Sang var min store interesse
JEG var glad og oppstemt og nokså nervøs. Tiden var inne til at jeg skulle gi en konsert i et nasjonalgalleri i Øst-Europa. Alle entertainere er nervøse når de skal opptre. Selv erfarne kunstnere er det, og det var ikke noe nytt for meg å oppleve dette. Men hvorfor var jeg også spesielt lykkelig ved denne anledningen? Det var fordi min sønn, som nå var ferdig utdannet pianist, for første gang skulle akkompagnere meg, og vi ønsket begge å yte vårt beste.
Til fastsatt tid var vi på scenen, og en direktør for galleriet introduserte meg og min sønn. Over rampelyset kunne jeg tydelig se tilhørerne i den godt opplyste salen. Jeg visste at det blant dem var professorer som var knyttet til galleriet, og andre personer som hadde god kjennskap til musikk. De forsto tysk, det språket jeg sang på, og de kunne derfor oppfatte både teksten og musikken. Alle hadde hele sin oppmerksomhet rettet mot oss.
Jeg begynte med utvalgte stykker av Brahms og sang deretter noe av Schubert og Mozart. Min sønn og jeg spilte og sang utmerket sammen. Så snart jeg følte at vi hadde fått kontakt med tilhørerne, forsvant nervøsiteten. Etter hvert stykke klappet forsamlingen begeistret. Da konserten var slutt, var applausen enda større, og vi måtte gi flere ekstranummer. Bak scenen kom mange og gratulerte med suksessen.
Dette var for ti år siden. Likevel står denne konserten for meg som et høydepunkt i min 15 år lange profesjonelle sangkarriere. En senere konsert, som ble holdt i Washington, D.C. i juli 1971, tenker jeg også tilbake på med stor glede. Der som andre steder fant jeg musikkelskere som nyter musikken og sangerinnens evne til å tolke den på rette måte, selv om de kanskje ikke forstår det språk teksten er skrevet på.
Som lyrisk sopran har jeg spesialisert meg på å synge operetter og utvalgte klassiske stykker. Dette er meget anstrengende for stemmen og krever stor teknisk dyktighet og mange års forberedelse. Sang har imidlertid alltid vært min store interesse, og den har gitt meg stor lykke og glede.
Min tidligste barndom tilbrakte jeg i den sørlige delen av Tyskland, i nærheten av byen Strasbourg i Frankrike. Så langt tilbake jeg kan huske, har jeg likt å synge. Jeg sang alltid. Min mor forsto at jeg hadde en god naturstemme, og oppmuntret meg. Det samme gjorde mine venner. Da jeg var 12 år gammel, sang jeg i skolekoret og i kirkekoret. Jeg var også med og sang i skoleprogrammer og i julespill.
Omfattende undervisning
Min første lærer var madame Mischkin fra operaen i Paris. Jeg begynte å ta timer i 1946 og i halvannet år reiste jeg to ganger i uken til Strasbourg for å studere under hennes ledelse. Vi elever måtte lære mange nye ting, og noe av det viktigste var å lære å puste riktig. Vi måtte lære å puste ved hjelp av mellomgulvet, slik at vi kunne kontrollere pusten og bruke den på beste måte når vi skulle frambringe toner.
Madame Mischkin pleide å minne oss om hvor nydelig en hund som løper på veien, koordinerer sitt åndedrett med sine bevegelser, idet den puster ved hjelp av mellomgulvet. Det var meget vanskelig å lære dette. Vi trodde at nå kunne vi det, men oppdaget så senere at vi likevel ikke hadde oppnådd full kontroll over åndedrettet. Når en har fått den rette kontroll over pusten, er en i stand til å synge på alle forskjellige måter, for eksempel stakkato: «Ha! Ha! Ha! Ha! Ha!» Det krever to-tre års øvelse å lære å synge med den rette teknikk.
Vi hadde mange timer hvor vi sang til pianoakkompagnement for å lære å bruke det vi kalte hodestemmen. Det er den stemmen folk vanligvis bruker, men som undertiden synes å komme mer fra bakhodet eller fra nesen enn fra munnen. Det er denne hodestemmen som, når den blir rett oppøvd, gir stemmen bærekraft, slik at den med letthet kan høres i store konsertsaler og operahus uten forsterkeranlegg. Etter hvert som vi gjorde framskritt, fikk vi i oppdrag å synge i madame Mischkins hjem for hennes gjester. Dette ga oss erfaring og selvtillit.
Vi måtte lære å synge i alle slags stillinger: Stående, sittende, bukkende, og til og med liggende. I en opera synger den døende heltinnen sin siste ane mens hun ligger på scenen.
I 1948 begynte jeg å studere under ledelse av professor Salvatore Salvati ved Mannheim konservatorium i Vest-Tyskland. Dette var en videregående undervisning. Det ble spesielt lagt vekt på å finne ut om vi var i stand til å huske toner. Dette er meget viktig når en skal synge. Jeg hadde «øre» for musikk, og det var lett for meg å lære melodien eller musikken. Det var vanskeligere for meg å lære teksten.
I løpet av det halvannet år jeg studerte hos professor Salvati, gjorde jeg større framskritt. For å forbedre teknikken og kontakten med tilhørerne sang jeg ofte i skolens auditorium for venner og medelever. Så begynte jeg å opptre offentlig.
I 1951 giftet jeg meg. Min mann satte også pris på musikk og på stemmen min. Han oppmuntret meg derfor til å fortsette å synge og søke videre utdannelse med tanke på å bli profesjonell sangerinne. Jeg var ivrig etter å gjøre dette og var snart sterkt opptatt av å skolere min naturlige sangstemme ytterligere.
Profesjonell status
Min neste lærer var professor Hans Emge, som underviste i Køln, Düsseldorf og Karlsruhe. Han hjalp meg til å oppnå profesjonell status. Han lærte meg å lytte til stemmen min mens jeg sang, og til å analysere den. Jeg lærte å synge både forte og pianissimo, meget sterkt og meget dempet.
Å synge forte er ikke så vanskelig for den som har lært teknikken, men å synge pianissimo er virkelig vanskelig. En må kunne synge meget dempet og likevel ha resonans, slik at stemmen kan høres over hele konsertsalen. For å lære å mestre dette ble øvelsene mer og mer innviklede og vanskelige.
Blant de utvalgte stykker vi sang, hørte stykker av Mozart til de mest krevende. Den som kan synge Mozart godt, har nådd et høydepunkt i sin karriere. En gang trodde jeg at jeg aldri ville kunne klare det. Men jeg fortsatte å øve meg. Når ikke professor Emge kunne høre meg personlig, gjorde jeg opptak og sendte dem til ham for at han skulle kritisere dem og komme med forslag. Da det hadde gått omkring seks år, fikk jeg til slutt mitt eksamensbevis.
Jeg studerte ytterligere tre år i Øst-Europa. Min stemmekontroll og alminnelige sangteknikk fikk derved den siste finpuss. En høyst begavet romansk komponist ga meg uhyre vanskelige dramatiske øvelser for at jeg skulle få mest mulig ut av stemmen min. Jeg hadde alltid sunget lyriske sanger, men nå lærte jeg også dramatisk sangkunst. Disse øvelsene krevde at jeg sang dramatiske aner, for eksempel grevinnens arie i Figaros bryllup og utvalgte stykker av Verdi. Professoren lot meg synge disse stykkene inntil han var fornøyd. Til slutt oppnådde jeg profesjonell status som lyrisk, dramatisk sopran og fikk vitnesbyrd som viste at jeg var kvalifisert til å undervise i stemmebruk.
Min sangkarriere
I de årene jeg tok undervisning og sang profesjonelt, flyttet vi på grunn av min manns arbeid mye omkring fra land til land. Vi oppholdt oss sjelden mer enn tre år i hvert land. Jeg sluttet meg ikke til noen operagruppe og skrev ikke kontrakter for lengre tidsperioder, men konsentrerte meg om å gi konserter hvor jeg vanligvis var den eneste som sang. Ettersom jeg ikke var interessert i å oppnå stor rikdom, ga jeg de fleste av mine offentlige konserter i forbindelse med veldedige formål. Inngangspengene ble gitt til en eller annen organisasjon som drev veldedighet, og det ga meg stor tilfredshet å kunne yte mitt bidrag til et verdig formål på denne måten.
Selv om jeg var protestant, var jeg lite interessert i kirken eller i religion. Jeg hadde ikke mye kjennskap til Bibelen, men følte meg likevel på en måte knyttet til Gud på grunn av den innflytelse min mor og min musikk øvde på meg. De komposisjoner jeg spesialiserte meg på å synge, var skrevet av menn med sterke religiøse følelser. Av dem hadde jeg lært at Guds navn er Jehova. Franz Schubert har for eksempel komponert en sang som heter «Jehova er stor». Schumann brukte også Jehovas navn i «Belsasar», og det samme gjorde Stradella i «Pietá, Signore!» Jeg sang disse sangene og hadde derfor lært dette om Gud.
Jeg levde et komfortabelt liv, men var likevel bekymret over den fattigdom og de vanskelige forhold mange levde under, noe jeg særlig fikk se mens vi bodde i Afrika. Det var imidlertid noe annet som bekymret meg enda mer. Jeg kunne ikke forsone meg med tanken på at døden for alltid skulle gjøre slutt på vårt liv på jorden. Jeg var så glad i det liv jeg levde sammen med mine venner og min familie, og jeg følte at det var urettferdig at vi så snart skulle bli berøvet alt dette.
Jeg blir gjort kjent med et bedre liv
Jeg hadde ikke mye kjennskap til Jehovas vitner, selv om jeg hadde hørt om dem mens jeg bodde i Tyskland. En dag i 1960, da jeg bodde i Ceylon, som nå heter Sri Lanka, fikk jeg imidlertid besøk av Jehovas vitner. Selv om jeg på det tidspunkt hadde en nokså begrenset kjennskap til engelsk, likte jeg det de fortalte. De forklarte at døden ikke nødvendigvis behøver å bety slutten på vårt liv her på jorden, for det er Guds uforanderlige hensikt at menneskene skal leve for evig i et jordisk paradis.
Dette var noe som virkelig appellerte til meg. Det virket så fornuftig at det var Jehova Guds hensikt at det skulle bo rettferdige mennesker på jorden, for sier ikke Bibelen at Gud skapte de to første mennesker fullkomne og satte dem i et jordisk paradis? Hvor lykkelig jeg ble da vitnene fortalte meg at paradiset skulle bli gjenopprettet! De leste for meg det som står i den bibelske boken Åpenbaringen, kapittel 21, versene 3 og 4:
«Jeg hørte en høy røst fra tronen si: Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud; og han skal tørke bort hver tåre av deres øyne, og døden skal ikke være mer, og ikke sorg og ikke skrik og ikke pine skal være mer; for de første ting er veket bort.»
Disse ordene er ikke til å misforstå. De viser at her på jorden, hvor så mange tårer er blitt felt på grunn av sykdom og død, skal det bli gjort slutt på slike sørgelige ting. Jeg frydet meg over å få kjennskap til at Bibelen holder fram løftet om evig liv her på jorden. Som Salme 37: 29 sier: «De rettferdige skal arve landet [jorden, NW] og bo i det evinnelig.» Etter hvert vokste mitt håp om at jeg kunne få være blant dem som får leve evig på en paradisisk jord.
Endelig begynner jeg å leve for Guds nye ordning
Joyce, det Jehovas vitne som hadde besøkt meg, begynte å studere Bibelen med meg ved hjelp av boken Fra det tapte paradis til det gjenvunne paradis. Da min mann også begynte å vise interesse, ble Joyces mann med henne på studiet. Den nidkjærhet og oppriktighet disse vitnene la for dagen, gjorde dypt inntrykk på både min mann og meg. De brukte en liten motorsykkel i sitt arbeid, og selv ikke i regntiden, når det høljet ned, ble de hjemme. Vi gjorde visse framskritt i våre studier, men så måtte vi reise, fordi min mann ble forflyttet til Norge.
Her fant jeg fram til Jehovas vitner ved hjelp av telefonkatalogen. Men vi hadde igjen problemer med språket og tok derfor et tre måneders kurs og lærte å lese og snakke norsk. Også i Norge ble vi kjent med et ektepar som var Jehovas vitner, og som kom og hentet meg til møtene, også når temperaturen var nede i minus 30 grader celsius. Min mann var imidlertid så opptatt i sitt arbeid at han ikke ble med oss, og han forsøkte til og med å hindre meg i å gå.
Hans holdning begynte å påvirke meg. Jeg begynte dessuten å bli altfor interessert i min karriere. Jeg likte å være med på alt det jeg opplevde under våre reiser til mange land og gi konserter i mange av verdens hovedsteder, deriblant Washington, D.C., Addis Ababa, Colombo, Oslo og så videre. I en rekke år hadde jeg derfor liten kontakt med Jehovas vitner. Men hele denne tiden hadde jeg fortsatt de bibelske løftene om et bedre liv i Guds nye tingenes ordning i tankene.
I 1970 flyttet vi til De forente stater, og jeg ble gode venner med en kvinne som snakket flytende tysk. Omtrent på den tiden begynte hun å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner, og jeg ble med på studiet. Jeg begynte derfor igjen å gå på Jehovas vitners møter, denne gangen i Kensington i Maryland.
Jeg forsto nå at hvis jeg virkelig ønsket å få leve i Guds nye ordning, måtte jeg vise det ved å sette tjenesten for Gud på førsteplassen i mitt liv, også foran min store interesse for sang. Jeg begynte å gjøre det. De kristne eldste ga meg god veiledning med hensyn til å foreta et skjønnsomt utvalg av sanger når jeg skulle gi konserter. Jeg sluttet å synge sanger som inneholdt falske religiøse læresetninger, eller som var nasjonalistiske. I februar 1973 ble jeg endelig døpt av Jehovas vitner som et symbol på min innvielse til å tjene Jehova Gud.
I juni 1973 flyttet min mann og jeg til Trinidad, og sammen med nesten 3000 medkristne vitner der har jeg fortsatt å tjene Jehova. Med full tillit til hans løfter ser jeg fram til å kunne fortsette å tjene ham for alltid. Og det er mitt store håp at både min mann og min sønn vil komme til å verdsette Bibelens sannhet i en slik grad at de også innvier seg og begynner å tjene vår kjærlige Skaper. — Innsendt.