Er barna dine gavmilde?
«JEG vil ha den! Den er min!» Er det noe kjent ved disse ordene? Pleier dine barn å si det når de blir oppfordret til å dele med andre? Det kan godt være, særlig hvis de små viser tegn til å være egoistiske og påholdne med sakene sine.
Det er naturlig at foreldre er bekymret når barna deres viser at de har fått slike lite ønskverdige tilbøyeligheter. Men hva kan en mor eller far gjøre for å motvirke slike holdninger? Hvordan er det mulig å lære barn å være hyggelige, gavmilde og snille mot andre?
Gavmildhet må læres
Det viktigste for et nyfødt barn er dets egne ønsker og behov. Den lille har ikke noe begrep om hvor mange søvnløse netter foreldrene hans må gjennom for å holde ham mett og tørr og gi ham den oppmerksomhet han krever. Etter hvert som tiden går, blir naturligvis barnet mer oppmerksom på andre. Men det må læres opp til å være gavmildt og legge andre gode egenskaper for dagen.
Det er helt individuelt hvor tidlig slik opplæring kan oppfattes. Innen barna når skolepliktig alder, er enkelte omgjengelige og klar til å slutte vennskap med andre og møte de krav dette innebærer. Andre barn på samme alder har kanskje ikke tilpasset seg på samme måte. De har fremdeles slike trekk som kjennetegner småbarn. Disse barna kan det ofte være vanskeligere å lære opp, særlig hvis de er enebarn.
Mange barn i store familier lærer ofte som en dyd av nødvendighet at deres individuelle behov og ønsker ikke er det vesentlige. På et tidlig alderstrinn lærer de å dele mat, klær og andre materielle goder, kanskje også sine tanker, med sine søsken og andre medlemmer av familien. Disse barna vil vanligvis bli veltilpassede, likevektige og modne mennesker.
Hvordan er det med dine barn? Er de godhjertete eller egoistiske, er de villige til å dele med andre, eller vil de ha alt selv, er de gavmilde eller gjerrige? Når betraktet du dem sist på en objektiv måte? Du undrer deg kanskje på hvordan du kan gjøre dette mens de ennå er små og lett påvirkelige. Det enkleste er kanskje å følge med når de leker med andre barn. Et barn med egoistiske tilbøyeligheter er gjerne veldig påholden med lekene sine og vil ikke engang la andre barn få ta på dem. Men samtidig vil han gjerne leke med de andres ting og blir ofte sint hvis han ikke får viljen sin. Et godhjertet barn går derimot som oftest med på å dele sakene sine med andre. Enkelte gjør det til og med svært beredvillig. De legger merke til hva mindre heldigstilte barn trenger, og er villig til å dele med dem uten oppfordring fra foreldrenes side.
Det er interessant å legge merke til at denne typen barn vanligvis kommer fra hjem hvor foreldrene setter et godt eksempel ved å være gavmilde. De får også meget kjærlighet hjemme. Den tryggheten de føler, avhenger derfor ikke av materielle ting, som de kan holde fast på. De er sikre på sine foreldres kjærlighet og vet at de kan føle seg trygge innenfor en kjærlig familieordning. Er det slik med dine barn?
Hva foreldre kan gjøre
En viktig faktor når det gjelder å lære barn å bli gavmilde og utadvendt, er at foreldrene stadig oppmuntrer dem. En mor med fire barn har oppnådd gode resultater i så måte. Hun setter seg ned og snakker med barna sine så snart de kan forstå. Moren hjelper kjærlig hvert enkelt barn til å forstå at hele familieordningen med brødre og søstre er en dyrebar gave fra Gud, og at de må ta seg av hverandre gjennom oppveksten. De eldre hjelper de yngre etter hvert som de kommer til. Hun gjør dem oppmerksom på den ukjærlige og aggressive holdning som blir lagt for dagen av barn i nabolaget, og forklarer sine egne barn hvordan de kan være annerledes. Når barna hennes ikke følger en rett handlemåte, minner hun dem tålmodig om det hun har lært dem. Denne unge moren lar dem også gjøre opp sine vanskeligheter seg imellom når det er mulig. Hun sier: «Jeg tror ikke at det er naturlig med misunnelse blant søsken. Jeg kan ikke se noen grunn til at brødre og søstre stadig skal slåss og krangle med hverandre. Jeg har prøvd å luke bort slikt uvesen i vår familie ved å gi hvert enkelt barn all den kjærlighet og oppmerksomhet han eller hun trenger. Det er ikke lett, men det har hjulpet.» Det er tydelig at dette er en virkningsfull måte å gripe saken an på, for denne spesielle søskenflokken er vanligvis spart for de stridigheter som finnes mellom enkelte brødre og søstre.
Et annet ektepar med mange barn, deriblant et som er mentalt tilbakestående, har også klart å oppdra sine barn i en kjærlig og god atmosfære. I motsetning til hva som kan forekomme i lignende familier, blir det tilbakestående barnet oppmuntret og oppdratt til å være gavmildt mot sine eldre og yngre søsken. Han får ikke være den som alt dreier seg om. Men han blir på den annen side ikke oversett og inngitt en følelse av at han er mindre verd enn de andre. Folk som treffer på denne gutten, blir varme om hjertet når de ser hans kjærlige natur og særlig hans omsorg for barn som han ikke engang kjenner. Moren sier at hun og hennes mann venter av sine barn at de skal være kjærlige mot hverandre. Disse foreldrene viser ikke overraskelse når barna legger kjærlighet for dagen, og de prøver ikke å få dem til å gjøre det ved hjelp av belønninger eller endog bestikkelser, men de viser tvert imot overraskelse og skuffelse når barna deres ikke behandler hverandre på en kjærlig måte. Denne holdningen smitter over på barna uten at de holder lange foredrag eller skjenneprekener.
Behandler du barna dine på denne måten? Eller regner du med at den egoisme du eventuelt ser hos dem, bare er forbigående og noe de vil vokse av seg? Altfor mange foreldre har gjort dette og erfart at når det omsider har gått opp for dem at de må foreta seg noe med sine barns egoisme, så er den blitt så inngrodd at den ikke lar seg forandre.
Med det samme foreldrene legger merke til en slik dårlig tendens, kan de arbeide for å luke den bort snarest mulig. Særlig mødrene bør gjøre seg anstrengelser i denne retning, ettersom de vanligvis er mer sammen med barna enn faren er. Men de må handle i forståelse med sin mann hvis barna skal føle seg trygge. Ikke noe kan i den grad gjøre barna engstelige og påholdne som det at de føler seg usikre på at foreldrene er glad i hverandre. Hvis de små oppfatter at foreldrene er uenige, er det mer sannsynlig at de knytter seg sterkere til materielle gjenstander — ting som de føler seg trygge med, og som de kan klamre seg til. Slike barn blir også ofte ganske reservert.
Enkelte ganger kan foreldre føle seg oppgitt fordi det later til at de ikke oppnår gode resultater uansett hva de gjør. Men det foreldrene foretar seg, setter i alle fall spor etter seg hos barna. En mann som tenkte tilbake på sin barndom, kunne for eksempel med et smil trekke fram en episode som fant sted da han var i åtteårsalderen. Han sa: «Jeg husker at jeg sparte opp noen småpenger og kjøpte flere av de sukkerstengene jeg likte aller best. Jeg hadde tenkt å gå et sted hvor jeg kunne være alene under et tre og spise alt dette sukkertøyet selv. Men da jeg så hadde gjort mitt innkjøp, gikk det ikke annerledes enn at jeg løp rett på mor. Hun sa naturligvis at jeg skulle la mine søsken også få smake. Jeg husker hvor forferdelig jeg syntes dette var, fordi jeg hadde flere søsken enn sukkerstenger. Etter noen nervepirrende øyeblikk da de lot som om de skulle fortære alt sukkertøyet mitt, ga de det meste tilbake til meg, og jeg gikk av gårde. Men jeg kan huske at jeg siden tenkte mer på dem når jeg kjøpte noe.»
Han kunne også huske at han en gang kranglet med en yngre bror om et stykke kake og hvem som skulle ha den største biten. Faren avgjorde saken ved å sette opp en regel. Fra da av skulle det være slik at den ene delte, mens den andre fikk velge først. Hva førte så dette til? Jo, at begge ble flinke til å skjære opp jevnstore stykker. Men etter som tiden gikk, ble de mindre nøyeregnende og mer rundhåndet mot hverandre.
Enebarn
Ettersom enebarn ikke har noen søsken som de må være sammen med og dele med, hender det ofte at de blir ganske kravfulle og selvopptatt. Hvis det ikke blir gjort noe med denne selviske tendensen, kan den også gjøre seg gjeldende når disse barna blir voksne. Slike barn kan bli mennesker som alltid vil ha de beste sitteplassene, som alltid vil forsyne seg først og så videre.
Hvordan kan et enebarn hjelpes? En mor som var bekymret over at hennes seks år gamle sønn stadig ble mer egoistisk, grep saken an på en måte som mange mente var drastisk. Det hjalp ikke å snakke til ham. Hun gikk derfor over til en annen taktikk. Hun og hennes mor (de tre bodde sammen) besluttet seg til å gjøre ham oppmerksom på i hvor høy grad han var avhengig av dem når det gjaldt mat, hus, klær og lignende. Hver gang han brukte noe som tilhørte dem, passet hun og bestemoren på å minne ham om at det ikke var hans. Snart forsto han at det som var «hans», egentlig var en gave fra dem. Det var deres eiendom, og han fikk bare lov til å bruke det. Det tok ikke lang tid før gutten oppfattet poenget. Han begynte på eget initiativ å la dem få delaktighet i det som var «hans», og det skjedde i stadig større utstrekning. Dette kom også hans voksende vennekrets til gode. Moren fulgte med i sønnens lek og merket seg at han fikk en ny innstilling til det å dele med sine lekekamerater, selv om det riktignok skjedde litt motstrebende til å begynne med. I løpet av kort tid ble det mer og mer en del av hans personlighet å være gavmild, særlig fordi han merket at dette gledet moren, bestemoren og andre. Og er det ikke slik med alle barn at de har et stort behov for hengivenhet og for å bli godtatt? Jo, og enebarn er ingen unntagelse.
Viktig å ha den rette holdning
Det sier seg selv at ingen foreldre ønsker å oppdra barn slik at de blir selviske. Men merkelig nok bidrar foreldre noen ganger til at deres barn utvikler selviskhet. Foreldrene kan ved sin holdning påvirke sine sønner og døtre til å bli kravstore. Noen foreldre synes at deres barn må få alt de selv savnet i oppveksten. Hvis de selv måtte arbeide og slite da de var små, vil de at deres barn skal ha det lett. Har du hørt noen ytre seg slik? Umiddelbart virker det kanskje ikke så farlig å tenke på denne måten. Men hvis vi tenker over dette resonnementet, finner vi flere uheldige sider ved det. Foreldre med en slik innstilling overser gjerne at det harde arbeidet og de offer og savn som hørte med til deres unge år, har bidratt til å gjøre dem selvstendige og modne. Hvis de ikke iallfall i en viss grad lar sine barn få erfare noe av det samme, kan de hindre dem i å utvikle lignende gode egenskaper.
Når foreldrene straks gir sine barn alt de peker på, vil barna utvilsomt vokse opp i den tro at alle andre også vil behandle dem på samme måte. Hvis barn får ubegrenset med lommepenger, får de kanskje aldri følelsen av at det er nødvendig å gjøre noe selv for å tjene penger. De blir sannsynligvis heller ikke tilbøyelige til å være gavmilde mot andre. Hvis foreldrene lar barna få alt opp i hendene, vil sjelden barna selv ta initiativet. De vil snarere vente at andre skal bære deres ansvar. Det er så mye som avhenger av hvordan foreldrene underviser og oppdrar barna. Er du ikke enig i det?
Foreldre som tror at lykken avhenger av materielle ting, bidrar til at barna styrer sine skritt bort fra det som bringer virkelig lykke, og blir ulykkelige og fortvilt. For en dårlig arv å etterlate sine barn!
Kjærlige foreldre ønsker derimot at deres barn skal vokse opp som selvstendige, pålitelige, kjærlige og varmhjertete menn og kvinner. Og som foreldre spiller de en viktig rolle for at dette målet skal bli nådd. Barn gjør vanligvis enten det de blir opplært til, eller det de får lov til. De blir ikke egoistiske og bortskjemt av å få kjærlighet, hengivenhet og tukt. Det er vanligvis når barna får for lite eller intet av dette, at de blir selvopptatt og egoistiske.
Når barna vokser til, blir de vanligvis et produkt av den opplæring, tukt og kjærlighet (eller mangel på dette) som de har fått fra sine foreldre. Hvis resultatet er bra, kan foreldrene på en måte sies å ha æren for det. I motsatt fall må de bittert nok påta seg en god del av skylden. Hvis de går inn for oppgaven mens barna er små, fører det vanligvis til gode resultater. Som Bibelen sier: «Lær den unge den vei han skal gå! Så viker han ikke fra den, selv når han blir gammel.» (Ordspr. 22: 6) Dette prinsipp gjelder selvfølgelig både gutter og piker.
Foreldre som bryr seg om barna sine, ønsker selvfølgelig at de skal skikke seg vel. Gjør deg derfor de nødvendige anstrengelser, og du vil høyst sannsynlig få erfare at barna dine blir gavmilde. De vil forstå og erfare at «det er en større lykke å gi enn å få». — Ap. gj. 20: 35, NTN.
[Bilde på side 7]
ʼFar lærte oss å dele liktʼ