Et jordskjelv etterfulgt av flodbølger

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Filippinene

PLUTSELIG merket vi en risting, og hele rommet gynget. Denne gyngingen ble verre for hvert sekund og gikk over i en voldsom rulling.

Vi satt målløse og forferdet. Plutselig gikk lyset, og vi hørte lyden av vegger som styrtet sammen, og glass som singlet over hele bygningen. . . . Redselsskrik trengte gjennom mørket.»

Dette ble fortalt av en som overlevde det to minutter lange jordskjelvet som hjemsøkte den sørlige øya Mindanao i Filippinene 13 minutter over midnatt tirsdag den 17. august 1976.

Jordskjelvet, som ble målt til 7,8 på Richters skala, var det kraftigste, mest ødeleggende og forferdeligste jordskjelv som har rammet Filippinene i hele landets historie. Det var av tektonisk opprinnelse, det vil si, det ble forårsaket av bevegelser eller forandringer i jordskorpen. Amerikanske jordskjelvstasjoner bestemte episentret til Morobukta, en arm av Celebes-sjøen, omkring 1050 kilometer sør-sørøst for Manila.

Hardest rammet var byen Cotabato med 80 000 innbyggere og kystbyene ved Zamboanga. En stor del av forretningsbygningene i Cotabato styrtet sammen, enten helt eller delvis. Hele familier ble begravd under ruinene. Åkrer ble oversvømt av sjøvann. Fiskere mistet sitt levebrød da flodbølger feide bort fiskebåtene deres.

Ifølge avisen «Bulletin Today» ble 3373 drept og 9149 såret under jordskjelvet og de etterfølgende flodbølger, mens 2938 ble meldt savnet, og over 119 000 ble hjemløse. De første skadene ble anslått til mellom 530 millioner og 715 millioner kroner.

Offerne for flodbølgene

Jordskjelvet ble etterfulgt av flodbølger. Noen av disse var hele ni meter høye og beveget seg med en hastighet på over 700 kilometer i timen. Mange omkom under disse flodbølgene. En fisker som overlevde, forteller:

«Huset mitt lå ved sjøen. Jeg fisker vanligvis om kvelden. Det var over midnatt den 16. august, mens jeg reparerte garnet, at huset vårt begynte å riste voldsomt og knirke i sammenføyningene. Så sluttet jordrystelsene en stund.

Plutselig hørte jeg en annen lyd, som minnet om torden som nærmet seg. Jeg og resten av familien, som nå hadde våknet, begynte å løpe alt vi orket, mot en nærliggende ås. De frådende vannmasser innhentet oss. Vi svømte som aldri før. Selv om vi slukte en god del sjøvann, klarte vi å komme oss i sikkerhet.»

Fra den åsen hvor de søkte tilflukt, så de hvordan huset deres ble trukket ut i sjøen som en flytende fyrstikkeske. Ikke alle var så heldige som denne familien. Mange sto helt lamslått og så på den muren av vann som nærmet seg, og ble feid bort.

Ved øya Sacol, i nærheten av byen Zamboanga, så en fisker som befant seg i en båt omkring 100 meter fra land, hvordan cirka 50 hus styrtet sammen da de ble rammet av en kjempebølge. Da vannet trakk seg tilbake, befant han seg selv i toppen av en kokospalme. En kvinne på et annet sted fortalte hvordan hun så sin far bli skylt ut i sjøen og ført tilbake på land igjen med neste bølge, fortsatt i live. En annen fortalte om naboens barn, som ble skylt ut i sjøen, mens det klamret seg til en planke. Dette barnet ble også skylt levende på land igjen.

I noen tilfelle førte ønsket om å redde materielle eiendeler til tap av menneskeliv. En mann overlot sitt barn til en hushjelp, mens han selv gikk inn i huset igjen for å få tak i en koffert. Barnet omkom. En annen mann mistet livet da han vendte tilbake for å stenge dørene for å sikre seg mot plyndring. Det kom aldri noen for å plyndre huset.

En av dem som overlevde på øya Olutanga i Morobukta, forteller: «Da jordskjelvet var over, gikk jeg bort på brygga. Jeg så fire hus som hadde styrtet sammen. Så så jeg noen som pekte utover sjøen og ropte: ’Flodbølge!’ Jeg løp så hurtig jeg kunne, opp i åsen. De husene som var blitt stående etter jordskjelvet, ble slått i stumper og stykker av de kjempemessige bølgene. Da bølgene slo mot kysten, flakset hønsene høyt opp i luften, mens hundene hylte, grisene hvinte, og folk ropte og skrek. Mange guder ble påkalt. Det var et hårreisende og hjerteskjærende syn.»

Ettervirkningene

«Da det første dagslyset begynte å trenge gjennom det grå skydekket,» fortalte en overlevende, så hele kystområdet ut som «en slagmark med hus som var jevnet med jorden, og barn som gråt. Overalt lå det døde. De som hadde overlevd, kunne ikke tro det de så og opplevde. Jammeren fra dem som hadde mistet sine nærmeste, stilnet etter hvert. Langsomt reiste de seg og gikk fortumlet omkring og lette etter alt og ingenting».

Straks etter katastrofen satte sivile og militære myndigheter i gang en omfattende redningsaksjon. Det ble ytet både teknisk og materiell hjelp. En journalist sa at i de katastroferammede områdene arbeidet de som var i stand til det, «skulder ved skulder og gravde ut levende og døde av de sammenstyrtede ruinene».

Jehovas vitners virksomhet etter katastrofen

Det finnes over 76 000 Jehovas vitner i Filippinene. Alle var naturligvis interessert i hvordan det hadde gått med deres kristne brødre. Så snart som mulig etter jordrystelsene og oversvømmelsene dro de eldste fra menighetene i det berørte området av sted for å finne fram til alle sine medvitner. En spesiell representant for Selskapet Vakttårnet skriver:

«Vi tenkte på flere familier av Jehovas vitner som bodde i tømmerhus i nærheten av sjøen. Vi ventet ikke til det ble lyst, men satte kursen dit så snart som mulig. Da vi kom fram, gnidde vi oss vantro i øynene. Det tidligere tett befolkede, travle samfunn var borte!» Det var heldigvis ingen av Jehovas vitner som hadde omkommet eller var blitt alvorlig skadd, selv om alle hadde mistet husene sine og alt innboet.

I Malangas var det ruiner overalt. Noen få hus sto fortsatt uskadd, men de fleste var blitt jevnet med jorden. Noen mennesker var ute i motorbåter og forsøkte å slepe husene sine inn til stranden. En eldste fra en menighet i dette området forteller: «Det lyktes meg å slepe huset mitt inn igjen; vi mistet bare klærne våre. Men mange menneskeliv gikk tapt, og mange dyr ble drept. Selv om Jehovas vitner her har lidt betydelige tap og har fått anrettet stor skade på sine eiendeler, har ingen av dem mistet livet.»

Etter at portforbudet var blitt hevet i byen Cotabato klokken fire om morgenen etter katastrofen, fikk en av Jehovas vitners menighetstjenere tillatelse til å benytte en jeep, og han kjørte så omkring for å se hvordan det sto til med andre vitner. Også her hadde alle Jehovas vitner overlevd og unngått alvorlige skader. Noen hadde imidlertid lidt store tap, og det gjorde det nødvendig for dem å oppholde seg i evakueringssentrer som myndighetene hadde opprettet. Andre slo opp telt eller bygde skur i nærheten av hjemmet sitt i påvente av flere skjelv.

«Jordskjelv både her og der»

Dette var ett av de tre jordskjelvene som rystet Asia i løpet av én og samme uke. Et medlem av en kommisjon som arbeider med vulkanologi, Gregorio Andal, sa: «Jordskorpen er på det nåværende tidspunkt i en urolig tilstand, og jordskjelv kan inntreffe når som helst og hvor som helst i verden.» En annen gruppe vitenskapsmenn mener at det foregår noen seismiske prosesser som en ikke fullt ut forstår på det nåværende tidspunkt.

Jesus forutsa et interessant trekk ved et ’tegn’ som skulle avmerke enden på den nåværende tingenes ordning. Han sa at foruten kriger, forfølgelse av de kristne, tiltagende lovløshet og andre veer skulle det være «jordskjelv både her og der». (Matt. 24: 3—8; Mark. 13: 4—8) Den bibelske historieskriveren Lukas sier også at Jesus sa: «Store jordskjelv skal det være.» — Luk. 21: 11.

I løpet av de siste 63 årene har Jehovas vitner gjort sine medmennesker oppmerksom på at alle de trekkene ved det tegnet som Jesus ga, har fått sin oppfyllelse siden 1914. Når det gjelder jordskjelv, som er et av trekkene ved dette tegnet, har over 900 000 mennesker mistet livet på grunn av slike jordskjelv siden dette året. I 1000 år før 1914 var det gjennomsnittlig 3000 mennesker som omkom hvert år som følge av jordskjelv. Men siden dette året har gjennomsnittet økt til hele 15 000 i året. Jesu profeti angående jordskjelv får sin oppfyllelse nå!

Jehovas vitner i Filippinene er travelt opptatt med å besøke dem som overlevde det mest ødeleggende jordskjelv dette landet har opplevd. De trøster dem med det glederike budskap om at en ny ordning, hvor menneskene ikke lenger vil miste livet på grunn av naturkatastrofer, er nær. — 2 Pet. 3: 13; Åpb. 21: 3—5.

[Kart på side 17]

(Se den trykte publikasjonen)

MINDANAO

SULU-SJØEN

Olutanga

Cotabato

Zamboanga

Sacol

MORO-BUKTA

EPISENTERET

CELEBES-SJØEN

[Bilde på side 18]

’Hele kystområdet så ut som en slagmark med hus som var jevnet med jorden, og barn som gråt’