Når du skal tale til en forsamling
«JEG er nødt til å holde en tale i kveld.» Mange vil uttrykke seg på denne måten, og det sier litt om hvordan de ser på det å tale offentlig. De har ikke lyst til å gjøre det. Faktum er at de gruer seg. Men ofte er det slik at omstendighetene tvinger dem til det.
Du vil kanskje bli forbauset over å høre hvor ofte denne «ulykken» rammer noen. I alle større byer blir det hver eneste dag holdt hundrevis av forskjellige møter. Boken Vital Speeches of the Day forteller at i byer som Los Angeles og New York blir det holdt flere tusen møter hver dag. Og som boken sier: «Til hvert av dem trengs det en taler.»
Ja, det er stor sannsynlighet for at også DU før eller senere vil bli bedt om å tale til en forsamling, enten på skolen, på arbeidsplassen eller i en forening eller organisasjon som du tilhører. Hvis du ikke akkurat ser fram til dette (bortsett fra at du ser fram til å få det hele overstått!), vil du kanskje sette pris på å få noen retningslinjer som kan gjøre det mindre «smertefullt» å tale til en forsamling.
For det første kan det være en fordel å tenke på hvorfor det kan være så ubehagelig å skulle holde et foredrag. Vanligvis har du sikkert ikke noe imot å snakke. Men hvis du har stått foran en hel gruppe, har du sikkert merket noen helt spesielle «fenomener» — knærne skjelver, det kommer svetteperler på pannen, og du kjennes helt tørr i munnen. Hva er grunnen til dette? Jo, grunnen er sikkert den at du føler deg stimulert og vel til mote når du snakker med en enkelt, mens du blir helt vettskremt når du står overfor en hel gruppe. De enkelte tilhørere blir til sammen et uhyre som kalles «publikum». Et publikum venter seg noe av taleren. Dertil kommer at du sikkert føler deg håpløst amatøraktig og uerfaren hvis du ikke er vant til å holde taler.
Det er dessuten en kjent sak at mange synes at de fleste taler (og følgelig også de fleste talere) er kjedelige. En kan ofte høre noen si: «Jeg kan ikke fordra å høre folk holde foredrag når de ikke sier noe.» Du er kanskje redd for at ditt foredrag skal bli et mareritt både for tilhørerne og for deg.
Hvordan kan du overvinne alt dette? Ettersom både talere og de forsamlinger de taler til, er forskjellige, kan det ikke settes opp noen bestemt regel som kan brukes i alle situasjoner. Men det er visse faktorer du ikke kan overse hvis du skal kunne gjøre deg noe håp om å overvinne lampefeberen og tale på en overbevisende måte til en forsamling.
To trekk ved forberedelse
De som underviser i talekunst, understreker ofte: «Forberedelse er nøkkelen!» Det er sant nok, men mange misforstår dette og tror at de må kjenne en hel rekke tall og en mengde opplysninger for å kunne tale om et emne. For å kunne gjøre ditt beste bør du imidlertid forberede deg på to måter:
1. Sett deg ikke bare godt inn i emnet, men utform et bestemt budskap som du ønsker å overbringe ved denne bestemte anledningen.
2. Tenk nøye over hvordan du best kan overbringe ditt budskap til nettopp denne forsamlingen.
La oss se litt på fordelene ved å huske disse to punktene. Selve framføringen er naturligvis viktig, men det du sier — selve budskapet — er enda viktigere. Selve framføringsmåten kan kanskje trenge litt finpussing, men hvis du har stoffet klart for deg og argumentene er godt underbygd, er du som oftest bedre stilt enn en vittig taler som henrykker sine tilhørere uten egentlig å si noe. En slik taler underholder sitt publikum, men han kommer ikke med verdifulle opplysninger. Før eller senere slutter folk å ta ham alvorlig.
En erfaren taler kom en gang med dette oppmuntrende rådet: «Sørg for at du har noe å si. Reis deg opp og si det. Sett deg så ned. Ennå har ingen oppfunnet noen bedre måte å gjøre det på.» Ja, uten noen videre utbrodering kan du gjøre stort inntrykk på dine tilhørere ved å tale positivt og poengtert.
Når du forbereder deg, må du dessuten ha tilhørerne i tankene — deres bakgrunn, og hva du tror de mener om emnet på det nåværende tidspunkt. Det vil hjelpe deg til å velge stoff som passer for dem. Ta hensyn til de lokale forhold, anvend det du sier, på tilhørernes liv, og forklar hvorfor det er så viktig for dem og deres familie. På denne måten kan du gjøre et abstrakt eller generelt emne aktuelt.
En mann som har holdt foredrag i over 16 år, sier: «Jeg har oppdaget at mine tilhørere begynner å spisse ører når jeg nevner noen lokale skikker eller steder. Jeg kan for eksempel spørre: ’Tror dere at en mann som bor i — gaten her i byen, ville være interessert i dette spørsmålet?’ Jeg har oppfordret andre talere til å bestrebe seg på å gjøre stoffet relevant på en måte som er naturlig for dem, uten at det på noen måte virker usmakelig.»
Hvis du ikke vet så mye om dine tilhørere, kan du snakke med noen som gjør det. En slik forespørsel kan bety mer for framstillingen enn flere timers studium av selve emnet. Og selv om det ikke er noen du kan spørre, vil du som regel kunne vite litt om gruppens generelle sammensetning. Består den hovedsakelig av forretningsfolk, selgere, husmødre eller pensjonister? Prøv å finne ut hvilken side av ditt emne de vil ha størst glede og interesse av.
Du må altså forberede deg godt og samtidig tenke på hvordan du skal overbringe stoffet til tilhørerne. Er du sikker på at du vet hva som er hovedpunktene? Hvis ikke du er det, hvordan skal da tilhørerne kunne bli klar over det? Når du har valgt hovedpunkter, må du avgjøre hvor mye du kan si om dem på den tiden du har til rådighet. Tenk deretter på hvilken framstillingsform du skal benytte. Dette innebærer naturligvis at du må skrive talen ned (eller i hvert fall sette opp noen punkter) og ordne stoffet på en logisk måte.
Selv ekspertene er uenige om hvor mange notater en bør bruke under et foredrag; noen mener at det er nødvendig å ha fullt manuskript, mens andre holder på at noen få punkter er nok. Ekspertene er imidlertid enige om én ting: Tal ikke fritt etter hukommelsen; ha alltid noen notater som du kan støtte deg til. En skal heller ikke lære seg et foredrag ord for ord og framsi det utenat. Hvis en gjør det, kan det godt være at alles øyne henger ved talerens lepper, men da er det bare fordi de er spent på om han kommer til å gå i stå!
De som har sett og hørt en oratorisk begavelse i aksjon, vil kanskje hevde at det ikke er så viktig å ha et budskap som passer til en bestemt gruppe tilhørere. De mener kanskje at talerens personlighet og hans begeistring og evne til å vinne et publikum er av størst betydning. Men før du gjør deg opp en mening om det, skal vi se hvordan forberedelse med tanke på de to nevnte punktene kan være til hjelp for en usikker taler.
Gjør budskapet levende
Hvis du under framføringen av foredraget konsentrerer deg om emnet, som du har arbeidet så hardt med — og ikke tenker på deg selv — vil dette bidra til å fjerne en god del av din nervøsitet og angst for publikum. Tenk på at du har et kraftfullt budskap å framføre, selv om du føler deg svak!
Hvis du tror på det du sier, og er oppslukt av det, vil du tale med en naturlig overbevisning og oppriktighet som gjør at dine tilhørere får tillit til deg. Selv om du konsentrerer deg om stoffet, behøver ikke framstillingen å miste den følelsesmessige innlevelse. Du kan tvert imot la selve presentasjonen av stoffet utstråle dine egne følelser; da vil de følelser du gir uttrykk for, dine gester og hele din holdning være ekte. Tilhørerne vil kunne merke at du tror på det du sier, og du vil virke overbevisende. Du vil fengsle dine tilhørere. Du vil kunne tilskynde dem til handling.
Hvis du på den annen side er altfor opptatt av ditt eget ytre, av det inntrykk du gjør, eller av din «stil», vil det komme til uttrykk i framføringen. Det vil virke distraherende.
En annen fordel ved å ha et bestemt budskap å overbringe er at det hjelper en til å holde tiden. Når du har bestemt deg for hva du skal si, er det ingen fare for at du skal fortsette å utbre deg i det uendelige, slik mange talere gjør. Hvorfor ikke gjøre en prøve? Hold foredraget høyt for deg selv og ta tiden. Det føles kanskje litt merkelig å stå og tale for seg selv, men du vil bli overrasket over hva det kan gjøre for din selvtillit og din tidsberegning.
Fallgruver
Det er to «faresoner» en må styre utenom når en forbereder seg på å tale offentlig. Den ene er tendensen til å la seg rive med og fortelle alle de interessante opplysninger en har funnet fram, slik at en bare holder på og holder på. Husk at hovedformålet med å foreta undersøkelser er at du skal være forberedt — at du skal få et godt tak på emnet og bli fortrolig med det. I et foredrag vil du som oftest ikke få tid til å utdype mer enn høyden tre-fire hovedpunkter.
For det annet er det en fare for at en godt forberedt taler skal gjøre foredraget sitt altfor komplisert, ikke bare ved å ta med for mange punkter, men også ved sitt ordvalg. Unngå lange ord eller uttrykk som tilhørerne kanskje ikke forstår. Selv i et teknisk foredrag som blir holdt for en gruppe fagfolk, kan det lett oppstå problemer fordi ikke alle er enige om hvordan visse faguttrykk skal defineres. En klok foredragsholder vil derfor følge det råd om å uttrykke seg klart og tydelig som bibelskribenten Paulus kom med for over 1900 år siden: «Om en basun gir en utydelig lyd, hvem vil da gjøre seg rede til strid? Således også med eder: Dersom I ikke med eders tunge framfører tydelig tale, hvorledes kan en da skjønne det som blir sagt? I vil jo da tale bort i været.» — 1 Kor. 14: 8, 9.
Hvis en går i en av disse fallgruvene, kan en dessuten lett gi inntrykk av at en ser ned på sine tilhørere. En vinner ikke noen for sitt synspunkt ved å gi inntrykk av å være overlegen; en støter dem snarere fra seg. Det er en kjensgjerning at enkelhet også er et uttrykk for at en har evnen til å sette seg i andres sted. Du bør alltid prøve å kommunisere, å dele noe med tilhørerne, og ikke bare prate i vei for din egen fornøyelses skyld. Det vil være bortkastet tid for de andre.
Jesus Kristus ble regnet for å være en mesterlig lærer, selv av dem som ikke trodde på ham. Når vi leser hans taler, blir vi slått av den enkelhet og ydmykhet som preger dem. Folk ble dratt til ham. Det han ville si, sa han klart og tydelig. Han lærte folk dype sannheter ved hjelp av enkle ord. (Matteus, kapitlene 5—7) I dag, nesten 2000 år senere, står hans budskap fremdeles tydelig fram, etter utallige forsøk på å fordunkle eller forvrenge dets innhold.
Selv om du altså ikke føler deg 100 prosent vel til pass når du skal tale offentlig, så fortvil ikke. Selv om vi lever i en verden hvor det, som én autoritet har sagt, er en overflod av «dødsens triste taler», kan du klare å holde et foredrag og til og med glede andre ved det. Du vil oppdage at mange er ivrige etter å lære. Hvis du virkelig har noe å si, hvis du viser at du gjerne vil gi noe, kan du bli gledelig overrasket over resultatet. Det uhyret som kalles «publikum», er ikke så farlig når alt kommer til alt.