Filippinene i et nøtteskall

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

SOM et perlekjede som er kastet i havet, strekker Filippinene seg over 1850 kilometer fra nord til sør og danner med sine øyer en grense mellom Stillehavet og Sør-Kina-havet. Ingen vet nøyaktig hvor mange øyer det er — aktive vulkaner danner hele tiden nye øyer, mens veldige havbølger bryter ned andre. En sier derfor at det er «over 7000». Bare cirka 4000 av disse øyene er bebodd. Mange av de andre har ikke noe navn eller er ikke engang blitt betrådd av mennesker.

På disse tallrike tropeøyene bor det 40 millioner mennesker, som taler over 87 dialekter og tilhører ikke mindre enn 81 forskjellige folkegrupper! Amerikansk, spansk, malaiisk, kinesisk og arabisk innflytelse har satt sitt tydelige preg på dette mangfoldige og interessante folket.

Det er bare de færreste som har tid og råd til å bruke flere måneder til å lære et annet lands folk og kultur å kjenne. Men de som har anledning til å være her i Filippinene bare én dag, kan få et lite glimt av livet på hele øygruppen. Bare et steinkast fra Manilas internasjonale flyplass ligger et område på 350 mål som kalles Ang Nayong Pilipino — Filippinene «i et nøtteskall».

En gruppe på seks interessante «landsbyer» gir et godt inntrykk av de viktigste områdene i Filippinene: Det muhammedanske området, Visayas-øyene, Nord-Luzon, fjellprovinsen, Bicol-området og Tagalog-området. Hver landsby skildrer arkitektur, landskap, kunst og håndverk slik det finnes i en riktig landsby i hver av de forskjellige områdene.

Fargerike transportmidler

Når vi kommer inn i parken, kan vi velge mellom to typiske filippinske transportmidler — en kalesa og en jeepney. En kalesa er en fargerik vogn som blir trukket av en hest, og som bringer tanken hen på det spanske herredømme i det 19. århundre. Selv om den i de større byene er blitt stilt mer og mer i skyggen av motorkjøretøyene, har bensinmangel og økte priser i den senere tid ført til at flere og flere av disse gamle hevdvunne kjøretøyene har kommet tilbake i de livlig trafikkerte bygatene.

Men vi velger et nyere transportmiddel, jeepneyen. Jeepneyene ble populære etter den annen verdenskrig, da det var mangel på offentlige transportmidler, samtidig som det var overskudd på jeeper fra den amerikanske hær. Oppfinnsomme filippinere fant ut at hvis de forlenget jeepen med to lange bakseter, hadde de en firehjuls minibuss som med letthet kunne forsere de mest uframkommelige, gjørmete veier og bekker, som var svulmet opp på grunn av regnet. Det synes ikke å være noen grense for hvor mange passasjerer den lille jeepneyen kan ta med. Den brukes til å frakte både mennesker, dyr og grønnsaker. Og ofte kjører sjåføren med sann dødsforakt.

Disse hjemmelagde bussene er malt i livlige farger og mønstre, slik at det er lett å få øye på dem, og bussenes «personlighet» understrekes ytterligere av noen likså fargerike skilt med slike tekster som «Din for evig», «Elskling» eller «Min kjæreste» på panseret, sidene og støtfangerne. Innvendig kan en finne religiøse slagord malt på dashbordet, for eksempel «Gjør deg rede til å møte din Gud». Legg til dette et halvt dusin forkrommede speil og horn, og du har fått et bra bilde av jeepneyen, som på en fascinerende måte forener noe praktisk og holdbart med folkekunst.

Tagalog-området og Iloko-området

Vår jeepney her i Ang Nayong Pilipino fører oss først til en avdeling av parken som skildrer Tagalog-området på den midtre og den sørlige delen av Luzon — Filippinenes riskammer. I dette flate, fruktbare området, hvor det finnes gode overrislingsanlegg, kan en i et godt år høste tre store avlinger av ris.

Når vi har kommet ut av jeepneyen, fanges vår oppmerksomhet straks av flere maleriske, stråtekte hus som er bygd på påler, slik at gulvet ligger cirka to meter over bakken. Mye regn er bra når en skal dyrke ris. Det blir imidlertid ofte oversvømmelser, men når husene er hevet over bakken, har en det likevel tørt og godt. Sprinklede vegger og gulv og store vindusåpninger gir god luftsirkulasjon, men kanskje ikke så gode muligheter til et usjenert privatliv.

Vi går opp trappen og inn i en bondes hytte. Gulvet gir etter for hvert skritt vi tar. Etter noen øyeblikks engstelse blir vi imidlertid klar over at bambusrørene ikke vil brekke. Inne i hytten finner vi at risbøndene gjør god bruk av den tid de har mellom de tre årlige onnene da de planter ut og høster ris. Her er stilt ut noen meget fine, lette piña-stoffer, som er laget av deler av ananasplanten, og jusi-stoffer, som er framstilt av bananfibre, flotte broderier, keramikkgjenstander og lærarbeider laget av huder av vannbøffelen (carabao). Det er også vakre bord og kister framstilt av den lokale tresorten som kalles narra (filippinsk mahogni), og kunstferdig innlagt med carabao-bein. Den slags håndarbeid finner en ofte i dyre møbelforretninger rundt om i verden. Denne hjemmeindustri eller «hytteindustri», som den kalles, er blitt så ut — bredt at den nå er en av de viktigste næringsveiene i Filippinene.

Da vi gikk langs et lite vann med snadrende ender, kom vi til å tenke på den viktigste næringsveien i byen Pateros i provinsen Rizal, nemlig balut. Balut er et andeegg som blir ruget i omkring to uker og deretter kokt like før utklekkingen. Gateselgere gjør gode forretninger ved å selge balut til sultne forbipasserende som spiser hele andungen i én munnfull, med fjær og alt. For de fleste filippinere er dette en delikatesse, men utlendinger liker sjelden balut.

På veien bort til Iloko-området går vi forbi noen av de over 300 slag av filippinske bananplanter og den nær beslektede abacáplanten, som den verdensberømte manilahampen framstilles av. Det flittige og nøysomme Iloko-folket fra den trange dalen like nord for Manila holder seg fortsatt til den tradisjonelle, robuste byggestil fra den spanske kolonitiden. Det store huset vi ser her i Nayon, er blitt ført hit stein for stein fra det stedet det opprinnelig sto på i Iloko-området.

Bicol-området

En modell i mindre målestokk av den 2440 meter høye Mayon-vulkanen dominerer hele dette området, akkurat som selve vulkanen dominerer Bicol-området. Det sies at Mayon er den av alle verdens vulkaner som har den mest fullkomne kjegleform. I 1814 hadde den et utbrudd som var så kraftig at en hel by, Cagsawa, ble begravd under et seks meter tykt lag med stein og flytende lava. Flere andre byer ble også utslettet, og tusener av mennesker mistet livet. Et enkelt kirkespir stikker opp av den størknede lavaen som et taust minne om katastrofen. «Vulkanen er fortsatt aktiv,» blir det sagt. Siste gang den hadde utbrudd, var i 1968, og det stiger stadig damp fra den, akkurat som fra mange av de øvrige 50 vulkaner i Filippinene.

Midt i det urolige tyfonbeltet er Bicolfolket blitt så vant til de hylende vindene at de spøkefullt sier at en storm ikke kan kalles en tyfon før den kan velte en halv kokosnøtt om på «ryggen». En frykter vinden mer enn oversvømmelsene, og husene må derfor stå fast forankret i jorden, slik at de kan holde stand mot tyfoner med en vindhastighet på 200 kilometer i timen. Den slags uvær ødelegger alltid alle hus, unntatt de mest solide, men de godmodige filippinerne samler bare sammen de byggematerialer som er for hånden, og begynner forfra igjen.

Når vi går videre, føler vi oss nesten hensatt til en av Bicol-områdets vakre plantasjer, omgitt av de tropiske trærs konge, kokospalmen. For en filippinsk familie er kokospalmen mer verd enn penger, ja, den er et overflødighetshorn full av gode ting. Av midtnervene i palmebladene kan en lage gode feiekoster. Stammen kan bli en god og holdbar bro eller påle eller kanskje et billig vannrør, og røttene kan brukes som brensel. En filippinsk husmor kan også sette foten på skallet av en overskåren kokosnøtt og gni den fram og tilbake over tregulvet. Det gir gulvet en fin, blank overflate. Kokosnøttskallene kan brukes til framstilling av kjøkkenredskaper, gitarer, utskårne arbeider, trekull og tannhjul. Av kokosnøttens fruktkjøtt lages smør, såpe og olje.

Mange bønder planter seks kokospalmer når det blir født et barn i familien. Når barnet begynner på skolen, begynner trærne å bære frukt, og på den måten bidrar de til å betale utgiftene til barnets skolegang. Når trærne blir eldre, bærer de mer frukt og gir større utbytte og gir på den måten den unge mannen eller den unge kvinnen en god start i livet.

Visayas-området

I hjertet av dette øyriket ligger de vakre Visayas-øyene, som nyter godt av den velstand den voksende sukkerindustrien skaper. Syttifem prosent av alt det sukker som dyrkes i Filippinene, kommer herfra og spesielt fra øya Negros. Hus i spansk stil gir den besøkende et inntrykk av hvordan livet artet seg i tidligere tider.

Den tettest befolkede øya, Cebu, har en interessant historisk fortid. I 1521 satte den portugisiske oppdagelsesreisende Ferdinand Magellan for første gang foten på den nærliggende øya Homonhon. Han ble ønsket hjertelig velkommen, men tunge skatter gjorde snart slutt på de innfødtes gjestfrihet. I et slag mellom kong Lapu-Lapu, høvdingen på Cebu, og Magellans hær mistet Magellan livet.

Spanske nybyggere på Cebu reiste senere et stort kors til minne om at Magellan hadde brakt den vestlige verdens religion til Filippinene. Senere fikk overtroiske mennesker den tanken at korset hadde helbredende kraft. Det måtte til og med oppbevares i et kapell for at det ikke skulle bli ødelagt av religiøse fanatikere som ville ha et stykke av det «mirakuløse» korset. Den dag i dag er det folk som tror på at det har en helbredende kraft, og som betaler profesjonelle dansere for å tenne lys og danse foran kapellet. Her i Ang Nayong Pilipino kan en få se en kopi av dette kjente symbolet fra Visayas-området.

Det muhammedanske området

Synet av en fascinerende landsby får oss til å glemme de trette føttene våre. Vi fortsetter langs den krokete stien som fører ned til den. I sterk kontrast til de mindre fargerike husene i de andre områdene er denne landsbyen preget av liv og farge. Husene er dekorert med treskjæringer som er malt i livlige farger, og noen av dem står på påler helt ut i vannkanten. I midten ligger en hvit moské med fem røde minareter. Ifølge den muhammedanske tro representerer den midterste minareten guden Allah, og de mindre minaretene i hjørnene representerer hans fire medhjelpere. Inne i den moskéen som står midt i alle landsbyer, blir det hver dag på bestemte tider slått på en stor gongong av bronse. Alle i landsbyen vender seg da mot moskéen og ber.

Mange år før spanierne kom til Filippinene, hadde arabiske misjonærer kommet til øyene Mindanao, Palawan og Sulu, hvor de hadde omvendt mange. I dag utgjør disse menneskene bare omkring fire prosent av den filippinske befolkning, men deres skikker utgjør et fargerikt innslag i folkelivet. Mennenes karakteristiske små fløyelsluer eller turbaner, som kalles kopia, og kvinnenes lange, vide bukser, kantio, er noe av det som tiltrekker seg vår oppmerksomhet.

Noen muhammedanere tilbringer hele sitt liv på vannet, enten med å fiske eller dykke etter perler. De bor i hus som er bygd på påler over vannet, og kjøper til og med mat fra båter som regelmessig kommer med varer. Husene er innbyrdes forbundet ved tatayas, plankebroer, slik at en lett kan gå fra det ene huset til det andre.

Det er imidlertid ikke alle landsbyer på Mindanao som er bygd ute på vannet. Mange hus er bygd på land, i likhet med de utskårne husene her i Nayon. Muhammedanerne hevder at alle de fantasifulle utskjæringene langs takskjegget holder de «onde ånder» borte. Men hva betyr så de andre fargerike utskjæringene som stikker fram på siden av huset som store sommerfuglvinger? Disse såkalte olir henleder oppmerksomheten på den overordnede stillingen til byens Datu, den muhammedanske hersker, som bor her sammen med sine «sultan»-sønner. I de to mindre husene i nærheten bor Datuens hustruer. Ifølge den muhammedanske tro har en Datu rett til å ha fire hustruer og fire medhustruer hvis han kan forsørge dem. De åtte hustruene må leve sammen i såkalt «vennlig konkurranse».

Muhammedanernes gravplasser er det også noe spesielt ved. På hver av gravene er det anbrakt en eller annen gjenstand som symboliserer noe fra den dødes liv. På en fiskers grav kan det for eksempel være en båt. En kvinnes grav er ofte prydet med et speil som symbol på kvinnelig forfengelighet.

Fjellprovinsen

Fra den store øya Mindanao i sør drar vi hele veien opp til fjellprovinsen på den nordlige delen av øya Luzon. Her i Ang Nayong Pilipino er det bare noen få skritt. Høyt oppe i fjellene i denne provinsen bor det et herdet folk, som på de bratte fjellskråningene og i et høyst utropisk, kjølig klima har skapt et av verdens undere: De berømte risterrassene i Banawe. For flere hundre år siden lyktes det ved hjelp av enkle redskaper, hardt arbeid og stor tålmodighet å anlegge den ene risterrassen etter den andre på de nesten loddrette fjellskråningene. Hver terrasse vannes ved hjelp av et innviklet system av vannfall, idet vannet blir ledet fra den ene terrassen til den andre. Hvis disse terrassene ble lagt etter hverandre, ville de nå nesten ti ganger så langt som Den kinesiske mur, nemlig 22 530 kilometer, eller over halvveis rundt jorden!

De stråtekte hyttene i dette området er bygd på fire påler, med et stort, rundt trestykke øverst på hver påle til vern mot rotter. Hvis en finner hyttens stige nede, vet en at besøkende er velkommen, så bare følg med opp. Inne i hytten er det et ildsted, hvor maten lages, og her inne sover også familien. Den varmeste tid på dagen tilbringer familiemedlemmene for det meste under huset opptatt med veving og treskjæring. Særlig populære er utskjæringer av carabao og av tidligere tiders krigermasker, som bringer tanken hen på befolkningens fortid som hodejegere.

Hytten er ikke så stor, for barna bor ikke der så lenge. Når de unge når puberteten, flyttes guttene over i sovesaler som kalles atos, og de unge pikene flyttes over i en særskilt sovesal som kalles ulog. Senere arrangeres det et prøveekteskap, men hvis partene ikke kan komme overens, eller hvis de ikke får barn, blir ikke ekteskapet stadfestet. Det er bare hvis alt går bra, at det blir inngått et formelt ekteskap.

Men nå er det kveld, og tiden er inne til at vi forlater Ang Nayong Pilipino. Vi har sett Filippinene i et nøtteskall. Vi tenker igjen på alle de forskjellige og usedvanlige ting vi har sett. Enten det gjelder det travle bylivet i Manila eller livet hos stammene i fjellprovinsen, kan vi ikke annet enn bli betatt av det enkle, men fascinerende livet i Filippinene.

[Bilde på side 14]

Et typisk hus i Tagalog-området

[Bilde på side 16]

Hytter i fjellprovinsen