Jorden — skapt med tanke på liv
VÅRT hjem, jorden, er som et kolossalt, kuleformet romskip som består av stein og metall. Hvis du kunne grave 30 kilometer ned i jorden, ville du ikke finne noe annet enn livløse bergarter i det som kalles jordens mantel. Jordskorpen, som vi bor på, består hovedsakelig av ikkemetalliske stoffer, og den utgjør bare et tynt lag over tusenvis av trillioner tonn stoffer som vi aldri ser, bortsett fra når smeltemasse strømmer opp gjennom jordskorpen under vulkanutbrudd. Alt dette er ikke desto mindre nødvendig for at vi skal kunne ha et passende sted å bo.
Hvordan har geologene funnet ut hva jorden er sammensatt av? De har visse metoder for å utforske jordens indre, og ved hjelp av dem kan de komme med en foreløpig beskrivelse, men de innrømmer at det bildet vi har dannet oss, kanskje ikke er nøyaktig. Ingen har ennå klart å bore ned til mantelen, ikke engang under verdenshavene, hvor jordskorpen er tynnest, nemlig bare mellom fem og åtte kilometer tykk. Under Det internasjonale geofysiske år (fra og med juli 1957 til og med desember 1958) ble det lagt fram en plan med tanke på å gjøre det. Du har kanskje lest om det. Det var det såkalte Mohole-prosjektet. «Moho» er en forkortet benevnelse på grensen mellom jordskorpen og mantelen under den. Dette forsøket på å fastslå sammensetningen av jordskorpen og det øverste laget av mantelen mislyktes på grunn av de enorme omkostningene og mangelen på fagfolk til å ta seg av oppgaven.
Jordskjelvenes rolle
Merkelig nok er det jordskjelvene som har bidratt mest til at en har kunnet fastslå hvilke stoffer som ligger under jordens overflate. Når vi vet hvilke stoffer det er, vil vi også kunne forklare ting som gjør at vi kan leve på jordskorpen. Læren om jordskjelv og studiet av disse kalles «seismologi».
Seismologene har oppdaget at det oppstår en rekke forskjellige svingninger eller bølger under et jordskjelv. Disse bølgene brer seg i alle retninger fra jordskjelvets hyposentrum eller focus, det stedet hvor jordskjelvet oppstår. Idet bølgene forplanter seg i jorden, blir de avbøyd motsatt av jordens krumning, og seismografiske stasjoner mange kilometer borte mottar og registrerer bølgene. Det finnes tre slags bølger: 1) Bølger som brer seg langs jordskorpen, 2) primærbølger (P-bølger), som også kalles trykkbølger eller longitudinale bølger, og 3) sekundærbølger (S-bølger), som også kalles «på tvers»-bølger eller transversale bølger. Begge disse sistnevnte bølgetypene forplanter seg i jorden. P-bølgene blir avbøyd cirka 2900 kilometer nede i jorden. S-bølgene blir helt borte så langt nede. Dette skjer fordi de tydeligvis møter en eller annen hindring ved mantelens nederste grense, ved grensen til den ytre kjerne. Noen P-bølger fortsetter gjennom jordens sentrum, mens S-bølgene altså aldri når dypere enn 2900 kilometer.
En delvis flytende kjerne
Hva er grunnen til at S-bølgene stanser når de kommer 2900 kilometer ned i jorden? Og hva er grunnen til at P-bølgene blir avbøyd og forplanter seg langsommere? Det skyldes tydeligvis at den ytre kjerne under mantelen har væskeform. Dette fenomenet kan illustreres ved det forhold at svingninger forplanter seg bedre i en hard gjenstand av metall (for eksempel en bjelle) enn i en myk gjenstand. S-bølgene kan ikke forplante seg i væske, og P-bølgene blir enten avbøyd eller forplanter seg betraktelig langsommere. Den langsomme forplantningen finner sted over en strekning på cirka 2200 kilometer. Det ser derfor ut til at den ytre kjerne, som strekker seg cirka 2200 kilometer lenger inn mot jordens sentrum, er flytende eller oppfører seg som om den er det. I betraktning av det høye trykket og den høye temperaturen (cirka 2200 grader øverst i den ytre kjerne og cirka 5000 grader nederst, hvor den indre kjerne begynner) kan det godt være at den ytre kjerne er flytende.
Hva består så den ytre kjerne og den indre kjerne av? Undersøkelser av meteoritter, som kommer til jorden fra verdensrommet, tyder på at disse kjernene hovedsakelig består av jern blandet med nikkel. Når jordskjelvbølger brer seg gjennom den indre kjerne, forplanter de seg hurtigere, noe som tyder på at den består av faste stoffer, ja, at størsteparten av den sannsynligvis er ualminnelig tett og fast.
Jordskorpen og mantelen
Vi som befinner oss på jordskorpen, trenger å ha fast grunn under føttene, og det har vi virkelig fått. Men vi trenger mer enn bare stein og metall. Skaperen har sørget for at jordskorpen og jordens atmosfære dekker disse andre behovene. Jordskorpen består av mye lettere bergarter, som inneholder mange stoffer, hovedsakelig oksygen og silisium foruten aluminium, jern, kalsium, natrium, kalium og magnesium, nevnt etter hvor store mengder det finnes av dem. Oksygen og silisium, som begge er ikke metalliske stoffer, utgjør cirka tre fjerdedeler av jordskorpen regnet etter vekten og 93 prosent regnet etter volumet. Så har vi vannet og atmosfæren, som samarbeider om å bryte ned bergartene i jordskorpen til jordsmonn. Men Skaperen har ikke overlatt denne oppgaven fullstendig til livløse krefter. Han har også skapt meitemarken, som gjør mye mer for menneskene enn de kan forestille seg.
Jordsmonnet skaffer til veie de stoffer som plantelivet, den grunnleggende føde for alt dyreliv på jorden, er avhengig av. (1 Mos. 1: 29, 30) De andre stoffene som finnes i jordskorpen, både organiske og uorganiske, brukes til byggverk, maskiner og brensel og i kjemien, medisinen og så videre. De har i virkeligheten utallige anvendelsesområder.
Materialet under jordskorpen forårsaker stadige forandringer i jordskorpen som følge av vulkansk virksomhet. En mener at det er konveksjonsstrømmer under havbunnen som er årsaken til at Den midtatlantiske rygg, en 600 meter høy fjellkjede, er blitt dannet. Noen geologer mener at de kontinenter som nå grenser til Atlanterhavet, en gang hang sammen, og at de så litt etter litt gled fra hverandre med Den midtatlantiske rygg mellom seg.
Én teori går ut på at havvannet har kommet fra mantelen. Bakgrunnen for denne teorien er at den øverste delen av mantelen inneholder et mineral som kalles serpentin, som er en kombinasjon av mineralet olivin og vann. Mantelen er tydeligvis kilden til vannet. Noen sier kanskje: ’Men tenk på hvilke kolossale mengder vann det finnes i verdenshavene.’ Det er sant at det finnes store vannmengder der, men når vi tenker på at alle havene befinner seg på jordskorpen, og at mantelens volum er over 50 ganger så stort som jordskorpens, er det likevel godt mulig.
Jordskorpen hviler således etter alt å dømme på en svært het mantel, som i hvert fall i noen områder ser ut til å være plastisk. Jordskorpen «flyter» i virkeligheten på mantelen. I de øverste åtte kilometer av jordskorpen stiger temperaturen gjennomsnittlig én grad for hver 33 meter vi trenger ned i den. Trykket blir også større jo dypere vi kommer. Vann som siver nedover inntil det når overopphetede bergarter i jordens indre, blir oppvarmet til 145 grader, og når det så blir frigjort, stråler det ut som damp. Vi har derfor geysirene, for eksempel Old Faithful i Yellowstone nasjonalpark i USA, som spyr tusenvis av liter vann over 30 meter opp i luften. Varme kilder blir dannet av noe av dette underjordiske vannet, og menneskene utnytter dem til varme bad, i vaskerier, til boligoppvarming og som kilder til damp ved produksjon av elektrisitet.
Gasstrykket i jordskorpen bidrar til å bringe artesisk vann og olje opp til overflaten og skaffer også til veie naturgass, som kan brukes til brensel. Dypt nede i mantelen finnes det smeltede bergarter. De kalles «magma» (fra et gresk ord som betyr «deig»). Magmaen kan under stort trykk trenge oppover gjennom åpninger og sprekker og hope seg opp i jordskorpen, for så å strømme fram under vulkanutbrudd. Store mengder stein, lava, damp, støv og aske foruten en rekke giftige gasser blir på denne måten slynget ut. Selv om slike utbrudd forårsaker store ødeleggelser, fører de også til at jordskorpen blir tilført stoffer som beriker den.
Jorden under oss er altså langtfra en død, uvirksom ansamling av stein. Hvis menneskene skulle prøve å skape fjell ved å dynge jord og stein oppå hverandre, ville disse kunstige fjellene ikke på noen måte kunne måle seg med de fjellene Skaperen har frambrakt. Et menneskelaget fjell ville bare være en haug. Men tenk på bare ett enestående trekk ved de fjellene Gud har skapt, nemlig kilder som gir klart, friskt vann. Vi har også varme kilder, mineralvannkilder, svovelvann og jernvann og andre typer vann som kan være gagnlige for helsen.
Magnetfeltet
En annen faktor som jordens tunge kjerne tydeligvis har innvirkning på, er jordens magnetfelt. En tenker seg at elektriske strømmer i den ytre kjerne er hovedårsaken til magnetfeltet. Dette feltet omgir jorden på samme måte som et magnetfelt omgir en magnetstav. Det er av største betydning for livet på jorden, for det beskytter jorden mot ødeleggende stråling fra verdensrommet. Det har betydning for kringkastingen av radioprogrammer og har uten tvil også andre gagnlige virkninger som ennå ikke er oppdaget. Ladede partikler fra solen og fra verdensrommet følger magnetfeltet og frambringer det fascinerende nordlyset. Sjømenn og andre som foretar reiser, har i lang tid benyttet seg av jordmagnetismen når de har stukket ut kursen ved hjelp av kompass.
Av grunner en ikke kjenner til, gjennomgår jordens magnetfelt langsomme forandringer. De magnetiske polene flytter på seg fra tid til annen. (Det er forskjell mellom den «geomagnetiske» nordpol, som ligger ved nordenden av jordens magnetfelt, og den nordlige «magnetiske» pol, som kompassnålen peker mot. Det samme er tilfelle når det gjelder den «geomagnetiske» sydpol og den sydlige «magnetiske» pol.) Den geografiske nordpol (ved nordenden av jordaksen) ligger for tiden flere hundre kilometer fra den geomagnetiske og den magnetiske nordpol. Den geografiske sydpol ligger likeledes ikke samme sted som den sydlige geomagnetiske og magnetiske pol.
Undersøkelser av varig magnetiserte bergarter forskjellige steder på jorden ser ut til å bevise at de magnetiske polene i en fjern, fjern fortid «vandret» omkring på jorden og skiftet stilling en rekke ganger. Årsaken er ikke kjent, like lite som en kjenner årsaken til mange andre faktorer i forbindelse med jorden. Jordens indre byr på like mange uløste gåter som verdensrommet. Dette understreker i virkeligheten sannheten i profetens ord om Skaperen og universets Overherre, Jehova Gud:
«Hvem har målt vannene med sin hule hånd og utmålt himmelen med sine utspente fingrer og samlet jordens muld i skjeppe og veid fjell på vekt og hauger i vektskåler? . . . Se, folkeferd er som en dråpe av et spann, og som et støvgrann i en vektskål er de aktet; se, øyene er som det fine støv han lar fare til værs. . . . Han er jo den som troner over den vide jord, og de som bor på den, er som gresshopper; han er den som bredte ut himmelen som et tynt teppe og utspente den som et telt til å bo i.» — Es. 40: 12—22.
[Illustrasjon på side 17]
(Se den trykte publikasjonen)
Indre kjerne
Ytre kjerne
Mantelen
Jordskorpen
1280 kilometer
2200 kilometer
2900 kilometer
5 til 30 kilometer