Kan verden forandres?

DET er mange som mener at det er mulig å skape en bedre verden. Tidligere var mange ungdommer ivrige etter å forsøke å gjøre det. I 1960-årene var det for eksempel vanlig at unge mennesker skapte overskrifter i avisene ved sine bestrebelser for å forbedre systemet. Tusener av dem protesterte en masse mot det de betraktet som et rasistisk, lovløst og grusomt samfunn. Men i den senere tid har så å si alle slike bestrebelser for å forandre systemet opphørt.

Da den korrupte handlemåte som noen av verdens mektigste menn hadde fulgt, ble avslørt for et par år siden, var det nesten ingen unge som ga uttrykk for noen forargelse. Dette var en oppsiktsvekkende taushet i betraktning av de bestrebelser for å forbedre forholdene som de unge gjorde seg bare noen få år tidligere. Hvorfor var det slik?

I sin bok The Conspiracy of the Young uttaler lærerne Paul Lauter og Florence Howe seg om hva det er som har forårsaket den endrede holdning hos de unge i den senere tid. De sier: «Det eksisterte en grunnleggende tro [for noen år siden] — den kan kanskje kalles en borgerlig optimisme — som gikk ut på at institusjonene kunne forandres . . . Men krigen [i Vietnam] endret alt dette.»

De store bestrebelser de unge gjorde seg i 1960-årene for å forbedre systemet, stilte dem overfor harde realiteter. De ble klar over noe som de ikke hadde vært klar over tidligere, noe som mange eldre ønsker å lukke øynene for. Hva er det? Verden er i bunn og grunn fullstendig fordervet og har hele tiden vært det. En av 1960-årenes aktivister pekte på dette forholdet da han nylig skrev i New York-bladet Times Magazine: «Vi hadde med rette trukket den slutning at vi levde i et system som var råttent, korrupt og moralsk fordervet, og som drev en hensynsløs rovdrift. Vi forsto bare ikke at dette betydde at verden fortsatte slik den alltid hadde gjort.»

Hvilken konklusjon har så mange unge kommet til? De har kommet til at de ikke kan gjøre noe for å endre det forderv som eksisterer; verden er helt igjennom råtten, og dette innbefatter dens politikk og handelsvirksomhet og dens religionssamfunn. Den kan ikke gjøres til en bedre verden. En annen av 1960-årenes unge aktivister skrev angående de bestrebelser han hadde gjort seg for å forbedre verden: «Det jeg opplevde, fikk meg til å føle at det ikke lot seg gjøre å reformere systemet. Jeg ga opp — ’et, drikk og vær glad’ ble min filosofi.» Å dømme etter det vi ser, er det millioner av andre ungdommer som har inntatt den samme holdning.

«Det er det som er problemet med mange unge i dag,» sier enkelte eldre mennesker. «De er så negative og pessimistiske.» Men unge mennesker vil sannsynligvis svare: «Vi er ikke negative; vi er bare realistiske.» Og et økende antall mennesker som har tenkt over forholdene, er i virkeligheten enige i dette. I en oppsummering av Romaklubbens annen rapport, som het «Menneskeheten ved et vendepunkt», og som ble gjort kjent vidt og bredt, het det for eksempel: «Vi holder en skjebnesvanger kurs. . . . Menneskene har små sjanser.»

Professorene Dennis C. Pirages og Paul R. Ehrlich forutser en verdenskatastrofe og sier i avslutningen i sin bok Ark II: «Det som skjer og det som har skjedd i De forente stater og rundt omkring i verden, er karakteristisk for et nært forestående og omfattende sammenbrudd i den industrielle ordning. Vi er nå rammet av en stor tragedie som er felles for alle; hvert menneske, hver familie og hvert land kjemper for å holde seg i teten, mens hele systemet befinner seg på sammenbruddets rand.»

De fleste eldre mennesker vil imidlertid si at det er den eneste verden vi har, selv om de kan være enige i at verden er i en dårlig forfatning. Derfor, sier de, bør vi alle gjøre hva vi kan for å redde den, for å forbedre den, i stedet for å gi opp og forberede oss på dens sammenbrudd. Men de unge i dag betrakter stort sett slike bestrebelser for å forbedre verden som spill av tid, som forsøk på å tømme havet ved hjelp av et fingerbøl.

Har unge mennesker med en slik oppfatning rett? Er situasjonen håpløs? Er det fornuftig å godta filosofien: «Et, drikk og vær glad, for i morgen dør vi»?

Finnes det noen framtid?

På grunn av de tilsynelatende håpløse forhold i verden begynte mange unge å leve utelukkende for å tilfredsstille sine kjødelige lyster. Men mange av dem oppdaget snart at dette ikke ga dem noen virkelig glede eller lykke. Tvert imot — det førte ofte til sorger og skuffelser. En av de ting som viser dette, er den voldsomme stigningen i antallet av selvmord blant unge mennesker. I De forente stater økte for eksempel antallet av selvmord blant unge mellom 15 og 24 år med hele 250 prosent fra 1955 til 1975.

«Hva er så løsningen? Hvor vil dere hen?» spør den unge leseren kanskje. «Har dere tenkt å fortelle oss at vi bare skal være snille og leve i samsvar med den ’gylne regel’, og at dette vil løse våre problemer og gjøre oss lykkelige? Forsøker dere å si at dette vil gjøre verden bedre, og at alle de forferdelige katastrofer som er blitt forutsagt, derved vil bli avverget?»

Nei, vi forsøker ikke på noen måte å si dette. Selv om du begynner å leve et såkalt moralsk godt liv, vil det sannsynligvis ha liten, om i det hele tatt noen, innvirkning på den kurs verden følger. Jesus Kristus levde et eksemplarisk liv på jorden, men det har ikke forbedret verden. Det lyktes heller ikke Jesu første disipler å forbedre verden. Men det ventet de heller ikke, og de forsøkte heller ikke å gjøre det. Er du overrasket over dette?

Når vi ser på det Jesus og hans disipler lærte om denne verden, er vi ikke overrasket. Jesus var klar over at hele denne verdensordning er fordervet, og at den er uforbederlig. Han pekte derfor på den eneste realistiske løsningen og framholdt at hele denne ordningen må bli ødelagt. Han sammenlignet denne ødeleggelsen med det som skjedde på Noahs tid, og sa:

«Som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» — Matt. 24: 37—39.

Jesu disipler var sterkt interessert i det han lærte angående dette. De hadde nettopp stilt ham dette spørsmålet: «Hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?» (Matt. 24: 3, NW) De godtok Jesu lære om enden på denne tingenes ordning, og en av dem skrev senere: «Verden forgår og dens lyst; men den som gjør Guds vilje, blir til evig tid.» — 1 Joh. 2: 17.

Kanskje du lurer på om enden på den verden som Kristus og hans disipler snakket om, er nær. Det er interessant å se hva Jesus svarte sine disipler da de spurte ham om hva som skulle være «tegnet» på avslutningen på tingenes ordning. Hans svar er gjengitt i Bibelen, hovedsakelig i Matteus, kapittel 24, Markus, kapittel 13, og Lukas, kapittel 21.

Jesus ga dem et ’tegn’ som var sammensatt av flere forskjellige trekk. Alle disse forskjellige begivenhetene, sa han, ville inntreffe like før den verdensomfattende ødeleggelsen. Og det som er bemerkelsesverdig, er at nettopp de ting han forutsa, inntreffer nå over hele verden. Ifølge Jesu profeti betyr dette at ødeleggelsen av denne tingenes ordning er nær.

«Hvis det er sant,» sier du kanskje, «hvorfor ikke da forsøke å få alt det en kan ut av livet før det snart er slutt? Hvilken framtid vil det da være?»

Poenget er at enden på denne verdensordning vil åpne veien for en lys framtid, en framtid som vil overgå alt vi kan forestille oss. Grunnen til dette er at enden på denne fordervede tingenes ordning ikke vil bety enden på alt liv på jorden. Ifølge det bibelske løftet som er sitert ovenfor, vil det være slik at «den som gjør Guds vilje, blir til evig tid». Det liv menneskene vil oppnå på jorden til den tid, vil være av høyeste kvalitet. Dette kan vi være sikker på, for Bibelen sier om Skaperen: «Du opplater din hånd og metter alt levende med velbehag.» — Sl. 145: 16.

Noen vil kanskje si: «Dette høres ut som ønsketenkning.» Men det er mer enn det. Vi har gode grunner for å være optimistiske med hensyn til mulighetene for å oppnå en varig, lykkelig framtid i en bedre verden. Les videre og bli klar over hvorfor vi sier dette.

[Ramme på side 6]

FRYKT FOR FRAMTIDEN

Mange frykter et nær forestående sammenbrudd og treffer forberedelser for å redde seg selv. Bladet Time for 4. august 1975 forteller om en slik plan: «Å vente på Harmageddon er på en uhyggelig måte blitt noe av det som opptar tankene mer enn noe annet i vår tid. . . . En gruppe nybrottsmenn i California har stiftet noe som kalles Scott Meadows Club — et fruktbart område på cirka 2850 mål i Sierra-ørkenen i Siskiyou County i den nordlige delen av California. Dette området har de satt til side som sitt hemmelige tilfluktssted når sivilisasjonen slik vi kjenner den, har gått i oppløsning.»