Hva sier Bibelen?

Hvilket syn bør de kristne ha på gaver?

HVEM setter ikke pris på å få en gave, særlig noe en trenger? Men er det ikke en enda større glede å gi en gave som blir godt mottatt? Jesus sa: «Det er en større lykke å gi enn å få.» — Ap. gj. 20: 35, NTN.

Det hender imidlertid at det oppstår spørsmål eller problemer i forbindelse med det å gi gaver, særlig på grunn av de skikker som blir fulgt enkelte steder.

Både i Australia og i Nord-Amerika er det for eksempel vanlig å arrangere spesielle selskaper for en kvinne like forut for hennes bryllup, eller når noen venter barn. Venner og slektninger av den vordende brud eller de vordende foreldre kommer sammen en kveld til hyggelig samvær og noen forfriskninger og har med seg gaver som skal hjelpe de nygifte eller de nybakte foreldrene i deres nye situasjon.

Her i landet er det ikke vanlig å arrangere slike selskaper, men folk pleier å gi bryllupsgaver eller å ha med seg blomster eller konfekt når de skal besøke noen på sykehuset, eller når de er invitert til noen for første gang. Hvordan ser du på det å gi gaver i slike situasjoner?

God veiledning fra Gud

Bibelen oppmuntrer gjentatte ganger Guds tjenere til å være gavmilde. Vi leser: «Den som velsigner [den gavmilde sjel, NW], skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.» «Den som har et godt hjerte, blir velsignet fordi han ga den fattige av sitt brød.» (Ordspr. 11: 25; 22: 9) Døperen Johannes ga dette rådet: «Den som har to kjortler, skal dele med den som ingen har.» Og Jesus sa: «Gi, så skal eder gis! . . . for med det samme mål som I måler med, skal eder måles igjen.» — Luk. 3: 1; 6: 38.

Ifølge Bibelen er det ikke galt å gi seg til kjenne på en beskjeden måte som den som har gitt en gave, hvis en ønsker det, kanskje ved å legge ved et kort. (Se Jakob 1: 17.) Men i forbindelse med dette spørsmålet kommer Jehova med veiledning som tar den menneskelige ufullkommenhet i betraktning. Det kan for eksempel hende at noen gir en gave for å bringe ære til seg selv. Jesus sa: «Når du gir almisse, da skal du ikke la blåse i basun for deg, . . . la ikke din venstre hånd vite hva din høyre gjør, for at din almisse kan være i lønndom, og din Fader, som ser i lønndom, han skal lønne deg i det åpenbare.» (Matt. 6: 2—4) Hvor forstandig og hvor godt vil det ikke være å følge dette rådet! Hvis giverens navn skal bekjentgjøres offentlig, vil noen kanskje bli fristet til å gi mer enn de egentlig har råd til, kanskje for at deres gave skal kunne måle seg med det andre gir. Hvor sant er ikke ordspråket: «Den ene ter seg som en rik mann og har dog slett ingenting»! — Ordspr. 13: 7.

Bibelen anbefaler ikke gavmildhet som kan oppmuntre til dovenskap. Den sier: «[Sett] eders ære i å . . . arbeide med eders hender» og: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke ete.» Apostelen Paulus fortalte at han arbeidet hardt ’for ikke å være noen til byrde’. — 1 Tess. 4: 11; 2 Tess. 3: 8—12; Ef. 4: 28.

Forskjellige måter å gi på

Hvis en vordende mor eller to som snart skal gifte seg, sitter trangt i det, vil det naturligvis være både vennlig og omtenksomt å gi dem gaver for å hjelpe dem. Men de spesielle selskaper som blir arrangert for at det skal gis gaver til en brud, blir ofte holdt av en helt annen grunn. En amerikansk kvinne skrev for eksempel til en spaltist i en avis om et slikt selskap som var blitt holdt for hennes søster. Hun skrev om en av de 20 gjestene:

«Vi undersøkte samtlige gaver og kort om og om igjen og kunne ikke finne en eneste ting fra denne kvinnen. Hun kom med fullt overlegg tomhendt, . . . Alle var rystet.»

Spaltisten svarte blant annet:

«Jeg har mottatt hundrevis av brev fra kvinner som forteller at de er blitt invitert i opptil fire-fem slike selskaper for samme brud. De ser på hele forestillingen som noe som blir satt i sving for å ribbe dem, og jeg må si at Deres brev gir deres klage langt større vekt.»

Ja, selv om et slikt selskap kan være en hyggelig mulighet til å komme sammen og nyte forfriskninger og gi gaver, kan det også utarte til en hån mot den kristne gavmildhetens ånd. Ville det ikke være sørgelig hvis noen skulle få inntrykk av at de gavene de har med seg, er viktigere enn det at de selv er til stede? Noen av dem som er invitert, har kanskje ikke råd til å gi en gave, eller det kan være at de har planlagt å gi en gave når bryllupet blir holdt.

Noen ganger får alle de tilstedeværende vite hvem som har gitt hver gave. Det kan bringe en som ikke har med seg noen gave, i forlegenhet. Det kan også føre til at en sammenligner gavene fra dem som ikke har så god råd, med gavene fra dem som er rike (eller som gjerne vil gi inntrykk av at de er det). (Jak. 2: 1—9) Hvor mye bedre er det ikke å la være å bekjentgjøre hvem som har gitt de forskjellige gavene! Hvis Jesu råd om ikke å gjøre giveren kjent, blir fulgt, vil det bidra til å framelske en lykkeligere, mer kristen ånd, og en unngår at noen blir brakt i forlegenhet eller begynner å sammenligne det de har gitt, med det andre har gitt. Paulus skrev med tanke på det å gi gaver til trengende kristne i det første århundre: «Hver gi så som han setter seg fore i sitt hjerte, ikke med sorg eller av tvang! for Gud elsker en glad giver.» — 2 Kor. 9: 7.

Når vi har Guds veiledning i tankene, vil det hjelpe oss til ikke å nære uvilje mot noen som kommer uten å ha med seg en gave — enten vedkommende er til stede i et spesielt arrangert selskap, besøker noen på sykehuset eller kommer på besøk for første gang eller i andre forbindelser da det er vanlig å ha med en gave. Hvor mye bedre er det ikke å la en gave være et uttrykk for ’kjærlighet uten skrømt’ eller ’uten hykleri’ (NW), i stedet for bare å gi en gave fordi en føler at skikk og bruk krever det! — Rom. 12: 9, 13.

Når våre motiver er i harmoni med Guds Ord, trenger vi heller ikke å føle at vi konkurrerer med noen om hvem som gir de dyreste gavene. Sett at du lå på sykehuset. Ville du ikke da sette større pris på å få en enkelt prestekrage eller en appelsin av en som er glad i deg, enn å få en bukett orkidéer eller en kurv med frukt av en som gir det av pliktfølelse? — Ordspr. 15: 17; 28: 6.

Det er heller ingen grunn til at vi skal føle at vi må gi en gave som «tilsvarer» noe vi har fått. En kvinne fortalte at en venninne som hun hadde invitert hjem til seg, hadde med seg ’et smykkesett som besto av armbånd og øredobber, en konfekteske og en flaske champagne’, og at hun følte at hun måtte gi noe tilsvarende når hun senere skulle besøke venninnen. Men hvorfor skulle det være nødvendig? Noen har bedre økonomi enn andre. Og selv om begge parter hadde like god økonomi, er det likevel tanken bak gaven som teller, ikke sant? Dette framgår tydelig av Jesu rosende omtale av den fattige kvinnen som la to skjerver i tempelkisten. — Luk. 21: 1—4.

Hvis vi følger Guds fullkomne veiledning når vi skal gi noen en gave, vil det virkelig føre til lykke både for oss som giver og for den som mottar gaven.