De ugiftes dilemma
EKTEMANN SØKES — Kjærlig, likevektig mann mellom 27 og 40, som ønsker å inngå ekteskap og er en god forsørger, søkes. Vennligst send foto. Oppriktig og ensom. Bill. mrk. 312456
Selv om de færreste har satt inn en annonse i likhet med den ovenstående, finnes det mange som forstår det smertefulle dilemma den avspeiler. På mer indirekte måter har også de «avertert» etter en ektefelle og oppdaget at det å finne en i dag ofte er en skuffende og komplisert affære.
Elaine, en ensom kvinne i 30-årene, forteller om den desperate situasjon hun var i: «Jeg hadde ingen jeg virkelig kunne snakke med. Jeg sluttet å spise og begynte å gråte for ingenting. Jeg kunne ikke betro meg til noen, for jeg var så overveldet av mine følelser at jeg skammet meg. . . . Jeg tror folk har gitt opp håpet om å se meg gift.» — New York-bladet Post.
Det finnes, tusenvis av menn og kvinner som er i samme situasjon som Elaine, og selv om det bekymrer dem, har de vanligvis ikke undersøkt hvorfor de er i en slik situasjon. De er ofte uvitende om de undersøkelser som sosiologer har foretatt, og som viser at det blir mer og mer vanskelig å finne en god ektefelle. De vet ikke at disse forskerne legger skylden for dette på slike faktorer som det at store befolkningsgrupper flytter fra landdistriktene til byene, og på den medfølgende «moralske revolusjon» som har reist tvil om nesten alle sider ved forholdet mellom mann og kvinne.
De fleste er imidlertid klar over den raske økningen i antall skilsmisser som følge av mislykte ekteskap. De vet at mange mennesker i dag hjerteløst og plutselig dropper sin partner fordi de har funnet seg en annen. De er oppmerksom på den flom av motstridende råd og veiledning de får, og på de høyst forskjellige måter deres ugifte venner går fram på for å finne en livsledsager. De merker forvirringen.
Finnes det noen løsning på alt dette? Det å velge en ektefelle er en høyst personlig sak, men finnes det noen råd eller prinsipper som både unge og eldre kan følge? Finnes det noen bestemte fallgruver som bør unngås?
Forskjellige «myter» angående ekteskapet
Omstendigheter og behov er naturligvis høyst forskjellige når det gjelder en enke med små barn, en eldre, fraskilt mann og en voksen ungdom. Ugifte mennesker i alle aldersgrupper står imidlertid overfor visse populære «myter» angående ekteskapet som i høy grad forverrer deres dilemma. En undersøkelse av verdien av noen av disse vil bidra til å fjerne en del av forvirringen.
Én vanlig myte er at ettersom «motsetninger tiltrekker hverandre», vil en som er svært forskjellig fra deg, gjøre ekteskapet mer interessant. Det kan naturligvis være mye interessant ved en som har vokst opp i et helt annet miljø, har en annen religion eller tilhører en annen nasjonalitet. Vitenskapelige undersøkelser har imidlertid til dags dato tilveiebrakt et overveldende bevis for at slike forbindelser i høyere grad er utsatt for å ende med skilsmisse. Dr. Dominian sier for eksempel i boken Marital Breakdown: «Konklusjonen av alle større undersøkelser synes å være at [religiøst] blandede ekteskap . . . løper en høyere risiko for å gå i oppløsning.»
Er dette vanskelig å tro? Sier ikke sunn fornuft deg at dine venner er de som du har felles interesser med? Hvordan tror du at du vil komme ut av det med en som til stadighet trekker i en annen retning, eller som kanskje forakter ting som du respekterer? Bibelen sier i 1 Mosebok, kapittel 2, at kvinnen ble skapt som en «medhjelp» til mannen. Hvis du og din medhjelp skal kunne komme godt ut av det med hverandre, er det ikke da rimelig at dere bør ha felles interesser, mål og moralnormer?
Jo mer enige to mennesker er om hva som er det viktigste i livet, jo mer knirkefri vil den daglige tilværelse bli. Det at de har forskjellig syn på visse ting, kan kanskje være spennende til å begynne med, men det kan snart bli en påkjenning.
Med hensyn til andre myter angående ekteskapet knytter de fleste seg uten tvil til blind forelskelse. Blind forelskelse er blitt definert som «tåpelig beundring», en idealisering av en person som en i virkeligheten ikke kjenner. Myten om «den eneste ene» og myten om «kjærlighet ved første blikk» er begge symptomer på blind forelskelse.
Den som søker en ektefelle i form av en idealmann eller en idealkvinne, venter ofte at den rette plutselig skal dukke opp. Det er naturlig at det er noen mennesker en føler seg mer tiltrukket av enn av andre — deres utseende og vesen, ens egen sinnsstemning i øyeblikket — alt dette har sin innvirkning. Det som er farlig, er å tilskrive vedkommende slike egenskaper som bare en eventyrprins (eller eventyrprinsesse) har, og straks framelske en lengsel etter ham eller henne og så vente å «leve lykkelig til sine dagers ende».
Men, sier du kanskje, selv om det kan være slik til å begynne med, vil de som er forelsket, etter hvert lære hverandre virkelig å kjenne i den tiden de har fast følge. Dette er dessverre ikke alltid tilfelle. Blind forelskelse kan fortsette helt inn i ekteskapet. Hvordan det? Når noen helt fra begynnelsen av er så følelsesmessig «engasjert», fører det ofte til et forhold hvor partene har nær fysisk kontakt. De vil ofte glatte over uoverensstemmelser ved lidenskapelig kjæling. Følgen er at to mennesker som praktisk talt er fremmede for hverandre, inngår en av livets mest intime forbindelser.
«Den oppfatning at et eller annet sted i verden finnes ’den eneste ene’ for alle, er dypt rotfestet i skjønnlitteraturen og i tradisjonen,» sier boken Making the Most of Marriage. Den sier videre: «Et mer praktisk syn er at en som kan tilpasse seg, kan gifte seg med en hvilken som helst av en rekke personer og bli lykkelig, mens en som har tilpasningsvansker og er ulykkelig, ikke kan oppnå et vellykket ekteskap med noen.» Sannheten i dette synes å bli bekreftet av enker og enkemenn som har giftet seg igjen og er blitt lykkelige.
Er det «unormalt» å være ugift?
Noen myter angående ekteskapet er dessverre en stor påkjenning for ugifte mennesker. To av disse mytene, som ofte blir framsatt av slektninger og venner, er at ’det er noe galt med dem som ikke gifter seg’, og at ’en eller annen er bedre enn ingen’. Det skal med andre ord ifølge slike uttalelser ikke være bra å forbli ugift. Dette får den som er ugift, til å føle seg «unormal» eller kanskje til og med latent homoseksuell.
Én ting er hvis en person har behov for å gifte seg, men ikke gjør det fordi han er redd for ekteskapet. Det er noe helt annet for en som er ugift, å erkjenne at han ikke har behov for å gifte seg. Pedagogen dr. Henry Bowman sier: «Hvis [en person] føler at det å forbli ugift er veien til større lykke i livet, bør han [eller hun] for all del forbli ugift. . . . Det finnes ugifte som har tilpasset seg på en utmerket måte, og det finnes gifte ’peppermøer’ og gifte ’ungkarer’.»
I stedet for å inngå et uønsket ekteskap i ren og skjær «panikk» er det bedre å anerkjenne det som den vise lærer, Jesus Kristus, sa på bakgrunn av den kjennskap han hadde til menneskene. Han sa at noen hadde «gaven» eller evnen til å være lykkelige som ugifte, og oppmuntret kristne som hadde denne «gaven», til å holde fast på den og bruke den i tjenesten for Gud. — Matt. 19: 10—12, NW.
En myte eller et sagn er noe som sies eller fortelles, en overlevering, en populær skrøne. Vi forstår at hvis en som overveier om han skal gifte seg eller forbli ugift, forsøker å følge noen av de myter vi har drøftet her, vil det bidra til å gjøre ham enda mer forvirret. Det er imidlertid mange unge i vår tid som vil si at det ikke er noen grunn til å la seg skremme. Bare la følelsene få fritt løp, sier de. Vær ikke redd for å komme til å begå en feil. Lev sammen en tid og hvis dere fortsatt er «forelsket», så gift dere. Men er et «prøveekteskap» en løsning på dilemmaet, eller er det også en myte?
Er «prøveekteskap» en tilfredsstillende løsning?
Det at to mennesker lever sammen uten å være gift, er naturligvis ikke noe nytt. Det som er nytt, er tallet på dem som åpenlyst gjør det. En offentlig rapport fra De forente stater viser at mellom 1960 og 1970 har antallet av par som lever sammen uten å være gift, økt med 700 prosent. Nyere rapporter viser en enda større økning.
Foruten at dette helt klart er i strid med en kristens samvittighet, er spørsmålet: Har disse parene glede av sitt «ekteskap»? Fører dette samliv dem ut av forvirringen og inn i et meningsfylt og varig forhold?
Sannheten er at selv om noen ugifte par kanskje lever sammen hele livet, er slike forbindelser vanligvis av kort varighet. Frukten er like bitter og ofte like følelsesmessig katastrofal som en skilsmisse. Hvorfor?
Tenk et øyeblikk ærlig og oppriktig over saken. Hva slags forhold er det som setter «friheten til å gå» høyere enn det å inngå en forpliktende avtale med hverandre? Selv om et par kanskje hevder at de ikke bare selvisk «tar» fra den andre, men «deler» gledene, kan en spørre: Er det rimelig å gi noe så verdifullt og intimt uten å treffe en bindende avtale?
Et annet ord for «prøve» er «eksperiment». Kan noen virkelig tillate seg å eksperimentere med ekteskapet? Når alt kommer til alt, kan ikke et slikt forhold sammenlignes med det å dele et klesplagg. Hvis et klesplagg blir revet i stykker eller blir kassert, går en bare ut og kjøper et annet plagg. Men de følelsesmessige «rifter» som oppstår når et intimt forhold blir brutt, kan få vidtrekkende konsekvenser; det har ført til at noen har begått selvmord.
Selv de par som er oppriktig glad i hverandre, står overfor et følelsesmessig problem som sliter på dem, nemlig usikkerheten. Som et ugift par svarte en slektning som spurte dem om hvorfor de nå giftet seg: «Fordi vi ønsker det — vi ønsker forpliktelsen.»
Men hva med påstanden om at ’en ikke virkelig vet hva det vil si å være gift med den eller den før en har prøvd det’? En forstandig skribent sa angående ugifte par: «Den ekteskapelige tilpasning kan ikke utprøves i en ugift tilstand. De som forsøker på det, har ikke, selv når forsøket synes å være vellykket, bevist at de kan leve lykkelig sammen i et ekteskap.» De som har hatt et seksuelt forhold til flere andre uten å være gift med dem, innleder ikke et nytt forhold med noen større innsikt. Den følelsesmessige pris de har måttet betale for det lille de har lært, har vanligvis gjort dem mindre dugelige til å løse problemer, mindre rede til å gi av seg selv og mindre villige til å stole på den annen part.
Det å vise god, gammeldags «selvkontroll» er naturligvis ikke populært i dag. Det er en egenskap som blir betraktet som undertrykkende og skadelig for personligheten. Boken Marriage for Moderns sier imidlertid som svar på spørsmålet: Er seksuell avholdenhet skadelig?: «Det knytter seg færre fysiologiske, psykologiske og sosiale farer til seksuell avholdenhet før ekteskapet enn til seksuell tilfredsstillelse.»
«Prøveekteskap» og andre myter angående ekteskapet er således et farlig og usikkert grunnlag å bygge på. Noen tenker kanskje: «Dette hjelper meg til å vite noe av det jeg bør unngå, men hva med den ’positive’ siden av saken? Hvordan kan jeg vite om jeg er rede til å gifte meg? Hvordan kan jeg treffe et forstandig valg?»
Det finnes ingen enkle standardsvar på disse vanskelige spørsmålene. Det finnes imidlertid en pålitelig veiledning til gagn for dem som er forstandige nok til å tenke før de handler. La oss se på noen av de praktiske rådene i den neste artikkelen.