En beretning om tro fra det nordøstlige India

HAR du hørt om «Tanghul Naga»? Det er navnet på den stammen jeg tilhører. Vi bor i fjellene i den østlige delen av staten Manipur, i det nordøstlige India, omgitt av Bangladesh, Burma og Kina.

Dette er et område med vakre, grønne åser og fruktbare daler. I århundrenes løp er vi nagaer blitt inndelt i 29 stammer, som hver har sin egen dialekt, sine egne skikker og sin egen måte å kle seg på. Inntil ganske nylig var nagaene «usiviliserte» hodejegere som praktiserte animisme, en religion som innbefatter tilbedelse av trær og steiner. Vi frambar griser og hunder som offer.

Livet er omtrent det samme i alle landsbyene. Hvis du skulle komme på besøk til disse traktene, ville du få se mellom 20 og 40 små hus med jordgulv og jordvegger. Takene er tekket med tykke lag av tørket gress. Disse husene er bygd langs noen få, støvete grusveier. Hver landsby blir styrt av et eldsteråd.

Når en tar en spasertur på en av disse små veiene, får en se griser, hunder og fjærkre gå fritt omkring. Foran noen av husene henger det hodeskaller. Det er minner fra en dyster fortid, da stammene kjempet om makten.

De fleste av oss stammefolk er selvforsynt. Vi holder husdyr og dyrker det vi trenger, på terasser som vi har anlagt oppover åsene ved landsbyene. Våre viktigste produkter er ris, mais, poteter og ingefær.

Kvinnene arbeider sammen med mennene med å rydde vekk busker og kratt og bryte jord. Det er vanlig å se kvinner traske av gårde på vei til en landsby med tunge bører av grønnsaker og brensel i kurver av strå. Kvinnene bærer kurvene på ryggen, og rundt pannen har de et bredt bånd av strå som kurvene er festet til. I tillegg til å utføre slike former for arbeid og de huslige sysler er våre kvinner opptatt med å fiske, veve og selge varer på markedsplassene i byene.

Kvinnene er enkelt kledd, men stoffene har muntre farger. Et sjallignende tøystykke som de har knyttet rundt livet, danner et skjørt som når like under knærne. Kvinnene har selv vevd disse stoffene, som vanligvis er holdt i en sterk rødfarge eller har striper i hvitt, svart, grønt eller gult på tvers. Et lignende tøystykke dekker overkroppen.

En ny religion

La meg nå fortelle det jeg har kalt en beretning om tro. Den begynte i den tiden jeg gikk på den høyere skole i Imphal, hovedstaden i Manipur. En formiddag besøkte to Jehovas vitner meg på rommet mitt. De snakket om Bibelen og sa at Guds rike om kort tid skal gjøre hele jorden til et vakkert paradis.

Jeg likte budskapet deres, men jeg møtte snart motstand. Bestyreren på hjemmet prøvde å få meg fra å studere Bibelen med Jehovas vitner. Han sa at de var «annerledes» enn andre kristne. Til tross for dette fant jeg fram til deres møtested i Imphal og begynte å studere Bibelen sammen med vitnene hver uke. Men etter en stund sluttet jeg å studere. Jeg kunne ikke tro at Guds navn er Jehova, selv om vitnene hadde vist meg at navnet forekommer flere tusen ganger i Bibelens hebraiske grunntekst, for eksempel i 2 Mosebok 6: 3, Salme 83: 19, Esaias 12: 2 og 26: 4.

Så skjedde det noe uventet, noe som førte til at jeg forandret syn på dette spørsmålet. En dag satt jeg og bladde i en historiebok, An Outline of World Civilization, av Dev Raj Dutt. På side 157, i kapitlet «Kristendommens oppkomst», leste jeg: «Jesus forstyrret sin tids status quo og ble dømt som en bespotter av Jehova, jødenes Gud.» Der sto navnet «Jehova» igjen. Kanskje Jehovas vitner likevel hadde rett? Jeg gjenopptok mitt studium av Bibelen.

Snart kom jeg over noe annet som jeg syntes det var vanskelig å godta. Vitnene viste meg ut fra Bibelen at noen av skikkene i mitt kirkesamfunn var av hedensk opprinnelse. Jeg syntes det var en vel drøy påstand. Jeg vendte meg igjen til historieboken. På side 163, under overskriften «Den kristne sivilisasjons hedenskap», leste jeg:

«Denne kristne sivilisasjonen ble ikke med ett slag utbredt over hele den vestlige verden. Den medførte heller ikke et fullstendig brudd med den gamle, hedenske sivilisasjonen. Den nye sivilisasjonen vokste opp midt i den gamle, hedenske verden; den antok til og med hedenske skikker som den kunne godkjenne. Kristendommen ødela ikke den hedenske kultur noe særlig, men modererte den og ga den sine egne spesielle kjennetegn.»

Jeg var nå overbevist om at Jehovas vitner forkynte sannheten. Jeg dro regelmessig hjem til landsbyen på besøk, og der snakket jeg om disse bibelske sannhetene med min eldre bror, som da var nagaterrorist. Senere ble en fetter av meg som var bonde, også med på våre bibelske drøftelser. Det gikk ikke lang tid før de også var overbevist om at Jehovas vitner forkynte sannheten.

Motstanden blir sterkere

Det var nå alminnelig kjent i landsbyen at vi studerte Bibelen sammen med vitnene. De religiøse ledere likte ikke dette. Under en gudstjeneste sa en prest som var på besøk, at Jehovas vitner var falske profeter og Satans vitner. Etter gudstjenesten gikk min bror, min fetter og jeg og besøkte ham. Vi forklarte ut fra Bibelen hvorfor vi var uenige i kirkens lære. Han kunne ikke resonnere med oss ut fra Guds Ord, men måtte ty til sinte ord. Vår egen landsbyprest, som også var til stede, spurte spydig: «Ved hvilken teologisk skole er det dere har studert?» Kort tid etter dette meldte vi tre oss ut av kirken.

Kirkens menn prøvde nå å få far til å slutte å gi meg økonomisk støtte, men det ville han ikke gå med på. Så la landsbyens eldste planer om å presse penger av oss. De truet oss og sa at hvis vi ikke betalte 250 rupier (150 kroner), skulle de jage oss bort fra landsbyen og ta fra oss vårt hjem og våre muligheter til å tjene til livets opphold. Men ettersom vi visste at Indias grunnlov garanterer religionsfrihet, sa jeg at de heller burde gå til rettssak mot oss. Det gjorde at de nøyde seg med truslene.

Utholdenhet blir belønnet

Det vitnet jeg studerte med, var svært oppmuntrende. Han fortalte at det jeg opplevde, var vanlig for dem som begynner å utøve den sanne tilbedelse. Han viste meg det som står i Markus 13: 13: «Og I skal hates av alle for mitt navns skyld; men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst.» Jeg tenkte på at mange har ofret livet for sitt land. Måtte ikke jeg da kunne være rede til å dø for hele universets Overherre!

Motstanden fortsatte. Det var mange som mente at jeg var altfor ung til å forstå Bibelen, og at Jehovas vitner benyttet seg av min ungdom. En onkel av meg foreslo at jeg først skulle få meg en skikkelig utdannelse og bli i stand til å klare meg selv økonomisk, før jeg ble religiøs. Men jeg motsto disse materialistiske fristelsene. Jeg innvigde mitt liv til Jehova og ble døpt i februar 1975, mens jeg fremdeles gikk på skolen.

Jeg hadde mye igjen for at jeg holdt fast ved det jeg visste var riktig. Ikke lenge etter ble min bror og min fetter også døpt. For å få penger til å komme på et stevne og bli døpt solgte fetteren min det eneste han eide — en bøffel som han pleide å bruke når han pløyde. Jeg ble boende i Imphal og ble med tiden en heltidsforkynner, mens min bror og min fetter reiste tilbake til landsbyen vår for å utbre Bibelens sannhet der.

Landsbyens eldste fortsatte sin motstand. De holdt et rådsmøte og satte opp følgende resolusjon mot oss:

at vi måtte betale en bot på 50 rupier (30 kroner) for å ha skiftet religion;

at de ville ødelegge våre hjem og eiendeler hvis vi unnlot å betale boten;

at ingen andre Jehovas vitner skulle få besøke landsbyen, og at de som eventuelt tok imot dem, ville bli bøtelagt;

at det ville bli truffet tiltak mot far hvis han fortsatte å gi meg økonomisk støtte.

Vi hadde imidlertid på forhånd bestemt oss for ikke å bøye oss. På grunn av visse uoverensstemmelser seg imellom klarte de eldste heldigvis ikke å gjøre alvor av sine trusler. Og vår utholdenhet under denne fasen av motstanden førte også til en annen velsignelse. Hva besto den i?

Etter at vi tre var blitt Jehovas vitner, hadde far lagt merke til at vår livsførsel hadde forandret seg til det bedre. Han forsto dessuten at den måten kirkens og landsbyens eldste oppførte seg på, ikke sømmet seg for sanne kristne. Til vår store glede meldte også han seg ut av kirken. Han tror nå at Jehovas vitner har den sanne religion.

Hvor gledebringende er det ikke for oss å se at hele familien regelmessig studerer Bibelen og anvender dens prinsipper i det daglige liv! Vi takker først og fremst Jehova for at han sendte noen til vårt fjerntliggende område. Det var jo det som var begynnelsen til denne beretningen om tro. — Innsendt.