Hakkespetten — skapt til å hakke

EN LYD som minner om rappe hammerslag, fanger din oppmerksomhet idet du går forbi en treklynge. Ganske riktig — der sitter en hakkespett og hamrer løs på en trestamme, sannsynligvis for å finne insekter eller larver. Eller det kan være at den holder på å hakke ut et hull hvor den skal ha reir. Dette er en lyd og et syn som er vanlig mange steder på jorden, for det finnes hakkespetter i omtrent alle skogbevokste områder, så nær som på Madagaskar og i den australske region.

På under tre sekunder kan en hakkespett hamre det meiselformede nebbet sitt 44 ganger mot en trestamme eller en grein. Hvordan klarer den det uten å bli helt ør og fortumlet?

Svaret synes å ligge i den måten hakkespettens hode er formet på. Rommet mellom fuglens hjerne og den solide, ytre hjernehinnen er svært lite og inneholder derfor mindre væske enn det tilsvarende, større rommet hos fugler som ikke hamrer eller hakker. Dette tjener øyensynlig til å redusere mulighetene for at det skal dannes sjokkbølger i væsken som følge av støt og vibrasjon. Hjernen er dessuten omsluttet av forholdsvis kompakte, men porøse knokler, som gjør at dette viktige organet ikke får bevege seg. Det svampaktige, elastiske bindevevet som knytter knoklene mellom kraniet og nebbet sammen, demper dessuten støtene, og det samme gjør de store musklene som strekker seg over hakkespettens hode og bak øreregionene. Foruten at disse musklene kontrollerer tungens bevegelser, virker de omtrent som en støtdemper. De danner en støtpute rundt hodet og hindrer det i å svinge rundt.

Andre deler av hakkespettens kropp — beina, føttene, halen og tungen — er på lignende måte formet med tanke på virksomhet.

Se for eksempel på beina. De er korte og sterke og ideelt egnet til å klatre loddrett oppover med. Føttene har fire tær. Den andre og den tredje tåen peker framover og de andre to bakover. Den fjerde tåen kan også beveges til siden og framover. Alle tærne er utstyrt med en solid klo. Føttene setter således hakkespetten i stand til å få godt feste når den klatrer oppetter trestammer, greiner, fjellsider og husvegger.

Halen er også til stor hjelp for hakkespetten. Den bidrar til å støtte den mens den hamrer løs på trestammene. De 12 sterke fjærene som utgjør halen, ligger oppå hverandre som takstein. Under fjærskiftet mister fuglen vanligvis ikke de to midterste fjærene før de andre er blitt skiftet ut, slik at den hele tiden kan få den nødvendige støtte.

Tungen er et annet spesielt trekk ved hakkespetten. Den er festet til tungebeinet og tungebeinshornene, et apparat av bein og elastisk vev som slynger seg rundt kraniet. Visse muskler trekker i disse løkkene og skyver derved tungen et godt stykke ut av nebbet. Når grønnspetten strekker tungen helt ut, rekker den hele ti centimeter utenfor nebbspissen. Tungen er dekket av et tykt lag med klebrig slim, og når hakkespetten slynger den ut av nebbet, kan den få tak i insekter og larver som er skjult på vanskelig tilgjengelige steder. Hos mange arter er tungespissen hornaktig og utstyrt med mothaker eller kroker. Ved hjelp av disse krokene er det lett å få tak i larver. Det finnes også hakkespetter som har en skjelignende tunge som ender i en bred klynge av børster — akkurat den rette fasong for en som skal sope i seg maur og termitter.

Hvordan finner hakkespetten ut om det skjuler seg et måltid innenfor barken på et tre? En mener at dette skyldes den skarpe hørselen. Den banker noen ganger og tar så en pause for å finne ut om den har forstyrret noen insekter. Bankelyden får også en annen klang hvis det er insektganger under barken.

Ja, hakkespetten er virkelig forunderlig skapt! Den måten hodet er formet på, kan gi menneskene nye idéer til hvordan de skal lage bedre beskyttelseshjelmer i framtiden. Dette utmerkede instrumentet er imidlertid en livsnødvendighet for hakkespetten.