De mishandler sine små barn — hvorfor?
«DET er som å lese en lærebok for torturister i en konsentrasjonsleir eller for eksperter på menneskelig fornedrelse.» Hva var det han som skrev dette, siktet til?
Han siktet til barnemishandling. Avisene kan fortelle at barnemishandling nå griper om seg som en farsott i store deler av verden.
Hvor alvorlig er dette problemet? «BARNEMISHANDLING — HVER DAG DØR TO BARN PÅ GRUNN AV DENNE ’SYKDOMMEN’» het det i en overskrift i tidsskriftet American Medical News for 21. april 1975. En måned senere skrev The Journal of Legal Medicine: «Barnemishandling er kanskje den hyppigste årsak til barnedødelighet i dag. Ifølge én referent er det flere barn som dør på grunn av mishandling, enn det er som dør på grunn av ulykker og smittsomme sykdommer.»
I slutten av 1975 het det i en melding fra United Press International: «Over en million amerikanske barn blir utsatt for fysisk mishandling eller blir forsømt hvert år.» Meldingen kommenterte opplysninger som var blitt gitt av Douglas Besharov, en representant for det amerikanske departement for helse, undervisning og velferd, og sa videre: «Forsiktig anslått, sa han, er det hvert år 2000 barn som dør som følge av forhold som skyldes mishandling eller forsømmelse.» Det er ting som tyder på at de barna som blir mishandlet, som oftest er under fem år og ofte under ett år gamle.
Rystende grusomhet mot barn
Rapportene om barnemishandling er hjerteskjærende. En politirapport fra Bronx i New York fortalte at en mann utsatte fire små barn for følgende behandling:
● Smurte sirup på knærne deres og tvang dem til å krabbe fort fram og tilbake over et gulv som han hadde strødd ris på.
● Tok klærne av barna og anbrakte dem på hyller i et 2,1 meter høyt metallskap; helte så varm voks fra stearinlys på baken deres og låste dem inne i skapet i en time eller lenger.
● Da han ble vekt av støy fra den sju år gamle gutten, dyttet han gutten inn i stekeovnen, lukket døren og satte på varmen. Gutten ble reddet da moren stormet inn i rommet og befridde ham.
En 18 måneder gammel gutt ble funnet hengende i en plante på kanten av et 91 meter høyt stup over frådende bølger. Han var blitt hengt opp der og forlatt. I boken Children Are People Too sier Virginia Coigney: «Foreldre har hogd av små hender og brent, lemlestet, slått, sultet, lenket, fengslet og myrdet sine barn.» Foruten at små barn lider fysisk overlast, blir de ofte utskjelt og utsatt for følelsesmessig og seksuell mishandling.
Hva slags mennesker er foreldre og andre voksne som behandler barn på en slik grusom måte? Er de hovedsakelig mentalt tilbakestående, mennesker med dårlig økonomi eller representanter for andre uheldige kategorier?
«Ingen stereotyp beskrivelse»
Barnemishandling forekommer i virkeligheten på tvers av alle rasemessige, økonomiske og sosiale skillelinjer. «Det finnes . . . ingen stereotyp beskrivelse av foreldre som mishandler sine barn,» sier Virginia Coigney. «Hvis problemet blir studert i Baltimore, vil flere foreldre være negrer; hvis det blir studert i Salt Lake City, vil de være hvite. De rasemessige faktorer avhenger av sammensetningen av den gruppen som blir studert.» Den samme forfatterinnen fortsetter:
«Barnemishandling skyldes sjelden at foreldrene misliker eller hater barn. De fleste eksperter er enige om at foreldrene elsker det barnet de mishandler — hvis ikke det spesielle barnet, så andre barn. Det er bevist at barnemishandleren ønsker å opptre annerledes, og i de aller fleste tilfelle er det mishandleren som gjør de rette myndigheter oppmerksom på sine handlinger, tydeligvis i håp om å beskytte barnet mot sin [morens eller farens] sykdom. Og det er sykdom det er. Barnemishandling er blitt omtalt som en kronisk sykdom med akutte traumatiske og stadig tilbakevendende episoder.»
Hva er det som framkaller en slik «sykdom»? Hva kan en gjøre for å unngå at den får herredømme over en?
Ukontrollert vrede — hvorfor?
Det er blitt nedlagt et stort forskningsarbeid i et forsøk på å finne årsakene til barnemishandlingen. Én faktor går igjen i nesten hvert eneste tilfelle. Hvilken faktor er det? Ifølge et intervju med dr. C. Henry Kempe, en ekspert på tilfelle av barnemishandling, er det over 90 prosent av de foreldre som mishandler sine barn, som gjør det som et utslag av ukontrollert vrede. Hva er det som framkaller en slik vrede?
Vreden er ofte et resultat av at det oppstår situasjoner som foreldrene, eller i hvert fall en av dem, ikke er forberedt på. Denne nye situasjonen er dessverre ofte den som oppstår når det første barnet kommer til verden. «Mange unge piker har ingen anelse om hva det vil si å ta seg av et barn,» sier dr. Jane Gray, en av dr. Kempes medarbeidere. «Ingen har fortalt dem at de må skifte bleier, stille feber, tørke opp mat som er sølt på gulvet, og stå opp midt på natten.» Noen foreldre fryder seg over å stelle et hjelpeløst lite spebarn, men blir fortvilt og rasende når barnet begynner å gå, klatrer ut av lekegrinden og ’er borti alt mulig’. Andre finner seg vel til rette med større barn, men orker ikke å ha med spebarn å gjøre.
En faktor som i høy grad bidrar til barnemishandling, er bylivet. Overbefolkede byer med luft-, vann- og støyforurensning skaper et stress og en spenning som mange voksne ikke makter å takle. Altfor ofte lar de sin vrede gå ut over hjelpeløse barn.
En artikkel i Detroit-avisen News pekte på en annen faktor: «Ekspertene er foruroliget over å konstatere at den kraftige økningen i antall tilfelle av barnemishandling i storbyen Detroit kan være et biprodukt av den økende arbeidsledigheten der.» Arbeidsledige fedre plages ikke bare av følelsen av å være unyttige, men er også sammen med sine barn i lengre perioder hver dag, mens de før, da de hadde arbeid, bare tilbrakte et par timer om dagen sammen med barna. De blir ofte rådville overfor barn som skriker og spreller og er i bevegelse hele tiden.
Barnemishandlingen har imidlertid vanligvis røtter som skriver seg fra et dypere og mer personlig plan. Hvordan det?
Foreldrene føler seg «ikke godkjent»
Foreldre som mishandler sine barn, bør betrakte seg selv. De stiller nemlig ofte urealistiske forventninger til barna. Hvorfor? Carole Bowdry, som har utført mye forskning på dette området i Dallas i Texas, sa: «Mange foreldre som mishandler sine barn, har liten selvaktelse og har fått følelsen av at de ’ikke er godkjent’, at de ikke på noen måte kunne innfri sine foreldres forventninger. Dette førte til at da de selv ble voksne og fikk sine egne barn, begynte de å forestille seg at de var godkjent, ved å si til barna: ’Dere er ikke godkjent, men jeg er det.’»
Disse foreldrene, som er underernært på kjærlighet og selv ble mishandlet som barn, venter ofte det umulige av sine barn. Forfatteren Edward Edelson sier i en kommentar til en undersøkelse som ble ledet av dr. Kempe:
«Det er tydelig at ikke to tilfelle er like. Men dr. Kempes gruppe oppdaget at én faktor som gjør seg gjeldende i nesten hvert eneste tilfelle, er at et mishandlet barn med tiden vil mishandle sine egne barn. Ettersom de er blitt avvist av sine foreldre og er overbevist om sin egen utilstrekkelighet, har de vanskelig for å etablere et normalt forhold til andre og venter svært mye av sine barn. Disse forventningene blir aldri innfridd, for ikke noe normalt barn kan være et slikt fullkomment vesen som disse foreldrene vil ha det til. Og så blir barnet slått, og sirkelen er i gang igjen.»
En undersøkelse som ble foretatt i staten Massachusetts, viste omtrent det samme. Undersøkelsen omfattet 115 familier med 180 barn som var blitt mishandlet. Den viste at i ni av ti tilfelle har de som mishandler barn, «alvorlige sosiale problemer». De holder seg som oftest for seg selv og har liten eller ingen omgang med grupper. Mange slike foreldre prøver å dekke omtrent hele sitt behov for kameratskap og hengivenhet hos et barn (eller flere barn). De betrakter barna som «små voksne» og forlanger at de skal vise en hengivenhet, aktiv interesse og selvkontroll som kjennetegner voksne. Små barn kan naturligvis ikke innfri slike forventninger. Foreldrene betrakter imidlertid dette som forsettlig ulydighet og straffer barna deretter.
Virkninger av den «nye moral»
Synet på kjønnsmoralen har gjennomgått en radikal forandring i de senere år. Mange menn og kvinner i vår tid skifter seksualpartner til stadighet. Uansett hvordan du ser på dette, vil vi spørre: Visste du at denne holdningen har bidratt til å øke mishandlingen av barn? På hvilken måte?
Dr. Peggy Ferry, en barnenevrolog ved det medisinske fakultet ved University of Oregon, sier: «Morens nye kjæreste blir ofte rasende på det lille, irritable barnet. Barnet minner ham kanskje om morens tidligere elsker, eller det kan være at det forstyrrer parets ferieplaner.» Det var en slik «kjæreste» som hadde uttenkt de torturmetoder som ble omtalt i begynnelsen av artikkelen.
Meldingene om at hjelpeløse barn blir skamslått, torturert og myrdet, er virkelig tragiske. Vi har nå sett på noen av de viktigste årsaker til at barn blir mishandlet. Hvordan kan de voksne gå til angrep på disse årsakene og overvinne tilbøyeligheten til å mishandle barn?