasaret. Mange hundre millioner mennesker betrakter ham som det største menneske som noen gang har levd på jorden. Det er imidlertid noen som har et helt annet syn på ham.

Den jødiske religiøse skriftsamling som er kjent som den babyloniske Talmud,a inneholder for eksempel følgende uttalelse: «Påskeaften ble Yeshu [Jesus] hengt. I 40 dager før henrettelsen fant sted, gikk en herold omkring og ropte: ’Han vil bli steinet fordi han har gitt seg av med trolldomskunster og forledet Israel til frafall. La dem som har noe å si til hans fordel, tre fram og gå i forbønn for ham.’ Men ettersom det ikke ble trukket fram noe som var til hans fordel, ble han hengt påskeaften!» — Traktaten Sanhedrin, folioside 43a.

I sin bok The Jewish People and Jesus Christ sier Jakób Jocz: «Navnet ’Jesus’ og symbolet på hans lidelse vekker bitre minner i det jødiske sinn.» Til sine tider har denne bitterhet gått til ytterligheter. Enkelte oppriktige jøder har sagt: «Måtte hans navn og hans minne bli utslettet.»

Selv om ikke alle jøder føler en slik bitterhet overfor Jesus, gjør denne følelsen seg gjeldende også nå i det 20. århundre. La oss se på noen forskjellige grunner til det.

Grunner til bitterhet

● I århundrer har jødene vært utsatt for grusom forfølgelse fra kristenhetens side. Noen av de mest hjerteskjærende beretninger vi finner på historiens blad, handler om korstog da det ble utgytt blod, inkvisisjoner da det ble gjort bruk av tortur, offentlige ydmykelser, tvangsdåp og systematisk utryddelse av millioner av mennesker hvis eneste «forbrytelse» besto i at de var jøder.

● Mange hundre millioner mennesker i kristenheten tilber Jesus som den annen person i en mystisk «treenighet» og betrakter ham som fullt ut jevnbyrdig med den allmektige Gud. De inspirerte hebraiske skrifter sier imidlertid: «Hør, Israel! Herren vår Gud, Herren er én.» (5 Mos. 6: 4) Jødene har ikke funnet de argumenter kristenhetens teologer trekker fram som et bevis for at Gud er både «én» og «tre», særlig overbevisende.

● I mange av kristenhetens kirker finner en bilder av Jesus som kirkegjengerne ærbødig bøyer seg for. Dette virker usmakelig på mennesker som følger det som står i det annet av De ti bud: «Du skal ikke gjøre deg noe utskåret bilde eller noen avbildning av det som er oppe i himmelen, eller av det som er nede på jorden, eller av det som er i vannet nedenfor jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke tjene dem.» — 2 Mos. 20: 4, 5.

● Jesus fra Nasaret hevdet at han var den lenge lovte Messias. Rabbineren H. G. Enelow sier imidlertid: «Det er ikke bare det at Jesus ikke klarte å realisere de forhåpninger som i det jødiske sinn var knyttet til Messias, men de er fortsatt ikke blitt realisert.»

Har du i betraktning av det ovenstående noen gang lurt på hvorfor alle de tusener som ble Jesu etterfølgere i de første sju årene etter at han begynte sin offentlige forkynnelse og undervisning, var kjødelige jøder eller slike som hadde gått over til jødedommen? Hvorfor lyttet de til Jesus?

«Ingen fornuftig jøde kan innta en likegyldig holdning»

Noen vil kanskje mene at spørsmålet om Jesus fra Nasaret og jødene er et spørsmål som ikke lenger har noen betydning, og som det ikke er verdt å diskutere. Rabbineren Enelow trekker imidlertid fram et viktig punkt: «Ingen fornuftig jøde kan innta en likegyldig holdning til den kjensgjerning at en jøde [han sikter her til Jesus] skal ha hatt en så kolossal andel i den religiøse opplæring og rettledning av hele menneskeslekten.» En annen lærd jøde, E. R. Trattner, sier i boken As a Jew Sees Jesus:

«Det er blitt anslått at over 60 000 bøker er blitt skrevet om ham (Jesus). Hans historie er blitt fortalt på 800 språk og dialekter. For meg som jøde er dette noe forbausende, for noe fullt ut tilsvarende har aldri hendt i så stor målestokk i menneskenes historie.»

«To forskjellige temaer»

Det vil her være bra å få oppklart noen misforståelser. Dr. Jocz sier: «Kirkens Kristus . . . har ikke noe til felles med den store Nasaréer. Drøftelsen av den kristne lære og drøftelsen av Jesus fra Nasaret er to forskjellige temaer.» Hvordan kan det være slik?

Hvis du undersøker evangelieberetningene, som ble skrevet av de jødiske skribentene Matteus, Markus, Lukas og Johannes, vil du kanskje bli forbauset. Du vil finne at Jesus ikke noen gang krevde at hans disipler skulle tilbe ham. I stedet for å hevde at han var jevnbyrdig med Gud, sa han: «Jeg [gjør intet] av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg.» (Joh. 8: 28) Jesus sa også: «Faderen [Gud] er større enn jeg.» (Joh. 14: 28) Og da han ble stilt på en hard prøve, ba han til Gud: «Skje ikke min vilje, men din!» — Luk. 22: 42.

Til forskjell fra kristenhetens kirkesamfunn oppmuntret hverken Jesus eller noen av dem som skrev «Det nye testamente», til bruk av bilder i tilbedelsen. Vi leser i stedet: «Fly fra avgudsdyrkelsen!» «Vokt eder for avgudene!» (1 Kor. 10: 14; 1 Joh. 5: 21) Og i stedet for å oppmuntre sine etterfølgere til å behandle sine medmennesker på en dårlig måte sa Jesus i Bergprekenen: «Elsk eders fiender, . . . og be for dem som forfølger eder, for at I kan bli eders himmelske Faders barn; for han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.» — Matt. 5: 44, 45.

Det jødiske oppslagsverket The Jewish Encyclopedia sier angående Jesu lære: «På mange måter inntok han en typisk jødisk holdning, selv når det gjaldt påbud som vanligvis blir betraktet som tegn på jødisk trangsynthet. Det ser ut til at Jesus forkynte regelmessig i synagogen, noe han aldri ville ha fått lov til hvis det han lærte, var blitt betraktet som noe som var svært forskjellig fra fariseernes gjengse oppfatninger.»

Mange av de hindringer som har vakt bitre følelser overfor Jesus fra Nasaret hos jødene, eksisterte således ikke i det første århundre. Jødene den gangen var faktisk villige til å lytte til ham. Hvorfor var de det?

[Fotnote]