Når ble det avgjort hva som skulle høre med til Bibelen?
EN PREST skrev til en kvinne som studerte Bibelen sammen med Jehovas kristne vitner: «Den katolske kirke avgjorde en gang for alle hva som hører med til Guds ord, og hvordan det skal fortolkes.» Hans uttalelse var i full overensstemmelse med New Catholic Encyclopedia, som sier: «Ifølge den katolske lære er det kirkens ufeilbarlige avgjørelse som ligger til grunn for den direkte avgrensningen av den bibelske kanon. Denne avgjørelsen ble ikke truffet før forholdsvis sent i kirkens historie (på Tridentinerkonsilet).» — Bind 3, side 29.
Tridentinerkonsilet ble holdt i det 16. århundre. Var det virkelig først på et så sent tidspunkt at det ble fastslått hva som hørte med til den bibelske kanon?
Jesus Kristus og hans disipler i det første århundre hadde ingen problemer med å avgjøre hvilke bøker som var inspirert av Gud. I likhet med sine landsmenn godtok Jesus Kristus de tre grunnleggende deler av det som i dag vanligvis kalles «Det gamle testamente» — loven, profetene og salmene — som sin Fars Ord. Etter sin oppstandelse sa han for eksempel til to av disiplene: «Dette er mine ord som jeg talte til eder mens jeg ennå var hos eder, at alt det måtte oppfylles som er skrevet i Mose lov og profetene og salmene om meg.» (Luk. 24: 44) De kristne greske skrifter (eller Det nye testamente) bruker slike uttrykk som «skriftene» og «de hellige skrifter». (Ap. gj. 18: 24; Rom. 1: 2; 2 Tim. 3: 15) Dette var tydeligvis betegnelser som hadde en spesiell betydning for folk på den tiden. Hva disse «hellige skrifter» omfattet, var på ingen måte et åpent spørsmål inntil noen prester i det 16. århundre hevdet at de hadde bestemt dette.
Det er verdt å legge merke til at Tridentinerkonsilet ikke i likhet med Jesus Kristus og hans første disipler bare godtok de bøkene som hørte med til den avgrensede hebraiske kanon. Dette kirkemøtet godtok også de apokryfiske bøker. Dette var bøker som den lærde Hieronymus, oversetteren av den latinske oversettelsen Vulgata, skrev følgende om til en kvinne i forbindelse med hennes datters utdannelse: «Alle apokryfiske bøker bør unngås, men hvis hun noen gang skulle ønske å lese dem, . . . bør hun få vite at de ikke er skrevet av de forfattere hvis navn de bærer, at de inneholder mye som er høyst klanderverdig, og at det er en oppgave som krever stor klokskap å finne gull blant leire.»
Når Tridentinerkonsilet erklærer at disse apokryfiske bøkene utgjør en del av den bibelske kanon, ignorerer de dessuten apostelen Paulus’ ord: «For det første var det jødene Guds ord ble betrodd til.» — Rom. 3: 2, Erik Gunnes’ oversettelse.
Hva med de kristne greske skrifter? De skrifter som utgjør denne delen av Bibelen, ble helt fra begynnelsen av godtatt som inspirerte skrifter. Blant de mirakuløse gaver de kristne fikk den gangen, var evnen til å «skjelne mellom inspirerte uttalelser». (1 Kor. 12: 10, NW) Apostelen Peter kunne derfor sette apostelen Paulus’ brev i samme klasse som resten av de inspirerte skrifter. Vi leser: «Vår elskede bror Paulus har skrevet til eder etter den visdom som er ham gitt, liksom òg i alle sine brev når han i dem taler om dette; i dem er det noe som er svært å skjønne, og som de ulærde og ubefestede tyder vrangt, som de òg gjør med de andre skrifter.» — 2 Pet. 3: 15, 16.
Denne tidlige avgrensningen av de kristne greske skrifters kanon blir også bekreftet av fortegnelser over de inspirerte bøker som skriver seg fra det annet til det fjerde århundre etter Kristus.
Når alt kommer til alt, ble alle Bibelens bøker godtatt som inspirerte av de troende helt fra begynnelsen av. Da nedskrivningen av Bibelen ble avsluttet i det første århundre etter Kristus, hersket det ingen usikkerhet med hensyn til hvilke bøker som var kanoniske, slik at det skulle være nødvendig å avgjøre dette flere hundre år senere.