Hjelp barnet til å lære å snakke

DAG gurglet fornøyd da tanten hans tok ham opp og satte ham på fanget. Hun vogget ham blidt fram og tilbake, og han utstøtte et tilfreds «Ahhh». Tanten, som utdannet seg til talepedagog, gjentok hans «Ahhh». Han reagerte på den lyden som ’kom tilbake til ham’, og det gledet hans tante. Og det gledet henne enda mer da han igjen sa «Ahhh».

Barnet likte denne «leken», og de fortsatte å leke den en stund. For tanten betydde denne «leken» en hel del. Hun forsto at nevøen på et tidlig tidspunkt hadde begynt å imitere lyder. Dette var et nokså sikkert tegn på at han hadde et våkent sinn og en god hørsel, og at han en dag ville komme til å snakke tydelig.

Men er det ikke bare bortkastet tid å lytte til et spebarns pludring? Det er nok så at mange barn før eller senere «begynner å snakke av seg selv»; det virker i det minste slik. I løpet av de siste 20 årene har studiet av språkutviklingen hos barn imidlertid åpenbart en god del. I dag er det mange leger og talepedagoger som legger mer og mer vekt på den oppmerksomhet foreldre (og andre som har med småbarn å gjøre) bør vise spebarns pludring.

Er det malplassert å vise en slik interesse? Les følgende uttalelser om den innvirkning det hadde på hele personligheten til noen som hadde talevanskeligheter som barn:

«[På kaféen] hadde jeg lyst på kaffe og rundstykker, men bestilte melk og havregrøt fordi jeg visste jeg ville komme til å stamme når jeg skulle si de andre ordene, og jeg ville ikke at den eldre damen som serverte, skulle synes synd på meg. Jeg kan ikke utstå havregrøt.»

«Jeg husker at jeg allerede som liten pike skammet meg over min tale. Og hver gang jeg åpnet munnen, gjorde jeg mor skamfull. Jeg kan ikke si deg hvor forferdelig jeg hadde det. Hvis jeg sa noe, sa jeg det galt. Så enkelt var det. Jeg tenkte hele tiden på at jeg måtte være forferdelig slem, ettersom jeg snakket slik.»

«Far ville aldri høre på meg når jeg stammet. Da gikk han alltid sin vei. Det ble til slutt slik at jeg fikk mor til å fortelle ham hva det var jeg ville si ham.» — Speech Correction.

De voksne som er sitert her, ville være de første til å fortelle hvor viktig det er å vite hvordan en skal hjelpe et barn til å lære å tale korrekt. Dette er dessuten ikke et spørsmål en først bør tenke over når barnet skal begynne på skolen (noe som i de fleste land skjer når barnet er i seksårsalderen), men en bør tenke på det helt fra barnet er ganske lite. Det er ett punkt de fleste autoriteter er enige om, og det er at den behandling et barn får i løpet av de første fire årene av sitt liv, er avgjørende for utviklingen av dets taleevne og dermed også, mener mange, for dets tenkeevne.

Før vi undersøker taleevnens utvikling nærmere, står vi imidlertid overfor spørsmålet: Hva slags «taleredskaper» og hvilke evner er et normalt spebarn utstyrt med? Svaret er ifølge forskningen: «Et mirakuløst vell av foranstaltninger!»

Et mangesidig mirakel

Det kan kanskje virke overdrevent å bruke ordet «mirakel». Men tale (lydene og pustingen) og språk (det som lydene står for) er svært kompliserte systemer som er nøye forbundet med hverandre.

Denne koordineringen er i seg selv et mirakel. Bare det å si et ord på to stavelser kan kreve 20 forskjellige justeringer av leppene, tungen, strupehodet og kjevene. Disse 20 fine justeringene må gjøres nøyaktig, i den riktige rekkefølge og i løpet av et fjerdedels sekund. Det betyr at hver bevegelse skjer i løpet av et hundredels sekund. Og det foregår alt sammen fullstendig automatisk!

Et annet mirakel er variasjonen av lyder, og når vi er i stand til å lage dem. Talepedagoger forteller at spebarn over hele verden i løpet av de første måneder av sitt liv er i stand til å lage alle de lyder som de menneskelige taleorganer kan frambringe. De kan lage «franske vokaler og rulletoner, tyske omlyder og strupelyder og mange andre lyder som bare kan beskrives ved hjelp av fonetiske symboler». Nyfødte barn over hele verden utvikler derfor hurtig hele det potensielle register av lyder, men deres omgivelser (det lokale språk og de lyder de hører) har innvirkning på hvilke de kommer til å bruke.

Et slikt vitnesbyrd motbeviser i høy grad evolusjonistenes påstand om at «det primitive menneske sannsynligvis frambrakte hørbare språklyder ved en tilfeldighet». (The Psychology of Communication, side 16) Det viser tvert imot at taleevnen er et «medfødt mirakel». En Skaper har utstyrt spebarn med taleorganer, en trang til å snakke og evne til å gjøre det.

Denne oppfatningen blir ytterligere støttet av vitenskapelige undersøkelser som viser at spebarn overalt utvikler sin taleevne i samsvar med bemerkelsesverdig like mønstre og stadier. En bør ikke bare anerkjenne taleevnen som en «gave» en bør verne om, men hvis en setter seg inn i disse mønstre og samarbeider med dem, vil en på en positiv måte kunne hjelpe et barn til å lære å snakke.

Fra det første skriket til det første ordet

Nedenfor omtales de forskjellige stadier mange talepedagoger mener at alle «normale» barn gjennomgår når de skal lære å uttrykke seg i setninger eller ordgrupper. I denne forbindelse vil det imidlertid være på sin plass å gjøre oppmerksom på at hva som er «normalt», kan variere.

«Normalt» i denne forbindelse betyr rett og slett at det er dette de fleste barn gjør på det oppgitte tidspunkt. Men ingen barn utvikler seg nøyaktig i samsvar med gjennomsnittet; hvert enkelt barn er i høy grad en individuell personlighet. Selv om alle barn som snakker normalt, vanligvis gjennomgår de forskjellige stadier i samsvar med dette mønster, kan den alder de gjør det i, variere betraktelig.

Vær også klar over at arvemessige faktorer spiller en viss rolle. I noen familier begynner barna å snakke senere enn i andre. Med dette i tankene skal vi nå følge mønstret fra det første skriket til de første ordene:

1. Den første måneden eller deromkring etter fødselen vil barnet utelukkende uttrykke seg ved å skrike, og det vil være liten forskjell i tonen, uansett hva grunnen er til at det skriker. Fra den fjerde til omkring den 16. uken etter fødselen begynner barnet vanligvis å «kurre» og le høyt. Det vil frambringe noen lyder (for det meste vokaler). Skrikingen begynner også etter hvert å bli mer differensiert. (Ja, det er ikke bare det at moren begynner å lære hva barnet mener når det skriker; det varierer virkelig tonen når det skriker.)

2. Omkring den 20. uken har barnet nådd til pludrestadiet. Det begynner å knytte sammen enstavelseslyder som ofte er en gjentagelse av lyder som ligner hverandre. Det liker vanligvis å lage slike lyder, som vil innbefatte noen nasallyder (for eksempel m og n).

3. Fra den sjette til den niende måneden vil pludringen føre til det som kalles «lydimitasjon». Det begynner med «selvimitasjon», det vil si at barnet gjentar de lyder det selv lager. Senere vil det begynne å gjenta lyder som en voksen eller et annet barn kommer med. (Som det eksempel som er nevnt i begynnelsen av artikkelen.)

4. Fra den tiende til den 12. måneden kan barnet begynne å uttale noen korte ord, men vanligvis er det bare en gjentagelse av hva andre har sagt; det er fortsatt imitasjon.

5. Atten måneder gammelt har barnet et ordforråd på fra tre-fire til 50 ord og vil i stadig større utstrekning vise ved sitt tonefall at ordene betyr noe, at de identifiserer noe. På dette tidspunkt begynner barnet også å sette sammen to og to ord når det skal si noe.

Vanligvis begynner piker å snakke litt tidligere enn gutter. Og som nevnt kan enkelte barn bli stående litt i stampe på ett stadium og så gå raskt gjennom et annet. Talepedagogen dr. Jon Eisenson sier imidlertid: «De fleste barn, kanskje hele 90 prosent, som lærer å snakke, sier sine første ord når de er 15 måneder.»

Når en tenker nærmere over disse stadier, er det viktigste kanskje dette: Barn lærer å snakke ved å etterligne dem de er omgitt av. Du kan derfor gjøre mye for å hjelpe barnet ditt på hvert nytt stadium.

Hvordan du kan være til hjelp

Det er viktig at du følger nøye med i hvordan barnet reagerer, uten akkurat å føre noen liste over ’når den lille burde kunne gjøre det eller det’. Dessverre er det ofte slik at en alvorlig talefeil har sin begynnelse i dårlig hørsel. Selv en liten feil ved hørselen er farlig for et spebarn. Hvorfor? Fordi barnet lærer lyder og deretter etterligner dem som det hører dem. Hvis foreldrene derfor ignorerer en mulig feil ved barnets hørsel, kan det medføre talevanskeligheter og nedsatt evne til å lære.

Mellomørebetennelse nedsetter kanskje bare i liten grad barnets hørsel, men hos barn i førskolealderen, sier dr. Marion Downs, «er en nedsettelse av hørselen på 15 desibel . . . nok til å gi et barn språkproblemer». (Newsweek, 14. juni 1976) Det er naturligvis forskjellige oppfatninger av nøyaktig hvor mye hørselen må være nedsatt for å forårsake talevanskeligheter. Et barn som har denne bestemte lidelsen, kan ikke desto mindre tydelig høre vokaler, men ha vanskeligheter med visse konsonanter (for eksempel p, t og s).

Det er ikke lett å finne ut om et spebarn har nedsatt hørsel. Iaktta barnet nøye. Blir det skremt av plutselige, høye lyder? Reagerer det på fjerne, svake lyder? Det er bra. Snur barnet hodet og reagerer når det hører en stemme i nærheten før det ser noen? Det er også et godt tegn på at hørselen er i orden.

Hvis barnet hører godt, hva kan du da gjøre for å hjelpe det til å lære å snakke? Noe som er svært viktig, er å ofre TID og OPPMERKSOMHET på det. La barnet pludre til deg og oppmuntre det til å bruke stemmen. Gjenta lydene etter det, og når det anstrenger seg for å snakke, bør du oppmuntre det ved å vise interesse.

Dette gjøres best i en mild og behagelig tone. Når den lille første gang sier et ord galt, er det vanligvis best å unngå straks å si: «Nei, det heter —————» Smil i stedet anerkjennende (barnet snakket virkelig!) og gjenta det samme ordet korrekt. Selv om du da ikke direkte forsøker å hindre barnet i å snakke «babyspråk», oppmuntrer du det heller ikke til å fortsette å si ordet galt. Velmenende venner og slektninger synes av og til at det er «søtt» når barn uttaler ordene galt. Dette er under alle omstendigheter bedre enn å betrakte barnespråk som «dårlig» eller «galt». Fra et språkmessig synspunkt er det imidlertid best å stille seg positivt til barnets forsøk på å snakke, samtidig som en tålmodig og gjentatte ganger oppmuntrer det til å uttale ordene riktig.

På den annen side betyr ikke dette at foreldrene bør vente at barnet skal snakke som en voksen så å si fra samme stund det uttaler sitt første ord. De gjør vel i å huske hva bibelskribenten Paulus sa: «Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn.» (1 Kor. 13: 11) Ja, til å begynne med er barnets tale kanskje en nokså dårlig etterligning av språket, men løsningen er å vise tålmodighet og være et godt eksempel. Da vil barnet helt naturlig etter hvert legge av disse barnslige trekk.

Hvis barn begynner å bli altfor høyrøstet, er det naturligvis på sin plass å tukte dem. Men når en har med små barn å gjøre, er det også nødvendig å være likevektig. Oppmuntre barnet til å snakke og sett ikke opp mål som det er umulig for barnet å nå.

Når små barn ikke greier å uttale visse ord korrekt, kan det hende at foreldrene blir svært irritert, men dette kan skade barnet. Hvordan det? Vitenskapsmenn mener at visse talefeil kan være arvelig betinget, men de blir ofte forverret som følge av press fra foreldrene. Undertiden behandler foreldrene noe som kanskje bare er et forbigående fenomen, som noe «forferdelig», slik at barnet blir «fastlåst» i et uheldig mønster.

Et «alminnelig» barn snakker for eksempel ikke flytende (det stopper opp mellom ordene, og noen stotrer og stammer). Dette gjelder særlig i alderen fra to til fire år. I denne perioden bør foreldrene i særlig grad gi akt på visdommen i det bibelske prinsippet i Efeserne 6: 4 (NW): «Irriter ikke deres barn.» Hvis foreldrene unnlater å reagere skarpt og ikke blir sjokkert over stammingen, men i stedet smiler og kjærlig klapper barnet for å vise at de godtar det, vil det minske spenningen og derved også talefeilen. En slik kjærlig holdning vil gjøre både barn og foreldre mindre engstelige.

Det er kjent at barn som vokser opp i en institusjon eller under ugunstige kulturelle forhold, ofte har tale- og språkvanskeligheter. I dag er det imidlertid mange barn som har foreldre, men som har de samme vanskeligheter som en ofte finner hos foreldreløse. Hvorfor er det slik? Grunnen er at de voksne ikke ofrer barna den oppmerksomhet de har behov for. Ironisk nok unnlater foreldrene ’ofte å kommunisere med barnet inntil de mener det er ’gammelt nok til å forstå noe’, mens et lite barn som ennå ikke har lært å snakke, i virkeligheten trenger like mye eller enda mer oppmerksomhet enn et barn som kan snakke.

Dette skjer vanligvis når foreldrene har den feilaktige oppfatning at et barn ikke er i stand til å lære noe «for alvor» før det er noen år gammelt. Bibelen har imidlertid en annen oppfatning av barns evne til å lære. I 5 Mosebok 31: 12 sies det: «Kall folket sammen, mennene og kvinnene og barna [hebraisk: taph, ’de som stabber omkring eller tar små skritt’, smårollinger] . . . så de kan høre det og lære.»

Ordforrådet utvides

Et normalt barn øker sitt ordforråd i et forbausende tempo. Fra å bruke to-tre ord i ettårsalderen øker det antallet til mellom 50 og 200 ord i toårsalderen og til omkring 900 ord i treårsalderen. Hvorfor er økningen så stor mellom to og tre år? En mener det skyldes det faktum at barnet da begynner å stille spørsmål. Toåringene har derfor nå et system de kan bruke til å utforske alle språkmuligheter.

Ettersom det er vesentlig for barnet å spørre, er det viktig at foreldrene (eller de som tar seg av barnet) er klar over at det til sine tider irriterende «hvorfor?» er av stor betydning. Hvis du forsøker å motvirke dette, hindrer du barnet i å øke sitt ordforråd og utvikle sin tenkeevne.

Foruten den måten du reagerer på når barnet stiller spørsmål, kan en si at det er tre forskjellige reaksjoner på det et barn sier når det nettopp har begynt å snakke, som vil ha innvirkning på hvilke framskritt det kommer til å gjøre.

Dette kan illustreres ved hjelp av følgende eksempel: Sett at lille Mari går ut og finner en «blomst» som hun kommer inn til moren med. Hvordan reagerer moren når Mari sier: «Se, mamma, en blomst»?

Den negative reaksjonen er: «Gå ut med deg, Mari, jeg har det travelt. Ta med deg dette ugresset.»

Den nøytrale reaksjonen er: «Den er nydelig, Mari.»

Den positive reaksjonen er imidlertid: «Det er en vakker blomst, Mari. Se, den har fire kronblad.» Det er tydelig at i det siste tilfellet reagerte moren ikke bare kjærlig på datterens begeistring, men hun gikk et skritt videre og føyde til et nytt ord — «kronblad».

På den måten kan foreldre betrakte samtaler med barna som anledninger til å føye nye ord til deres ordforråd. Dette gjøres best ved korte uttalelser, ved ofte å gjenta det barnet sier (hvis det stort sett er riktig), og så bare føye til litt mer.

Det er også bra å huske at når et lite barn sier noe som høres ut som en forklaring, søker det ofte støtte fra en voksen; det spør i virkeligheten: ’Har jeg rett?’

Men selv om det blir gjort oppriktige forsøk på å hjelpe et barn til å lære å snakke, kan det dessverre vise seg at det har en alvorlig talefeil av et eller annet slag. Hva kan en da gjøre?

Unngå sterke reaksjoner

Selv om hørselen er normal og en tar hensyn til at det kan gå litt langsomt framover i en bestemt alder, kan det hende at barnet ikke gjør framskritt med hensyn til å forme ordene og sette dem sammen. Hva kan en da gjøre? Det verste en kan gjøre, er å få panikk og gå enten til den ene eller den andre ytterlighet.

Den ene ytterlighet er å betrakte barnet som «unormalt» og legge skylden på seg selv eller på barnet. Hvis barnet faller og brekker beinet, hvilke foreldre ville ikke da straks bringe det til legen for å få gjort noe med det? Men av en eller annen grunn blir en talefeil ofte betraktet som barnets feil og derfor noe som bør ignoreres, eller som noe en bør skamme seg over i stedet for å gjøre noe for å rette på det.

Det er sant at forholdene i hjemmet ofte kan ha bidratt til at barnet har fått en talefeil, men da er det enda større grunn til å rette sin oppmerksomhet både mot barnet og forholdene i hjemmet. Talepedagoger kan ofte nokså raskt hjelpe et lite barn som har problemer med å snakke. Men hvis det ikke blir gjort noe med problemet, kan det bli så inngrodd at det er så å si umulig å rette på det.

Den andre ytterlighet er å bli i den grad ute av seg at barnet merker at det forårsaker stor bekymring. Det får følelsen av at det MÅ snakke annerledes. Særlig når det gjelder barn som stammer, resulterer et slikt økt press vanligvis i at stammingen blir enda verre.a

I slike tilfelle er det tvert imot stort behov for at foreldrene gir tålmodig og kjærlig hjelp. Unngå stadig å rette og mase på barnet. Forsøk heller å avlede barnets tanker fra dets talefeil. Det hender ofte at barnet greier å snakke normalt når en hjelper det til ikke å tenke på sitt problem.

Det er også viktig at eldre brødre og søstre blir hjulpet til å forstå nødvendigheten av å behandle den som stammer, på en kjærlig måte og ikke alltid avbryte ham når han forsøker å si noe, ettersom dette bare fører til skuffelse og engstelse.

De kristne prinsipper i Bibelen for hvordan barn bør behandles, er uvurderlige når en skal hjelpe et lite barn som har en talefeil, og som derfor ofte blir betegnet som «sen i oppfatningen».

Foreldrene kan i høy grad gjøre situasjonen lettere ved å vise «kjærlighet», «langmodighet» og «mildhet». — 1 Tess. 2: 7, 8; Gal. 5: 22.

Snakk med barnet ditt helt fra det er ganske lite. Les for det helt fra det er ganske lite. Ha øm og kjærlig fysisk kontakt med det helt fra det er ganske lite. Dette vil hjelpe barnet til å lære å snakke og ha en positiv innvirkning på utviklingen av dets personlighet og evne til å lære.

Et barns evne til å snakke tydelig og meddele sine tanker, behov og ønsker vil kanskje mer enn noe annet ha innvirkning på dets selvfølelse og lykke og på hva det skal kunne utrette. Bruk derfor det gudgitte mirakel som taleevnen er, sammen med barnet på rette måte. Senere vil kanskje da din sønn eller datter nettopp i ord gi uttrykk for sin takknemlighet for at du gjorde deg anstrengelser for å lære ham eller henne å snakke.

[Fotnote]

[Uthevet tekst på side 13]

«Spebarn overalt utvikler sin taleevne i samsvar med bemerkelsesverdig like mønstre og stadier.»

[Uthevet tekst på side 14]

Det viktigste er kanskje dette: «Barn lærer å snakke ved å etterligne dem de er omgitt av.»

[Uthevet tekst på side 15]

«Undertiden behandler foreldrene noe som kanskje bare er et forbigående fenomen, som noe ʼforferdeligʼ, slik at barnet blir ʼfastlåstʼ i et uheldig mønster.»

[Bilde på side 17]

Faren kan også oppmuntre barnet til å snakke ved ofte å gjenta enkle ord