Meitemarken — en nyttig tjener

DET ville være vanskelig for meitemarken å vinne en popularitetskonkurranse. I tusener av år er betegnelsen «mark» blitt brukt med forakt. En skribent i gammel tid sa: «Jeg er en makk og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk.» (Sl. 22: 7, UGT) Men uansett hvor foraktet meitemarken kan ha blitt, spiller den en svært viktig rolle for livet her på jorden.

Det finnes over 1800 forskjellige arter av meitemarker. Noen hører hjemme i Andesfjellene, over 4500 meter over havet. Andre holder til i mudderet over 50 meter under overflaten av en innsjø. Det finnes også meitemarker i komposthauger.

Meitemarkenes størrelse varierer betraktelig. Én art måler cirka to og en halv centimeter når den trekker seg sammen. Men i Australia lever en art som kan måle over en meter når den har trukket seg sammen. Og når disse store markene strekker seg ut, kan de være mellom tre og tre og en halv meter lange.

Hvilken farge har de? Du er kanskje mest kjent med den rødbrune og den gråhvite arten. Men det finnes også grønne og purpurrøde meitemarker.

Den vanlige meitemarken

Den vanlige meitemarken kan bli 20—30 centimeter lang, skjønt den som oftest ikke blir lengre enn ti centimeter. Den har cirka 120 (opptil 150) ringformede ledd, de såkalte segmentene. Hvis den mister noen av disse leddene, kanskje ved at en fugl hakker dem av, vokser de ut igjen. Denne regenereringen er imidlertid begrenset. Hvis du deler en meitemark i to, vil det derfor ikke føre til at det blir to marker av den. Hvert ledd, bortsett fra det første og det siste, er utstyrt med åtte børster. Ved hjelp av disse børstene kan meitemarken få godt tak i den jorden som den kryper gjennom. Lengdemusklene setter den i stand til å trekke seg sammen eller strekke seg ut. Ved hjelp av ringmusklene kan den gjøre seg tynn eller tykk etter behag. Fem par hjerter utgjør en del av dens kretsløpssystem.

Meitemarkene har hverken øyne, ører, lunger eller gjeller. Hvordan klarer de seg uten et så viktig utstyr? Huden er utstyrt med lysømfintlige celler. Når meitemarken kommer ut i skarpt lys, trekker den seg derfor straks ned i den mørke jorden. Den er utstyrt med en fin følesans og kan registrere de svakeste vibrasjoner, for eksempel fra en mus eller en fugl som beveger seg på bakken. Den ånder gjennom huden.

Meitemarkenes måte å formere seg på skiller seg sterkt ut fra den måten mange andre dyr gjør det på. Hver meitemark er både hann og hunn. Likevel må det to meitemarker til for at befruktning skal finne sted. Paringen tar tre-fire timer, og i løpet av denne tiden utveksler markene sæd. The Encyclopædia Britannica beskriver hva som så skjer: «Markene skiller lag, og det danner seg en kokong under huden på dem begge; kokongen beveger seg framover og opptar eggene ved det 14. leddet; ved niende og tiende ledd opptar den sæd fra den andre marken. Kokongen blir så tredd over hodet, og befruktningen finner sted. I løpet av det første døgnet etter paringen blir kokongen gravd ned i jorden.»

Meitemarken lever hovedsakelig av døde planter. En god del av disse finner den i nærheten av åpningen til gangene sine. Den får også næring fra den jorden som den spiser seg gjennom. Munnen tjener som sugepumpe og suger inn alt som ligger i markens vei. Jord og sand passerer gjennom svelget og spiserøret og kommer ned i en kraftig muskelmage. Fordøyelsessaftene og sandkorn i magen omdanner så dette til en masse. Organiske stoffer blir fordøyd, og det resterende passerer gjennom marken og blir enten utskilt nede i jorden eller lagt igjen oppå bakken.

Hvilken nytte har vi så av meitemarkens virksomhet? Gangene dens fører til at jorden blir bedre gjennomluftet og gjør det lettere for vannet å passere. Det som har passert dens tarmkanal, inngår lett forbindelser med organiske avfallsstoffer og danner humus og gjør jorden mer fruktbar. Bladet Organic Gardening and Farming sier: «Når jord som har passert gjennom meitemarkens tarmkanal, blir sammenlignet med det 15 centimeter dype topplaget av jord, finner vi at den inneholder fem ganger så mange nitrater, dobbelt så mye kalsium, to og en halv gang så mye magnesium, sju ganger så mye fosfor og 11 ganger så mye kalium i former som plantene kan nyttiggjøre seg.»

Forsøk som har vært gjort med meitemarker, har vist at de i høy grad bidrar til å øke jordens fruktbarhet. Hver dag passerer jord som tilsvarer meitemarkens egen vekt, gjennom dens tarmkanal. Når vi tenker på at dette skjer i flere tusen meitemarker på bare ett mål dyrket jord, skjønner vi at meitemarkene utfører et kolossalt arbeid for å forbedre jorden. The Encyclopedia Americana sier: «Det er blitt anslått at mellom to og et halvt og fire tonn jord pr. mål hvert år blir brakt opp til overflaten på fruktbare enger av meitemarker.»

Forsøksprosjekter har vist at meitemarkene kan utrette de rene mirakler på områder og med stoffer som ellers ikke ville kunne utnyttes. Meitemarker har omdannet avfall til verdifull gjødning og har gjort utpinte marker fruktbare. New York Times for 30. juli 1976 skrev: «Vi kan ta noen tonn finhakket søppel, pløye det ned i utpint jord og sette ut mellom 50 og 100 meitemarker pr. kvadratmeter, og etter tre-fire måneder har vi fått flere tommer med den rikeste, svarteste matjord du kan tenke deg.»

Ja, meitemarken er virkelig en nyttig tjener for menneskene. Hvor takknemlige bør vi ikke være for at dens Skaper, Gud, har gitt oss en slik dyktig muldprodusent!