Ekornet lever et travelt liv

EKORN er travle, små skapninger. De synes stadig å være på farten. Ikke før har en fått øye på dem, så er de borte. Men kanskje det mest oppsiktsvekkende ved det alminnelige ekornet er den store, buskete halen.

Opprinnelsen til det latinske ordet for ekorn henleder oppmerksomheten på halen. Dette ordet skriver seg fra det greske ordet skiouros, som betyr «haleskygge» eller bokstavelig «den som sitter i skyggen av sin egen hale». Boken Word Origins av Wilfred Funk sier: «Ettersom halen utgjør omkring en tredjedel av ekornet, synes betegnelsen ’haleskygge’ å være et velvalgt navn.» — Side 197.

Ekornfamilien er alminnelig utbredt. Vi finner den i Europa, Asia, Afrika og Nord- og Sør-Amerika. Det mest utbredte ekorn er det grå ekornet i Nord-Amerika og det rødbrune ekornet, som holder til i Europa og Asia.

Ekornets hale er svært nyttig. Når det lille ekornet foretar et av sine veldige sprang med utstrakte bein fra ett tre til et annet, er det halen som hjelper det til å holde likevekten. Når det står overfor en motstander, bruker det halen som et skjold. Hvis temperaturen synker, gjør halen tjeneste som et ullteppe. Halen kan også fungere som en paraply når den blir holdt opp langs ryggen og over hodet på en regnværsdag.

Ekornene er fremragende hoppere og kan falle fra store høyder uten å bli skadd. Et ekorn kan hoppe omkring én meter fra bakken og opp på en trestamme og så hoppe videre. Det hender at ekornet lander på en råtten grein og faller ned mot bakken, eller det mister kanskje fotfestet og faller. Det bremser da på farten ved å bruke halen som en fallskjerm. Ja, takket være sin store, buskete hale kan ekornet falle mange meter og så forsvinne som et lyn.

Et ekorn som kan la seg falle fra betydelige høyder uten å skade seg, har dessuten gode fluktmuligheter. Hvis et ekorn blir hardt presset av en fiende, kan det med hensikt la seg falle til bakken og løpe i sikkerhet i underskogen.

Disse spretne skapningene har også andre måter å hamle opp med inntrengere på. Først gir de fra seg hissige lyder. Hvis ikke det virker, hopper de hurtig rundt på den andre siden av trestammen eller greinen og har derved trestammen eller greinen mellom seg og den uvelkomne besøkende. Hvis heller ikke dette er nok, flykter ekornet raskt høyere opp. Det er også flink til å kamuflere seg, og det kan komme godt med. Når et grått ekorn er helt i ro, går det nesten i ett med trestammen eller greinen. Hvis en unge er truet av en rovfugl, hender det at ekornmoren reiser seg på bakbeina og slår til angriperen med forlabbene.

Ekornet er kjent for å hamstre. Det tar en nøtt i munnen, graver et hull med forlabbene, legger nøtten i hullet og dekker det til igjen med jord. Det er blitt anslått at et enkelt ekorn kan grave ned ti nøtter i løpet av sju minutter. I løpet av tre måneder kan et enkelt ekorn skjule omkring 10 000 nøtter. En god del av nøttene blir på den måten sådd, for ikke alle blir senere gravd opp igjen og spist. Ekornene bidrar på denne måten til å fremme skogveksten.

Til og med når bakken er dekket av et 30 centimeter tykt eller enda tykkere snølag, ser det ikke ut til at ekornene har noen vanskeligheter med å finne igjen de nøttene de har gravd ned. Men hvordan finner de dem igjen? En mener at det først og fremst skyldes deres fremragende luktesans.

De rødbrune ekornene er ivrige hamstrere av furukongler. Ett ekorn kan plukke ned over 100 furukongler i løpet av bare én time. Det samler dem i en haug og dekker dem med blad eller skjuler dem i et hult tre. Det hender at et ekorn samler seg et forråd på mellom én og 3,5 hektoliter furukongler.

Ekornene er ikke bare vakre, små dyr, men de er også travle arbeidere. Neste gang du ser en av disse fortryllende skapningene fare omkring, så husk at de utfører en verdifull tjeneste ved å fremme planteveksten.